Winter wonderland

Some photos taken 1st of December.

Komparativ anatomi

I dag fikk vi inn et hjorteslakt, det pleier som regel å skje på denne tiden av året hvert år. Selvfølgelig var det jeg og mamma som skulle partere dyret, og jeg benyttet sjansen til å kikke litt på mine anatomibøker igjen. Ikke at det er de helt store likhetene mellom hjort og menneske når man ser på dem i levende live; men vi har sånn omtrent de samme beina og musklene, og de er stort sett plassert ganske likt i kroppen. Men selvfølgelig, det er forskjeller på utseende av de enkelte delene.

Nå hadde det seg slik at dyret hadde frosset i løpet av de timene det hang ute i vindfanget, så vi fant ut at det måtte tines et døgns tid etter grovparteringa. Derfor fikk pappa i oppgave å vaske rundt kjølerommet (absolutt alt der er dekket av mugg...), for nå måtte det være nærmest sterilt. Tok dette bildet av dyret, det er jo estetisk og vakkert, synes nå jeg.

Da damene dro..

http://atvs.vg.no/player/?id=19828

Jeg falt over denne lille saken da jeg leste over dagens nyheter i dag. Et realitykonsept som starter i februar, og jeg skal så definitivt se på!

Konseptet er like enkelt som genialt; ta en stykk nordnorsk øy, fjern alt av hunnkjønn over 18 år, og se hva som skjer de neste 10 dagene før kvinnfolka kommer hjem igjen.

Hva skjer når fiskere og loser må passe ungene i barnehagen? Er far like flink som mor til å skifte bleier på treåringen? Hva slags nødløsninger går far for når han ikke vet/orker/klarer hva han skal gjøre? Klarer kvinnfolkene å nyte en 10-dagers sydentur til fulle når de vet at hele samfunnet står ribba for driftige damer som kan hjelpe mennene i de daglige utfordringene?

Nordnorge er kjent for et litt barskt miljø og en fantastisk lun humor, jeg elsker den landsdelen! Og selv om det kanskje begynner å komme nok av oppkonstruerte realitykonsepter på TV, er dette kanskje en av de bedre ideene etter at det begynte med Robinson og 71 grader nord...

Å starte på nytt

Noen ganger er det flott å få en ny start. Når alt går på tverke er det jo flott å kunne kaste alt til side og begynne på noe nytt. Blanke ark og fargestifter. Andre ganger er det litt mer strevsomt å måtte begynne helt forfra igjen. Noe man har jobbet med i lang tid skjærer seg fordi noe uventet skjer.

Mitt liv ligner nok mest på det siste, men i dag gjorde jeg noe som kjentes veldig bra. Jeg har vært på treningssenteret igjen (det har jeg forsåvidt også gjort tidligere i høst), men denne gangen var det første gangen jeg fulgte en fellestime. Spinning. Ikke den helt enkleste timen heller, 55 minutter sykling er ikke for pyser.

Timen var lagt opp med to bolker, den første på 35 minutter, den andre på 15 minutter + 10 minutter nedtrapping og strekk. Før jeg møtte til timen var håpet at jeg først og fremst klarte å få pulsen opp uten å ha problemer med hode, nakke og rygg. Deretter var målet å klare den første "bakketoppen". Med god hjelp av Massive Attac var det faktisk ikke så vanskelig, men jeg kjente at det også var nok. Etter 35 gode minutter måtte jeg kaste inn håndkleet og parkere sykkelen. Men det var likevel med en god følelse i kroppen.

Om bare dette holder seg, slik at jeg ikke blir dårlig i morgen, så har jeg fått ny giv til å trene mer. Men neste gang tror jeg at jeg velger en 45 minutterstime, den er på 35 minutter + 10 nedtrapping, og det tror jeg at jeg skal klare.

Nå er jeg bare glad!

Stockholm

Oj, så fort en uke kan gå!

I helga som var hadde jeg min store Stockholms-ekspedisjon. Jeg og min venn Sarah hadde pakket opp med partyklær, strømpebukser, vanntette sko, fotoapparater og kart over stan. Her skulle det utforskes, shoppes, festes og fotograferes.

Jeg kom to dager i forveien, jeg liker å ha litt tid for meg selv slik at jeg får kommet meg skikkelig til rette. På torsdag traff jeg Helena, og det ble både shopping og vandring på måfå i byen. På fredagen møtte jeg både Helena og Oskar, noe som alltid er trivelig. Vi møttes på St.Eriksplan og gikk til en asiatisk restaurant som hadde sushi-buffet for 85 pr pers inkludert drikke. Ikke verst, og maten var kjempegod! Etterpå gikk vi faktisk hjem til Oskar, og jeg og Helena satte oss etterhvert på senga og spilte Memo. Jeg tapte første runde, og den andre runden ble det uavgjort. Helena var storfornøyd med resultatet, men både jeg og Oskar måtte minne henne på at hun spilte mot en hjerneskadet person. Det så ikke ut til å bekymre henne så mye, hun hadde da tross alt vunnet!

En kopp kaffe og en god samtale seinere var det på tide for både meg og Helena å tråkke ut i regnværet. Jeg fikk kjøpt inn litt smågreier jeg trengte, og gikk tilbake til "hotellet" og hvilte ut etter en akkurat passe dag.

Lørdag begynte med masse sms'er fra Sarah. Hun var på vei inn til Skavsta og etterhvert Slussen hvor jeg var. Vi møttes, fikk pakka hennes ting inn på lugaren og gikk oss en tur på byen for å kjøpe inn en viss boks.. Vi gikk etter Ole Brumm-mønsteret: -Hvor skal vi gå? -Ingensteder! Og så gikk vi dit. Det ble både lunsj, boks, fotografering og mye sladder før vi var tilbake på lugaren og klare for å forberede kveldens konsert og fest.

Club Ultrafoxx var konseptet vi skulle på, og da sminken var lagt, antrekket synkronisert og partystemninga satt, bega jeg og Sarah oss ut på Den Store Stockholmsvandringen. Dessverre glemte jeg kartet igjen på båten. Sarah visste adressen, men ikke helt hvor stedet lå. Jeg hadde kartkunnskaper men ingen kart. Det ble til at vi gikk fram og tilbake i nærheten litt rundt om kring før vi fant et kart i en reklamemonter. Jeg klarte å lese kartet og finne ut av retning og plassering, men må beskjemmet si at jeg glemte en viktig detalj. Å orientere kartet, slik at jeg visste at nord på kartet også var nordover i byen. Etter 15 min vandring i en gitt retning fant vi ut at det var bedre å snu tilbake til kartet og dobbeltsjekke. Det viste seg at vi hadde vært like i nærheten da vi snudde. Så bestemte vi oss for å gå en annen vei, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig, men vi kom faktisk frem!

På Club Ultrafoxx var det god stemning og bra lyd, og konserten var også bra! Jeg og Sarah fikk stå fremst med våre kameraer og "osta mulle pilsneri"-trøyer, og jammen vanka det ikke pils på oss etterhvert! Jeg skal definitivt tilbake til Sugarbar og Club Ultrafoxx!

Søndagen ble en veldig.. stille dag for mitt og Sarahs vedkommende. En veldig slakk ettermiddag på lugaren endte med en liten kveldsvandring i Slussenområdet etter en kjempegod middag på "Den blå dörren". Dagen etter måtte jeg reise til Karlstad, og vi tok farvel uttafor Pressbyrån på Slussen. Og avtalte at dette måtte gjentas, mange ganger!

Legitimasjon, takk!

Det å legitimere seg er viktig. Lommeboka er full av plastkort med både navn og nummer. Og de må vises fram til stadighet.

Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å vise fram alle kortene mine. Når jeg skal reise med tog bruker jeg studentkortet, slik at jeg får rabatt. Det er jo greit nok. Jeg må vise fram leg hver gang jeg er på postkontoret og henter ut rekommanderte brev. Det har jeg gjort en del i det siste, tro meg! Og så har vi jo klassikeren; jeg må vise leg hver gang jeg finner på å gå på byens utesteder eller stikker innom polet for en flaske vin eller tre. Det siste året har jeg faktisk blitt stoppa samtlige ganger jeg har vært på polet eller kjøpt mer enn 3 øl i butikken. Dette gjelder for 3 land i Europa, som har aldersgrense for alkoholkjøp fra 18 til 20 år. Jeg har også blitt avkrevd leg ved utesteder både i Norge og i Sverige.

Holder jeg meg virkelig så godt? Tydeligvis, fikk en ny pekepinn i dag; jeg hadde vært på shopping og tenkte jeg skulle spandere på meg buss hjem. Jeg la penger på disken, 2 kroner mer enn det billetten kosta, men fikk barnebillett til halve prisen. Jeg må nok ha reagert med et blikk eller noe som fikk også bussjåføren til å reagere, for han prøvde forsiktig.. "...du er kanskje så du skal betale voksenbillett likevel?..." Mjoo.. det er snart 10 år sia jeg fylte 16 og ble for gammel for barnebillett.... Jeg fikk bare kjøpe en barnebillett til.

Skattejakt!

I går var jeg på jakt etter et malerskrin. Min brors datter skulle tilbringe helga her, og da må det malerskrin til! Forrige gang hun var her, fant vi nemlig bare fafas dyre og fine akvarellskrin, og det var både med veldig små farger og mye plunder. Så et skikkelig skrin måtte jeg jo finne.

Først fant jeg noen tuber med plakatfarger, men tubefarger egner seg heller ikke, og især ikke når det bare var 3 farger + svart og hvitt. Så da var det bare å spørre fafa. Og joda, se i nederste skuffen i TV-benken.. Javel, det var også et sted å gjemme tegnesaker (når vi har minst 3 andre mer logiske og mer egnede lagerplasser for slikt). Men joda, der skulle de ligge.

Jeg trakk ut skuffa.. og fikk først øye på 11 LP-plater fra 70-tallet, noen sågar kjøpt i Sovjetunionen en gang da mamma og pappa var unge, håpefulle og aktive i Komsa Ungdomslag i Alta.. Jeg trodde broren min hadde fått alle LP-ene for et år sia, men disse 11 hadde stukket seg vekk. Blant dem var Jan Johannsons "Jazz på Svenska", "Jazz på Ryska" og "Jazz på Ungarska". De to første har jeg som CD, men Jazz på Ungarska har jeg ikke fått kloa i før nå. Sammen med det 3LP store Metallica-albumet jeg kjøpte for 2 uker sia, utgjør disse grunnlaget for mitt første julegaveønske. En LP-spiller. Fra HiFi-klubben om jeg får velge..

Og vi fant malerskrin! Stor lykke.

Å være fugl i bur

I dag tok jeg MR av hodet. Det foregikk på følgende måte:

1. Jeg hadde streng beskjed om å ta med meg egen musikk om jeg ikke følte jeg kunne stole på utvalget til MR-labben. Valget falt på Vapen & Ammuniton av kent (surprise!). Jeg måtte for all del møte usminka (ikke noe problem i grunn).
2. Jeg måtte ta av meg klokke, genseren som hadde maljer, bh'en fordi den hadde spiler, klokke og alt av elektronikk i lommene. Men jeg fikk beholde buksene på selv om den hadde noen små maljer. Jeg hadde selvfølgelig forsikra meg om at jeg hadde på meg strømpebukser under, noe som likevel var lurt da det var kaldt i dag tidlig da jeg gikk til sykehuset.
3. Etter en liten spørreundersøkelse fikk jeg på meg sånn grønn operasjonshette, og la meg på benken. Jeg fikk på meg hørselvern med musikk i (min musikk), og nivået ble justert.
4. Hodet skulle ligge på en plate, og det var en sånn sprinkelsak som skulle tres over huet mitt, slik at jeg nærmest lå med hodet i et fuglebur.
5. Nå var det på tide å bli kjørt inn i maskina. Der lå jeg i en halv time og prøvde å slappe av samtidig som jeg ikke rørte meg. Ikke lett. Dessuten bråker MR-undersøkelser noe vanvittig, fordi magneten i maskina ramler litt fram og tilbake underveis. Derfor er det helt nødvendig med hørselvern.
6. Etter en halv time ble benken kjørt ut av maskina, fugleburet ble fjernet og jeg fikk reise meg opp.

Bildene får jeg ikke se med det første, men jeg kan alltids få de tilsendt seinere. Jeg er glad jeg ikke er noen burfugl forresten, det var ganske kjedelig.

Gratulerer med dagen!

I dag har lillesøster bursdag, og selv om min prealz-befengte far tok bursdagstelefonen allerede i går (og gratulerte med 23-årsdagen, hun blir 24...), har hun tydeligvis vært veldig fornøyd med gaver og oppmerksomheten hun har fått.

Hun har fått Madrugada-billetter av kjæresten og en Bergans-dress fra oss familien (jeg har alt betalt min andel, så grattis på deg!). Det er ganske bra, så jeg håper at jeg også kanskje får det jeg ønsker meg til min bursdag.

Men jeg vil også benytte anledningen til å spørre etter den julegaven jeg fikk i fjor.. Jeg har nemlig ikke sett mer enn den teaseren jeg fikk på julaften.. :)

Legger ved et bilde fra '05, der jubilanten er avbildet sammen med vår kjære hund, en flott Cao da Serra da Estrela.

Et halvt år

I dag er det et halvt år sia livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det er en ganske merkelig situasjon, men jeg håper jeg kanskje ser lyset i tunnelen nå. At jeg kan flytte hjemmefra i januar. For å være sjukemeldt er hardt arbeid! Jeg prøver å legge opp en dag der jeg står opp litt tidligere enn det som egentlig er behagelig, men samtidig ikke veldig tidlig. Dessverre blir det ofte alt for seint før jeg kommer meg opp. Jeg prøver å trene litt, men blir fort sliten. Og jeg lager meg små prosjekter for å holde motet oppe. Nåværende prosjekt er kostymer til en temafest.

I dag tok jeg bilde av beinet mitt igjen, og sammen med et bilde tatt med mobilen ulykkesdagen kan dere jo trekke slutninger av hvor hard smellen egentlig var. Det øverste bildet er fra mens jeg ennå lå på sykehuset i april, det nederst er fra i dag.

Ellers fikk jeg rettsbelæringen fra Tsjekkia i dag, masser av papirer som må underskrives og returneres. Det blir litt arbeid. Heldigvis har jeg en tolk som skriver flytende norsk, og det er lett å lese oversettelsene hennes, og det ser også rett utifra det jeg kan av tsjekkisk (de originale papirene følger med, selvfølgelig).

Om et halvt år igjen vil jeg helst være ferdig med saken, og også igang med studiene igjen.

Inspirasjon

Dette maleriet ble produsert i dag. Kunstneren la seg til på stuegulvet, som for anledningen var pakket i svart plast. Jeg var ansvarlig for å holde pensel og malerskrinet (akvarellfargene til min far) rent og pent, å skifte vann i vannskåla med jevne mellomrom og levere maleklare akvarellpapir til kunstneren. Resultatet ble denne van Gogh-inspirerte mannen.


Kunstneren er 2 år og 3 måneder gammel.

Roser

Naboen var innom i dag med en stor bukett roser til meg. Bildet taler vel for seg selv..

Skolestil, skrevet høsten 2000

Et emne som har opptatt meg.

Det er i midten av oktober det skjer, hvert bidige år. Et tilsynelatende hyggelig brev dumper ned i alles postkasser. Et juletiggebrev fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Vi får alle noen pakkelapper, et par julekort og en giro som er påtrykt et kontonummer og et beløp på feks 100 kroner. I og for seg er det ikke noe galt med det, bortsett fra tidspunktet. For julestresset starter da. Fra og meed denne dagen, midt i oktober. Jeg har som regel ikke en gang funnet ut hva jeg skal gi lillesøster i bursdagspresang, så det å begynne å tenke på jula da gir meg angst. I avisene er det allerede annonser med tilbud om billetter til julespill og julebord.

I midten av november tror visst de fleste butikkeiere at adventen har begynt, for da henges adventspynten opp i vinduene, med frostroser på sprayflaske og lilla og røde silkebånd. De setter opp store plakater hvor det står "Hva med en flott genser til ham til jul?" eller "Tulledukken, alle jenters julegaveønske i år! Selges her!", "Vi har undertøyet som får deres kone til å se 10 år yngre ut!", "Løp og kjøp!" og så videre.

I midten av november er deler av julegavene kjøpt inn, de ligger klare til å bli sendt til søskenbarn, barnebarn, venner og venners venner. Nå begynner handelstandet å tenke på julegatepynten. Den skal opp! To uker før adventen faktisk er her, er girlandere av plastgranbar hengt opp. Og i den tiden det er igjen til åpninga av julegata prøvekjøres hver eneste lyspære i stjernene og granbaret. Forøvrig åpnes ikke julegata den 1. desember, men faktisk torsdagen før, for da er det langåpent og pengene kan klirre litt ekstra i kassen.

Selve åpninga er ikke så spennende, alle har sett pynten både med og uten lys i minst en uke. Barna kan forøvrig glede seg litt, for nissen kommer en måned på forskudd og deler ut godteposer. Noen barn er kanskje så heldige at de får karret til seg en pose, mens ungdommer og velmenende fedre nærmest overfaller coca-cola-nissen og får med seg både sju og åtte poser hver.

Men nå er i det minste adventen startet. Vil si, handelstanden feirer nå jul, og det som var av adventspynt er alt kasta ut og skiftet med enda flere nisser og røde bånd. Kassadamene skriker ut sine tilbud, visakortene går varme og alle vet at prisene faller til både det halve og en firedel i romjula. Men det er først om en måned, så butikksjefene smiler bredt for hver en hundrelapp som daler ned i skjul, i pengekassa. I mellomtiden handler vi i panikk. Familie skal ikke glemmes, familien til venner og venners venner er også viktige å huske på. Vi vil da ikke bli sett på som gjerrige?

Så var det da julekortene da. Alle vi noensinne har truffet skal ha et brev. Minst. Og de må postlegges så tidlig at de kommer fram tidsnok til at mottageren kan rekke å postlegge sitt julebrev til deg i tilfelle du (skrekk og gru) har blitt glemt i første runde! Sånne fadeser må unngås. Her er forøvrig kortene fra LHL nyttige. Godt vi får dem tidlig.

Julebordsesongen varer som sagt helt fra midten av november og fram til 23. desember. Når julaften kommer, er det ikke rent få som er skitlei ribbe og pinnekjøtt. Kan vi ikke heller ta en pizza Grandiosa spør barna, og så blir det sånn. Jeg har som regel gått lei lenge før Luciadagen. Nå er det slik at jeg har fødselsdag i slutten av februar. Jeg resirkulerer gjerne ønskelista mi fra jula. Men jeg bruker ikke halvannen måned på å planlegge min egen bursdag, slik alle andre planlegger jul. Jeg er da tross alt ingen bortskjemt liten drittunge.

Det jeg virkelig i adventen er NRKs klassiske julekalender "Jul i Skomakergata". Der er det en figur, Frøken Anti-Hjul. Hun sier bestemt at "Jula begynner ikke før 24. desember!". Skulle ønske hun eksisterte her hjemme. Det hadde vært godt for stressnivået i befolkningen. Så hvorfor er det så galt å vente med advent og jul til desember? Jo: butikkene ville ikke ha tjent så mye penger. Derfor overeksponeres jula fra slutten av oktober og utover. Landsforeninga følger bare etter, vil si, de løper litt i forveien, for å være på den sikre siden.. Skal man tigge penger må man gjøre det før julestresset setter inn for alvor.

---
Som dere ser, kom tiggebrevet fra LHL i postkassa i dag. Den 14. oktober. *sukk*

Man vet at det blir katastrofe

Jeg har min brors datter på 2 år liggende i en reiseseng på rommet mitt nå. Hun sover dypt og inderlig. Eller "ligger på lading" som enkelte kunne finne på å si. For i morra, når jeg sover min aller beste søvn (jeppers, jeg er et nattedyr som ikke er spesiellt glad i tidlige morgner), da skal frøkna ha full underholding. Jeg lurer på hva jeg skal bruke som arsenal for å slippe å stå opp selv med det første i morra.

Det mest selvsagte hadde jo vært å finne senga nå med en gang. Eller aller helst for et par-tre timer sia. Men det har jeg alt ikke gjort, så det er en tapt mulighet. En annen ting er at jeg har fått tilbud om å lempe henne inn på naborommet der bestemor og fafa sover sin tilsvarende skjønnhetssøvn. Men det er litt feigt. Dessuten var jo frøkna så utrolig herlig i går da hun kom. Det første hun gjorde da hun så meg var å rope ut "tanteeee!" og løpe mot meg med armene strekt framover. Hun skulle nemlig sitte på min arm. Ikke bestemors, ikke fafas, ikke mammas eller pappas, men tantes. Hvordan kan man vel motstå ei jente med så god smak!?

Takk, og god natt!

Tadaa! Rydda ferdig!

Sånn ser det ut på rommet mitt nå! Det som ikke synes er at jeg har revet ut alt som var i skapene og rydda på plass i de også. Samt noen trillekasser under senga som også har blitt rydda. Og så har jeg sortert alle papirene i alle permene i hylla. Godt å ha det gjort!

Pausemusikk

Mens jeg venter på at jeg skal bli ferdig med den oh så store transformasjonen av ikke mindre enn 5 rom (mitt eget, badet som pusses opp, kjelleren som ryddes, loftet til pappa som skal førstegangsinnredes og stua som er mellomlager for alle pappesker som skal hit og dit), har jeg tenkt litt på det der med inspirasjon, evner og musikk.

Jeg har alltid vært en litterær type. Allerede som 14-åring skreiv jeg en novelle som var god nok til å bli utgitt i en utgave av en årlig novellesamling for ungdom. Jeg har skrevet en og annen tullesang til en melodi jeg kan godt. Og jeg har ei søster som har fortalt meg at jeg har en god fortellerstemme og at jeg er flink til å skrive, flinkere enn henne. Men det var likevel hun og ikke jeg som gikk et år på forfatterstudiet.

Nå lurer jeg på om jeg kan klare å skrive en sangtekst. Altså, uten å vite hva jeg skal sette som melodi på først. Det blir jo en slags form for dikt, bare at det blir vers og refreng, og kanskje en bro. I følge de som har greie på det, er det å skrive sangtekster og gode dikt hardt arbeid. Først og fremst må jeg finne ut hva jeg skal skrive om. Og så begynne å skrive ned ord, tekstrader og setninger. De må files på, gjøres om på, forkastes, skrives på nytt og omformes mange ganger for få til en sang. Akkurat slik man må gjøre med en novelle for at den skal bli interessant.

Jeg brukte 3 måneder på den lille tosiders novella, som lett kunne ha fått plass på et vanlig A4-ark om jeg hadde valgt vanlig skriftstørrelse og enkel linjeavstand. Jeg vet hvordan jeg må arbeide. At jeg må være kritisk. Det er noe helt annet å skrive en bloggtekst. Spørsmålet er om jeg faktisk klarer det.

Det er verre med melodien. Jeg er jo forsåvidt musikalsk. Jeg har spilt fiolin og bratsj i mange år, og også sunget mye i kor. Jeg har bortimot eksakt gehør, og var visstnok en pest og en plage når det kom til nattasangen da jeg var liten. Mamma ble effektivt korrigert når hun sang falskt. Selv før jeg kunne snakke (det var sikkert godt ment, mamma!)... Men jeg har ingen komposisjonslære inne. Jeg har aldri prøvd å skrive en melodi, de har alltid kommet ferdig servert på et noteark til meg. Nå kan jeg angre på at jeg takka nei til skoleplassen på Tranberg gymnas. Musikklinja må vite. Men det er vel for seint, om det ikke finnes kurs i komposisjonslære. Jeg tar gjerne et gitarkurs i samme slengen, og pianotimer.

Jupps. Da legger jeg det til i halvårsplanen min: skriv en sang. Trallalllallalalaaaa!

Storopprydning

Da har flyttelasset kommet. Jeg hadde talt opp og merka 8 kasser, Silje likeså. Pappa kom hjem med 9 kasser til meg. Noe var definitivt feil. Det viste seg at han hadde tatt med en kasse tilhørende den forrige som bodde i leiligheten min, ting som skulle kastes. Litt bortkasta å kjøre en 80 liters kasse 150 mil for å så kaste innholdet, men sånn går det når man selv ikke har muligheten til å fikse og vise og ordne. Det viktigste er at jeg fikk de tingene jeg skulle ha, og de som ville ha litt av de tiloversblevne tingene fikk det de ville ha.













Men sånn så rommet mitt ut i går, det ser ikke så mye bedre ut i dag, bortsett fra at alle skolebøker, en del viktige papirer og alle cd'er og dvd'er er på plass, samt stereoanlegget og noen bilder i glass og ramme. Ukas prosjekt er å gå igjennom alt jeg eier og har, og kaste, vaske, sortere, lagre og plassere alt der det hører hjemme.

Samtidig har jeg begynt å lete etter kopper og kar i Porsgrund Porselen sin serie "Lava", fordi det begynner å bli lite av det her nå. Det var det mamma & pappa ønska seg i bryllupsgave, og nå er det nesten ingenting igjen, men det er så vakkert og holdbart (det vi fremdeles har er over 30 år gammelt!). Jeg har funnet to serveringsfat, men mangler ganske mye. Håpet er å kunne finne sånn at det blir sånn nesten komplett igjen. Skal gå igjennom gjenbruket, loppemarkeder og bruktbutikker. Har du sett slikt porselen som ikke er komplett/i bruk, så ta kontakt!!!

Krabbe, matblekksopp og pannekaker a la mamma

Jeg er på min andre høstferie denne høsten, ikke verst! Første del ble unnagjort på Hitra helga som var, før jeg måtte returnere hjem for litt praktiske gjøremål.

I natt tok jeg toget til Trondheim. Jeg liker å reise, og især med tog, men når det kommer til nattog tror jeg at jeg foretrekker sovekupè. Jeg fikk ikke sove, og ble ganske trøtt. Da jeg i tillegg klarte å be om feil billett på hurtigbåten ut til Hitra, ble det meste ganske tullete. Heldigvis fikk jeg ordna opp med å kjøpe en ekstrabillett som fortsatte der den forrige slutta å være gyldig. Mamma sto og venta på meg på kaia på Sandstad, og lurte på i all verden jeg hadde gjort, jeg som ikke svarte på opptil flere sms'er. I Myra venta både bror og en smørblid Vilde med dagens andre frokost for min del.

Etter frokost var det på tide med en liten tur ut i båten, men sjøen var bølgete. Tror du det stansa toåringen Vilde?? Neida, og heller ikke pappaen eller tanta. Så ut på bøljan blå skulle vi, for som Vilde sa: "Vilde fiske krabbe". Tante styrte motorbåten mens pappa fanga blåsene til teinene.. Og Vilde sto for begeistra hvin og hyl i det den første teina ble dratt om bord. Der var det en middels stor krabbe. Da pappan kasta teina ut igjen hadde bølger og vind blåst oss så langt vekk fra holmen at teine, 20 meter tau og blåse havna mange meter under vann. Vi håper å kunne få fatt i blåsa på stille lavvann i morra, men det er meldt vind igjen. Den andre teina var dessverre tom, men Vilde var ikke lei seg for det, for en krabbe kan undersøkes og kokes og renses. Det var duket for mange timers underholdning.

Etter at krabben var rensa, var det sovetid både for tanter og tantebarn. En fikk gå i vogna (ikke tante sove der!) og en fikk sove i senga. Og vi våkna opp til lukten av nystekte pannekaker. En driftig bestemor hadde funnet fram steikepanner, blåbær og bacon. Og en minst like driftig pappa/bror hadde vært ute og funnet seg matblekksopp som ble til suppe. Godt var det!

En relativt innholdsriks dag til tross for lite soving i natt, og mye soving i dag!

Hjernen min, igjen

I dag var jeg hos hjernespesialisten. Han var relativt tunghørt, men ellers ok. Han fant ikke noe akutt galt på fettklumpen min, men ville både ta mr og nevrofysiologisk test av meg. Så da må man igjen sette seg ned og vente.

Ellers har høsten satt inn for fullt her. Bladene har blit helt gule nå, og har begynt å falle ned i store mengder. I dag tidlig (klokka kvart på åtte) var det frost på marka, så det går nok ubønnhørlig mot vinter nå. Vel, nå er klokka halv ti, og jeg tror søren meg at jeg tar meg en liten blund igjen. Skal bare bestille en togbillett nordover. :)

Neurolog

Jeg ringte neurologisk avdeling i dag og spurte om de hadde tenkt å gi meg time snart. Har stått på venteliste sia juli, og har fått et brev om at de regna med at jeg kanskje kunne få time innen utgangen av november, men hadde krav på hjelp seinest 5. januar... Smøre seg med tålmodighet, noen? Jeg trenger en stor tube!

Men sekretæren på neurologen forholdt seg rolig og fant fram infoen min, og plutselig utbrøt hun: Jammen! Vi har jo en ledig time om en uke! Rekker ikke å innkalle noen andre på så kort tid, vil du ha den? Selvfølgelig ville jeg det! Så nå kan jeg se fram til litt kortere ventetid, og tuben med ekstra seig tålmodighet skal snart legges ut til salgs på QXL.. :)

Håper ikke at hele telefonsamtalen kun var et hjerneoppspinn, det er tross alt en grunn til at jeg skal til neurolog (hjernedoktor)...

Og der var sommeren over!

I dag har jeg gjort de derre viktige tingene. Snakka med NAV trygd. Bestillt frikort fra skatteetaten. Fått sykemelding og erklæring fra legen. Kjøpt sko. Campersko er faktisk utrolig gode å gå med, samtidig som de er både stilige og slitesterke. Trippel bonus! Jeg kjøpte en litt mer høstvennlig variant av de skoene du ser på bildet. Hurra!

Jeg er nå 100% sykemeldt nå, diagnose: Brudd rygg og senvirkninger av hodeskade etter trafikkulykke. Ikke akkurat drømmesituasjonen, hadde jeg fått velge, skulle jeg ha vært i Tsjekkia og studert videre på andreåret der.. I stedet har jeg nå flyttet hjem, og venter egentlig ikke på noe. Dagene går med på å studere papirer opp og ned, skrive søknader, møte med saksbehandlere og å sove. Jeg sover mye, men kjenner meg aldri helt utvilt. Hodepine er noe jeg bare må akseptere enn så lenge, men det er håp om at det gir seg når jeg kommer i behandling snart. Time hos neurologen er bestillt, og det er jo håp om at han/hun kan gi meg et behandlingsopplegg og et tidsperspektiv i forhold til når jeg kan regne med å bli så bra som jeg kan bli.

Og i mellomtiden vil jo den observante leseren se at jeg igjen har startet min vendetta mot nedlastningspiratene. Siste ord i diskusjonen er ikke sagt, men de siste 2-3 dagene har jeg rett og slett ikke hatt overskudd til å argumentere og lese motargumentasjonen. Det kommer, jeg lover! :)

I mellomtiden anbefaler jeg de som ikke har vært der før, om å sjekke ut denne:
http://forumet.kent.nu/showthread.php?t=3002
Her henter jeg mye av min dokumentasjon fra.

Musikk, opphavsrettigheter og konkurranse

Da kjører vi i gang. Igjen! De som kjenner meg sånn passe godt, vet at jeg er glad i musikk. Jeg er også glad i å gjøre ting på den rette måten. Med andre ord; jeg kjøper min musikk, og er glad for det!

I vinter har jeg deltatt i en diskusjon om piratvirksomhet, illegal nedlasting og musikerenes rett til betaling for det de har produsert. Diskusjonen har foregått på det offisielle forumet for kent-fans. Vi har vært mange som har diskutert, med utgangspunkt i at det er tatt ut stevning mot TPB, en nettside/organisasjon som legger ut særdeles mye opphavsrettighetsbeskyttet materiale for gratis nedlasning via torrent. Debattantene har vært kentfans og pirater (brukere av nevnte nettsted). Etter kort tid ble også kents låtskriver/sanger, Joakim Berg, også med på diskusjonen. Det var en flott opplevelse å se at han faktisk verdsatte mine og mine medsammensvornes argumenter. Deling av rettighetsbeskyttede filer er forbudt!

Diskusjonen bølget fram og tilbake i lang tid, og i mars i år ble jeg og 4 andre antipirater invitert til Stockholm, til kents store konsert på Zinkendamms IP. Vi fikk stå på gjestelista, vi fikk komme backstage, og vi fikk være med på etterfesten. Veldig trivelig, og totalt uventet. Nå ligger dessverre debatten litt død etter dette møtet, men jeg tror det snart kommer til å ta seg opp igjen.

Uansett, jeg har gjennom denne diskusjonen møtt på mange merkelige spørsmål og utsagn. Det ser ut til at de som (mis)bruker musikk rett og slett er historieløse. La meg illustrere med noen av utsagnene:

1. Musikk er så dyrt
2. Hvorfor skal jeg gidde å betale 200 kroner for et album, når artisten kanskje bare sitter igjen med 10 kroner av den summen?
3. Jeg vil ikke støtte (de slemme) plateselskapene.
4. Musikk burde være gratis, og artistene er så gammeldagse i sine salgsmetoder. Derfor laster jeg, for å gi mitt bidrag til en endring av loven og praksisen.
   
5. Jeg vil ikke ha fysiske eksemplar, har ikke plass.
6. Jeg vil ikke kjøpe et helt album om jeg bare liker en låt.
7. Jeg vil ikke betale for en digital fil som jeg kan risikere å miste ved neste diskkrasj.

Mye å argumentere imot, som dere ser. Svarene antipiratene har kommet fram til, er som følger

1. Musikk blir ikke billigere om mesteparten av de som bruker den faktisk ikke betaler for seg. Dessuten, man må lære seg å prioritere. Man har ikke alltid råd til alt man ønsker seg.
2. Her kom Joakim Berg oss til unnsetning og fortalte om artisters avtaler med plateselskapene og dynamikken for inntjening etter plateslipp. Artistene undertegner sine avtaler med selskapene helt frivillig. Plateselskapene tar den økonomiske risikoen og betaler hele innspillinga og promoteringen av det enkelte album. Her inngår studioleie, leie av eksterne musikere, arrangører, miksere og designere, reklamemateriell, mat og drikke til band og alle personer som deltar i produksjonen, kostnaden ved produksjon av de fysiske eksemplarene og releasemanagement. Til gjengjeld har plateselskapet rett til mesteparten av overskuddet av salget av plata fram til break-even. Det er når plateselskapet har tjent inn det de har investert i det enkelte prosjektet. Fram til da har de faktisk ikke tjent en krone! Deretter endrer fordelingsnøkkelen: Bandets medlemmer får en mye større del av kaka, plateselskapet får en andel som skal dekke opp for tap ved andre prosjekt. For det er ikke alltid at et album kommer seg til break-even, men da taper ikke bandet økonomisk på det, annet enn at de har hatt en laber årsinntekt da. Uansett er det bedre for artisten å tjene lusne 10 kroner per solgte eksemplar, enn å ikke tjene noe på at folk deler musikken illegalt.
   
3. Igjen, hvilke slemme plateselskap? De aller fleste som jobber i musikkbransjen gjør det fordi.. surprise! ...de er genuin interesse for musikk. De er ikke onde pengemoguler som bare tenker på $ & yen. Da hadde de nok forlatt det synkende platebransje-skipet for lengst.
4. Dessverre. Det koster ganske mye penger å produsere musikk. Især er det dyrt å spille inn musikk på godt utstyrte studioer med dyktige produsenter. Noen må betale for dette, og det mest naturlige er at de som ønsker å høre på musikken faktisk betaler for dette. Hvorfor skulle jeg betale for dine vaner og ditt forbruk? Det eneste jeg kan være enig i med denne påstanden forøvrig er at platebransjen var seig og treig da fildeling begynte å bli en mulighet. Ved å åpne for nettbutikker for digitale kopier uten DRM-sperrer og lignende og skape et konkurranseutsatt marked også her, ville problemet vært en del mindre. Og tilbudene mange fler og bedre.
5. Det er mulig å kjøpe filene lovlig. Og det blir nå (heldigvis) flere muligheter for å kjøpe musikk på nett.
6. Man kan kjøpe singler (der de eksisterer) og man kan kjøpe enkeltlåter på nettbutikkene.
7. Det er ditt ansvar å ta vare på din musikksamling. Du kan enkelt ta en back-up av harddisken, og sånn ha en krisekopi om du skulle oppleve en krasj. Eller du kan rett og slett kjøpe det fysiske eksemplaret og legge inn på datan din. Da har du både en lett tilgjengelig database, og en sikker og lovlig backup. Og om huset ditt skulle brenne ned, så hjelper det faktisk å ha den fysiske platesamlinga. Rett og slett fordi innboforsikringa di dekker også musikksamlinga di!

Det er mange andre argumenter. Og enda flere svar. Kom gjerne med dem her i kommentarfeltet mitt!

I dag har det vært mange saker i de nettbaserte tabloidene angående musikkindustrien og piratnedlastning. Metallica, som har vært høylydte i forhold til sin motstand mot illegal nedlastning, har gitt ut sitt site album, death magnetic. I den forbindelse har de boikotta avisa Sydsvenskan fordi plateanmelderen hadde lasta ned (!) albumet og skrevet anmeldelsen utifra en versjon som var satt sammen av en av TPBs brukere, altså en klippet versjon! Jeg håper virkelig at journalister tar lærdom av denne utrolige situasjonen, og faktisk passer på at de anmelder originaler, og ikke minst lovlige kopier!

Ellers har vi to direkte saker angående TPB, der pressetalsmann Peter Sunde først nekter å ta vekk obduksjonsbilder av to svenske barn, fordi det ikke er hans jobb å utfordre ytringsfriheten (???), og videre nekter TPB nå for all kontakt med all presse, på grunn av en debatt på SVT denne uka, der far til de nevnte barna stilte opp på telefon med direkte spørsmål til Peter Sunde.

Jeg har ennå fått noen holdbare argumenter fra piratene. Jeg har etterspurt ganske spesifikt på kentforumet, men det er ingen der som evner å svare meg, annet enn at de stiller til dels malplasserte motspørsmål (som jeg svarer på etter beste evne).

I dag gikk jeg innom en av de få gjenværende musikkbutikkene i hjembyen min. Jeg diskuterte alt dette og mere til med innehaveren. Det var interessant, og jeg vet at jeg kommer til å legge igjen mye penger der nede i høst. Jeg kjøpte sågar en Metallica-LP (in symphony), i påvente på at jeg forhåpentligvis får en LP-spiller til jul... Innehaveren kunne ellers rapportere at især jenter i gymnasalder har begynt å skjønne at musikktilbudet vil krasje ganske snart om ikke de begynner å kjøpe musikken sin snart. Det er også mange innom og ser på plater, men som går tomhendte ut igjen mens de sier "jammen, jeg kan jo bare laste ned albumet, da er det gratis"..

Det trengs en holdningsendring her. Men det har kanskje begynt å komme. Spørsmålet er bare hvor mange studioer som går konkurs og hvor mange band som gir opp i mellomtiden. I mellomtiden forteller VG at NRK de nå vil begynne å selge digitale kopier fra sitt enorme musikkarkiv, og dermed tar opp konkurransen med selveste iTunes.

A trip to the woods and missing friends

I'm now back in Norway. I came on friday, and spent the weekend on sleeping, unpacking my suitcases, seeing my family and a trip to the woods. The last one was yesterday together with mom. The plan was to pick chantarelles and tyttebær (lingonberries). Mom disappeard quite soon, and I walked a bit around to try to find some mushrooms. I didn't find any, so I also started to pick tyttebær. Then I felt a bit tired, and laid down in the moss and grass.. and soon I was sleeping. After an hour or so, I wake up because a dog came to me. I don't know who's dog it was, but I love dogs, so it doesn't matter! It made me happy. After almost 3 hours in the woods, me and my mom returned home. She had picked 5 litres of tyttebær, I had picked 2 deciliters..

Back home, I felt asleep again, this time on the sofa. I'm not in my best state.

Now, me and my father is planning a trip down to Hradec Králové, CR, to get all my stuff down there. I'm not supposed to follow dad down there, but he of course need my advice, I know the place much better than him. We are gonna transport both my and Silje Cam's stuff home. I would like to go with him, but he ned an extra driver and a lot of space in the car, and I can't drive now.. That means that I'm not gonna see my classmates for a while. I allready miss them. Most of them returned back to HK just after I went home. Isn't it typical?

Leaving on a Jetplane

Today I finished my last essay in elective histology. I just miss one small illustrastion, then I can deliver it to the department of histology. I hope the companies I contacted before the weekend will answer my request soon. I need transportation of my stuff from Czech republic to Norway as soon as possible.

It's strange that I'm leaving now. I haven't ordered my flight tickets yet, I don't know when I can leave. A friend of mine asked me yesterday: do you believe you have a guardian angel? I didn't really know what to answer. I call myself an atheist, but sometimes I start wondering. Just now it feels like I never was supposed to study here in the Czech Republic. I'll see next year, when I return for my finals in histology and anatomy, and I once again apply for the medical study in Tromsø. But I will also send applications to the university of Linköping, Sweden, and Karolinska Institutet, Stockholm, Sweden. And maybe some other universities in both Sweden and Denmark.

So what to do, while waiting? I might go hunting. Visiting old friends. I was invited to a release concert in november, that's booked for sure. Then, of course, I got the trial against the driver. I contacted the Norwegian Ambassady in Prague yesterday. I hope they will assist me during the trial, even I got my own lawyer and norwegian speaking translator. I'm not a part in the trial, it's the driver against the state. I'm "just" a vitness. I will be granted a sum of money for the damage done to me. Then my insurance company will pay me for the tution fee lost. The drivers insurance company will pay for the loan loss due tho the accident. It's gonna be quite expensive, both economical and for me personal.

But still.. I'm very happy that I survived.

Paperwork

After failing my 2nd histology final, I and the vice-dean ageed that I'm not healty enought to contiue my studies here at the faculty. It's a bit sad, but altso ok to leave Czech Republic for at least a year.

To be able to continue my studies next year, I have to interrupt, not terminate. That means a whole lot of paperwork. I need signatures from all departements where I miss a credit or a final, I need a statement from the library that I don't have any of their books (never had..), I have to hand in a couple of essays to finish a elective subject before I hand in the application for interruption, and I have to write the mentioned application. Then I just have to hand in my student record and student card, and I won't be regarded as a student until I return to the faculty next spring/summer.

Then SiljeCam, my dear friend, was accepted to my old university in Tromsoe, so she travelled north today. I wish her luck and happiness. All her stuff is left behind, so I have to fix transport from our town here in Czech Republic and to Oslo, Norway, where our parents can pick it up. It's gonna be a huge pile of stuff.

In the meantime, I'll do my paperworkl, pack down my stuff, try to sell some stuff and walk around.. maybe say farewell to my classmates..

But I promise, I won't give up medicine yet!

Kebab for lunch

I'm back in Czech Republic again, that means that I from now will use my school-english (mixed with some international errors) again!

I've been here since saturday, revicing for my exam next week. It's slow progress in my work, but there is still hope that I might pass my two finals. The most important thing for me is not to read everything, but to remember everything I read. I use 3 different histological atlases plus the handbook of practical classes, and youtube. There is, luckily, a professor (or something like that) who have commented about 200 slides of histological preparates, and put it out on the internet. It's very helpful to see what I missed out when I read the texts. It's also easier to learn how to identify different cells and structures when somebody points them out for me and explain their function and apperance. So for you medicine students who are terrified for your histology or histopathology final:
http://www.youtube.com/user/WashingtonDeceit

Another nice thing is that there is a brand new kebab-store on the hospital area. The owner of the restaurant actually know what "halal" means, so it is good news for my malaysian classmates too. The kebab itself is loaded with chicken meat, salad, fresh onion, chili, other vegetables of your choise... and it tastes really nice! The price is 75 Kc, about 20-25 norwegian crowns. I was supposed to take a picture of it, but I ate it before I had time to do that.. Yummy!

En kjedelig dag

I dag var planen: dra til sykehuset, få tatt en sjekk. Samt håpe på at den nye mobiltelefonen snart dumper ned i postkassa. To timer før jeg skulle til legen fikk jeg et brev. Fra sykehuset. Der sto det at jeg måtte ringe en informasjonstelefon om jeg hadde vært innlagt på utenlandsk sykehus det siste året. Ehh? Det er jo nettopp derfor jeg skulle på kontroll i dag, fordi jeg har ligget på utenlandsk sykehus og ville ha informasjon om skadene mine av en lege som faktisk kunne minst ett av de to språkene jeg behersker best. Dumt de hadde glemt at jeg da måtte ta MRSA-prøve, gjerne 3-4 dager i forveien. Timen min ble avlyst, og jeg måtte til fastlegen på akuttime for å ta tre prøver. Dyrt var det, og ikke var det behagelig heller.

Da prøvene var tatt, og timen betalt, fant vi ut at dagens prøvesending alt var henta på legekontoret, og neste sjanse var først i morra. Legen så litt på meg og så sa han: javel, da får du vel selv gå og levere prøvene på sykehuset! Ehh... det var jo nettopp det, jeg har ikke lov til å være på sykehuset med mindre jeg har kutta av meg halspulsåra så lenge de ikke vet om jeg har MRSA eller ikke! Men neida, det skulle jo gå så greit, det var jo bare å levere konvolutten der oppe på avdelinga.. Som sagt, så gjort. Håper jeg ikke smitta noen på veien. Hvis jeg har disse skumle bakteriene i halsen.

Jeg håper egentlig at jeg er blant de 50% av befolkningen som ikke har gule stafylokokker i halsen, ellers får jeg ikke time på fredag. For det tar 2-3 ekstra dager å resistensbestemme bakteriene.

Noen ganger er ting veldig byråkratisk. Ikke var telefonen min kommet heller.

Poteter

Når du skreller poteter, skyller du de i kaldt vann da? Det gjorde alltid jeg. Inntil for kort tid siden. Mens jeg sto der med skreller, et fjell av poteter og iskalde fingre med rosinhud begynte jeg å tenke litt. Hvorfor må man holde poteten under kaldt vann? Den skal jo snart kokes eller stekes uansett? Gjør det noen kvalitetsforskjell?

Etter en lengre indre diskusjon i meg selv, vant fingrene fram med sine lysende argumenter. Når vannet er så kaldt at man mister følelsen i fingertuppene, og leddene stivner, er det enda kjipere å skrelle poteter. Og det er jo helt unødvendig å vansmekte mer enn nødvendig. Så nå justerer jeg det til jeg har sånn nesten litt behagelig lunkent vann, og skreller i vei. Eneste motargumentet er at det går med noen ekstra kilowatt når vannet leverers fra varmtvannstanken enn om jeg bruker det som kommer direkte fra Korgen vannkilde. Så får miljøsparinga mi taes et annet sted. Jeg dusjer ikke fullt så lenge lenger.

Gøy på landet!

Ikke tro at du kan ta inn som gjest på en storgård midt på sommeren, tre dager før et dobbelt 50-årslag, uten å måtte ta i et tak! Etter felles frokost rundt et oppdekket bord klokka åtte (jeg slipper morgenmelkinga i det minste), ble jeg sendt sporenstreks til barne- og ungdomsskolen i bygda for å hjelpe til med matlaging til den store låvefesten på lørdag. Med en kniv i den ene hånda og en bunt seleri i den andre, visste jeg hva jeg hadde å gjøre.

Jeg er tilbake på den gården hvor jeg har hatt mine gårdsferier siden jeg var ganske liten. Og det er som alltid herlig. Det første jeg gjorde da jeg ankom gården i går kveld, var å spise kveldsmat/middag. Og til den fikk jeg et glass melk som var så nymelka og fersk at den ikke en gang hadde rukket å bli kald. Den smakte veldig godt. Jeg er ikke mye redd for å få sur melk her! Alt er ved sitt gamle her, selv om fjøset er relativt nyoppussa, hønsene er hevet ut, det har blitt noen flere kyr på båsene og hestene har fått ny stall på låven. Og sjølfolket er seg selv like, alltid trivlige!

Jeg vet ikke hvor mange somre jeg har vært her i løpet av barndommen, men historia har alltid gjentatt seg. Hver gang jeg kommer, kan de fortelle om den helt nyfødte kalven, og dagen etter at jeg har dratt, kommer det en ny en. Men det kom aldri noen kalv mens jeg var her. Derfor var jeg ikke sein med å springe opp og ut da det var på tide med kveldsmelkinga i dag, da det ble ropt gjennom huset "kom å hjælp, vi har en kalving på gang"...! Og jammen meg sto det ikke en ku med fostervannspose hengende ut bak, ute på et jorde. Det var bare å få jaga kyrne inn, for her var det kalv i komminga (og de er visst litt vriene å få tak i om de først kommer seg på beina ute på jordet, så kalvinga bør skje inne).

Det tok vel ikke mer enn ca en halvtime, tre kvarter fra vi kom ned, til kalven var vel ute. Det var veldig spennende å se på, og også se hvordan kua rauta til kalven sin mens hun slikket ham ren. Første melka ble drukket (riktignok fra tåteflaske), før kua begynte å hisse seg noe veldig opp. Da var det bare å dra kalven vekk og sette den på en egen kalveboks i andre enden av fjøset, så roa den nybakte mora seg fullstendig, og begynte å konsentrere seg om kveldsmaten i stedet. Glemt var både fødsel og kalv, så det ut som. Kyr er kanskje ikke akkurat verdens smarteste eller omsorgsfulle dyr...

Uansett, det var ganske flott..

Framtidsdrømmer.

Jeg har alltid vært en person som drømmer mye. Jeg mener ikke sånne drømmer som man har om natten, slike man bare har et vagt minne om når man våkner, men sånne man har inne i sjelen hele tiden. Det er kanskje rettere å si at det er ønsker for min egen framtid.

Jeg ønsker å være meg selv. Jeg ønsker å jobbe med mennesker. Jeg ønsker å bli likt og respektert for den jeg er. Og jeg ønsker å slippe den følelsen av håpløshet som alltid følger meg når jeg ikke får til det jeg så gjerne vil gjøre (det skjer dessverre ofte).

Av de mer konkrete tingene så ønsker jeg å bli lege. Det har nok ligget i meg ganske lenge. Jeg vurderte jordmor ganske lenge, men i Norge er ikke jordmorutdanninga samlet og integrert; man må ta sykepleierutdanninga, jobbe i to år og så håpe på å komme inn på jordmorutdanninga som tar ytterligere 2 år. Det blir 7 år til sammen, ett år mer enn legestudiet. I Sverige derimot, der har de en integrert 5-årig master til barnmorska. Men jeg turte ikke søke dit, det var jo det store utlandet, forståss! Så da plutselig satt man i Tsjekkia som legestudent, ut av det blå. Merkelig hvordan hodet mitt fungerer fra tid til annen.

Men nå har situasjonen endret seg. Det er nå 3 måneder sia ulykka, og jeg begynner å kjenne at det vil ta lang tid før jeg er tilbake der jeg var rent kapasitetsmessig, om jeg noen gang kommer tilbake der jeg var. Jeg blir kanskje nødt til å ta et år fri fra studiene, eller bytte studieprogram. Jeg har begynt å sende mail til forskjellige universiteter for å forhøre meg med sjansene for å få bytte. Selv er jeg blitt veldig usikker. Jeg vil så gjerne, men får jeg det til nå? Mine klassekamerater har udelt tro på meg, men hvor mye hodepine skal det koste meg å fullføre? Skal jeg tørre å presse meg selv så hardt, så fort?

Jeg har gjort alle forberedelser. Søkt lånekassa om lån og stipend for neste år. Meldt meg opp til eksamnene mine i august/september. Lett etter en ny leilighet i studiebyen min. Men jeg vet ennå ikke hva jeg blir å gjøre. Framtidsplanene mine fikk plutselig et stort, tungt og vått ullteppe lagt over seg, og jeg kan ikke lenger se hva jeg skal gjøre.

Det jeg i alle fall skal gjøre, er å snakke med min gode venn Ellen. Hun studerte også i utlandet, og det dro visst litt ut i tid for henne også. Men hun ble da ferdig til slutt, og hun vet hva det vil si å studere i et fremmed land på et fremmed språk på et hardt studie. Jeg tror jeg skal høre på hennes råd. Og så legge nye planer oppå det våte, mørke ullteppet som har dekket mine gamle planer...

Opp, opp og avsted!

Nå er det bare knappe to timer til toget mitt går til Gardermoen. Jeg skal ut og fly, til Tromsø, min favorittby i Norge. Der skal jeg tilbringe en hel uke i midnattsolens rike. Jeg gleder meg.

Planen var å ta seg en tur til Buktafestivalen. En skikkelig nordnorsk rockefestival med god og lun stemning (sånn er bare den nordnorske folkesjela), gamle venner og god musikk.. Planen har omtrent vært uendret i et år nå. Det holdt på å gå skeis i og med ulykka for 3 måneder sia, men nå løser alt seg. Og jeg får treffe gode venner igjen. Jeg gleder meg!

Flyet mitt tar av omtrent i ti-tida i kveld. Og lander fem på tolv i natt. Jeg skal få se innflyginga til Tromsø Lufthavn i midnattsol! Noe vakrere finnes ikke. Jeg har booka flysete med vindusplass, så jeg håper jeg får tatt noen bilder fra lufta, selv om flyvinduer til store boeing-fly ikke akkurat er det som gir best utsikt. Dessuten tror jeg dessverre at jeg sitter over vingen også. Men vi får i alle fall prøve! Kameraet er i alle fall pakket og klart.

Å pakke er noe av det verste jeg vet. Jeg elsker å reise, men vet aldri hva jeg skal ha med meg. Merkelig i grunn; jeg har vær speider/scout siden tidenes opprinnelse, men har ennå ikke fatta hvordan pakke en konsentrert og samtidig velutstyrt koffert/sekk. Jeg ender alltid med 10 kg overvekt. Eller i alle fall nesten. Denne gangen veide jeg kofferten inn på 14,9 kg, ikke dårlig til å være meg (og det er for 2 ukers ferie). Men så må jeg jo ha med meg noen spesialremedier som hørselvern, goretex-klær, ullundertøy og lader til kameraet. Det er ingen spøk å dra på utendørsfestival i Tromsø!

Frokost

Det er sommer. Jeg er aleine i huset. Dagene snegler seg av gårde og det er varmt. Jeg kjenner ingen trang til å spise frokost når jeg står opp, men jeg vet at jeg bør; især når jeg er nødt til å svelge unna tabletter skrevet ut av leger med skrivekløe (det ble ganke mye til slutt).. Jeg blir nemlig uvel om jeg ikke svelger unna en skive brød til.

Vi har en gammal brødboks i tre. Den har vi hatt i mange år. Med jevne mellomrom tar mamma den fram og vasker den i klor. Jeg tror det trengs igjen nå. For i dag, da jeg skulle finne meg noe jeg kunne kalle frokost, fant jeg muggent brød. Mye muggent brød. Er det noe jeg virkelig misliker, så er det muggent brød i plastposer. Fordi jeg har miljøsamvittighet, må jeg jo kildesortere søpla. Plast skal gjenvinnes, muggent brød skal komposteres. Det er så ekkelt å ta ut brødet fra plastposen når det er grønt og hårete. Ikke hjelper det på den noe manglende matlysta mi heller.

Det fikk bli knekkebrød fra Wasa og rugkjeks fra Kavli i dag. Med ost. Og en stor kopp lunken te til. Og så tror jeg at jeg ikke skal ta opp noe mer brød før mamma og pappa er tilbake. Er jeg lur, så tømmer jeg alle åpnede glass med syltetøy snart også. Det utvikles hvit og grønn pels på pålegget i kjøleskapet også. Jeg tror det er det verste med sommeren.

Å ha forståelse for pasientens situasjon.

Som kommende lege, må jeg jo lære meg litt av hvert om hvordan jeg skal møte mine framtidige pasienter. Og hva er da vel bedre enn å være erfaren pasient selv?

Som sagt, så gjort. Jeg har alt en lang karriære som småsjuk bak meg. To sykehusinnleggelser har det også blitt, og bare fordi jeg er så nøye på det, har det til og med en av innleggelsene vært en feltstudie i utlandet. Bare så det er sagt; det er store forskjeller, selv om jeg må innrømme god pleie både i Norge og i Tsjekkia. Det er bare litt enklere når en snakker det samme språket som helsepersonellet.

I dag har jeg nemlig vært hos legen, igjen. Jeg merker at legetimene har forandra seg litt fra før jeg begynte å studere medisin. Fastlegen min vet plutselig at jeg lærer meg det samme som hun bruker som grunnlag for sin veiledning av meg. For det er jo ikke så mye behandlig som foregår på et fastlegekontor. Det er en samtale, og så kanskje en henvisning, en resept og et blodprøvepapir, kanskje en sykemelding eller erklæring også, samt veiledning. Alt det praktiske; blodprøvetakning, stingfjerning, sårskift og analysering av urinprøver er det jo legesekretærene som gjør. Selve behandlinga utfører jeg jo på meg selv, helt alene i mange tilfeller. Jeg tar tablettene mine selv, trener opp igjen etter skader selv (ingen kan gjøre det for meg), passer selv at jeg får den hvilen jeg trenger. Og alt gjør jeg etter veiledning fra min lege. Kjekt.

Jeg var også på røntgenkontroll for ryggen min i dag. Skal på konsultasjon med ortoped om en stund, bare for å få litt mer informasjon og veiledning om hva jeg skal gjøre. Det gjør nemlig litt vondt fra tid til annen, især når jeg nyser. Og jeg vil så gjerne trene, men kirurgen i Tsjekkia ville at jeg skulle vente ennå en måned, mens fastlegen min mener at det er på tide å kaste korsettet og begynne styrketreningen nå. Selv vet jeg ikke, men jeg tror jeg er trygg så lenge jeg holder meg under smertegrensa.

Mens jeg lå der på røntgenbenken tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg kanskje skulle få tak i "portrettbildene" fra sykehuset i Tsjekkia. Alternative bilder av barna i glass og ramme må jo være en hit? Jeg tror jeg skal prøve å få tak i bildene, selv om det skal holde hardt. De er litt mer konservative der nede enn her i Norge, hvor vi bare betaler inn en hundrings til sykehuset, så kommer alle bildene på en CD sendt hjem i posten..

Nå har jeg i alle fall tatt alle mine piller for i dag, sovet ettermiddagslur i 5 timer og strikka litt (7 cm for å være presis). I morgen skal jeg hente skolebøkene mine. 17 kg medisinsk faglitteratur. Det blir ikke så mye mer ferie på meg i år. Jeg håper at jeg kommer til å huske alle disse rare tankene jeg har gjort meg de siste 3 månedene når jeg treffer på en forvirra pasient.

Spam

Jeg virkelig hater spam. Hver dag ramler det inn ca 30 mail på adressa mi med titler a la "you look very stupid sorrow", "be a stud in bed and make your wife happy" osv osv.. Det sies at disse som sender ut all denne søpla faktisk tjener på å gjøre det. Det vil igjen si at noen faktisk svarer på mailen/følger linkene ved dem, og kjøper piller og tjenester som garantert ikke har noe for seg. Det har vært rettsaker i USA der spamutsendere har blitt dømt til klassiske amerikanske straffer, av typen 40 år i fengsel. Og hurra for det, men for hver utsender som blir tatt, dukker det f*** meg opp 100 nye.

Spørsmålet er. Hvem er det som er så dumme at de går på limpinnen og svarer på disse idiotiske mailene? Hvem er det som kjøper piller i alle farger og fasonger (som neppe kan ha noe virkestoff av det slaget som det reklameres for)?

Om folk virkelig hadde hatt litt omløp i hodet, hadde de latt være å gå for tilbud som er for gode til å være sanne (de er nettopp det..). Og hadde ikke folk trodd på tilbudene, hadde også utsenderene gitt beng i å sende ut så mye søppel. Så da kan man jo lure hvem som fortjener straffa, de som utnytter folks manglende intellekt, eller de som faktisk er så dumme at de påfører oss andre så mye skit??

Strange..

..I was sitting in the hostel livingroom on monday evening, after dining with a friend in Stockholm. My plan was to check my e-mail and do some other stuff before I was supposed to pack my stuff before leaving Stockholm early next morning. The strange thing was that I overheard a conversation between 3 backpackers. It was in czech. I introduced myself, and the responce was very nice.

They were all international students, just heading back to Czech Republic (allthough, one of them, the only girl in the group, was Slovak). The funny thing was that the girl actually was heading back to Norway quite soon, to continue her studies. And she lived in my hometown!

The boys were from Pardubice, close to the city where i study in Czech Rep..

Today I went to the gym. There I met my old german teacher from gymnasium. She is also from Czech republic... Strange..

Backstage!

My summer holiday has just started, and I'll write my posts in norwegian for a while. (google might translate it for you..)

Da var det gjort. Jeg har hatt tidenes konsertopplevelse! Jeg har vært på en konsert med kapasitet til 18 000 mennesker i Stockholm, Sverige. På scenen: kent.

Det var mye spesiellt med denne konserten. For det første, var dette faktisk min første kentkonsert! Det var vel kanskje på tide. For det andre, var jeg spesiellt invitert av kent selv. Og jeg og to andre fikk komme backstage og møte bandet før selve spillingen. For det tredje visste jeg bortimot hele spillelista før konserten starta, og jeg hadde egen guide der jeg sto på VIPlosjen under konserten. Ikke den beste utsikten, men likevel! :)

Etter konserten var jeg ganske sliten, ryggen ville liksom ikke helt. Heldigvis fantes det et liggeunderlag og et par tepper, og etter 10 minutter var ryggen min blid igjen. Da bar det avgårde til etterfesten, som var på en av Stockholms nattklubber. Det var utrolig gøy, selv om jeg ikke egentlig kjente en sjel der. Man blir å vandre litt rundt på måfå, men jeg fikk da snakket med 3 av bandets 4 medlemmer der også :)

Autografjegeren i meg fikk tilfredsstilt seg veldig, da jeg fikk 2 ganger autografsett på to ganger limited-albumet Tillbaka Till Samtiden. Den ene hadde jeg tatt med selv, den andre fikk jeg i gave fra bandet; den hadde også en ekstra setning på omslaget:
"Tack for forsvarstalet
we <3 u"

Den andre fikk jeg Markus (trommisen) til å tegne en tegning på. Hvorfor? Jeg vet det finnes et annet kunstverk av samme mann, dette er prissatt til 20 000 SEK. Dessverre er dette kunstverket tilkludra av en annen persons barnslige visuelle uttrykk. Men uten, så må jo tegningen være verd minst det dobbelte? Kjekt i tilfelle oljen tar slutt...

Så hva snakket jeg med kent om? Illegal nedlasting, musikk, framtidsplaner, favoritter og en symbolrebus.. Noe mer kan jeg ikke si.

Bildene;
1: Konserten sett fra der jeg sto
2: En stykk utydelig bassist
3: Kent bjuder på Corona, ölbiljett
4: Markus' sitt mesterverk (fra venstre; Jocke, Martin, Sami & Markus) Hører jeg et bud på 40 000 (NOK!) ??

Shopping, Czech style!

Well. You probably all know that I'm a typical nordic person. Blond hair, blue eyes, fair skin. And every summer I do the same mistake. I never learn! I really wanted to have my time in the sun today. And I got burned. I'm look like a new-boiled lobster. Pink, someone?

So, what to do? A good idea is to buy some sunscreen. And aftersun. So I went shopping! And you know what? The drugstore had both aftersun and sunscreen left! SPF 16 on the sunscreen, perfect! The seller showed the bottle to me, and asked if this was the one I desired. Yes, thanks, I'll take that! How much does it cost? It's the last one. It's not for sale!

This is typically czech. A year ago, two of my schoolmates went to buy dresses for the big faculty ball. They found the perfect dresses. Krasny, krasny, the seller said. Good, we'll take those! Not for sale!

The people of Czech Republic doesn't understand capitalism...

And by the way, I failed my histo final today. I'll make it on the retake. I hope.

Thunder and lightening!

The summer weather is ever changing here in Czech Republic. I woke up 4 o'clock this morning due to the rain pouring down. It was actually quite nice, my window is just above my bed, so small drops of water rinsed my face. Refreshing!

But when I got up about 5 hours later, the sun was shining. But in the swetty, humid and terrible way. I went shopping before breakfast (had no bread..) and just 10 minits after I came home, the rain set in again. It went from a sunny blue sky to black stormy clouds in like 1o minits! It wasn't refreshing this time. Just buckets of water and hagels large as peas playing drums on my windows. It was actually a bit scary when the light went out in a big flashlight.. It lasted about a half hour. The electrisity came back quite soon, and I finally deared to go out to the Educational Center (EC from now on). On my way, I took som photos from the streets between my apartement and the EC.. Nasty!

Other tings; got my histo final tomorrow (and doesn't look forward to it..) and forgot my check-up at the neurochurgical clinic today. Luckily, the zdravotni setra (nurse) was able to give me a new apointment on wednesday. I will try to remember it this time.

Where the streets have no name

Or, at least, are quite unpronouncable...

Bus

There are some remnants of rigid communistic rules in Czech Republic. The collective transport system is exellent. The frequency of buses is high on daytime, and the price is cheap (14 Kc for a single one-way ticket). The first bus starts up 4 o'clock in the morning, and in the rush there is a new departure every tenth minuit. The last bus finishes at midnight.

So what's rigid about this? Well, acutally. At midnight there is a "Cinderella-transformation" on all buses. The drivers says; "sorry, you have to leave the bus now." It doesn't matter if the bus is just midway in its route. You have to leave the bus, that's just the rule.

The way i found out of this strange rule? I went shopping (the mall is open 24/7) with SiljeCam yesterday. And suddently we decided to go to the cinema (also located in the mall). And it usually takes some time. So we were on our way out 23.50, and, by luck, just in time for the last bus. But the happiness didn't last for more than 10 minuits. And I had to walk the last 2-3 kilometers home with my groseries in the rain. I usually don't mind to walk a bit, but still.. I want to decide myself when and why I should walk..

Why didn't I fail?

My professor passed me in latin today, so I have one more final done. But I'm a bit confused. I had really many errors on my final paper. It was confused and not correct at all. Strange that the professor passed me. I wouldn't argumented if she failed me, the paper was bad.

I probably won't ever harm any of my patients due to bad latin, actually; most medical faculties doesn't require latin as a subject for up and coming doctors. But still?

I hope I do better on my histology final in two weeks. I'll at least try.

Trabant

It's quite funny. These cars are still in daily use! Often seen with young drivers. =)

Labels

Have you ever thougt about the signal effect of a label? Or a tag?

Just think of it. When you were born, the midwife or nurse immediatly gave you a label. A plastic bracelet around your wrist and maybe one more around your leg. Inside the plastic pocket she placed a small piece of paper with your mothers name, your date of birth and maybe your name too, if you had one. In Czech Republic they even tag the poor baby with a special pen on the thigh, with the mother's name, just to be sure.

If you ever go to a festival, you'll probably get tagged with a similar bracelet. Maybe with a color code if you have special permissions during the festival, or belong to a defined group.

In the western world, a bracelet around your wrist means eighter that you're a patient in a hospital, or a normal person who paid for admission to a peticular place or happening.

Another way to tag people when you bind a small piece of paper around the big toe. Yes, when the person is diseased. A photo of a bare foot with a label fastened with a string is quite powerful. You know that this person isn't alive anymore. You might have aversions to have a label like that on yourself. It might makes you feel bad.

So what about the labels? I went to Thailand six and a half years ago. For a huge scout camp, a so called "World Jamboree". 30 000 people gathered on a beach for eleven days. Everything was ready for the camp of our lives! We were all given a plastic bracelet with a plastic pocket to put a identification paper in, as usual in such big gatherings. The command was clear: Wear it, or you'll be asked to leave the camp immediatly. There was only one problem. For the thais, and for most of the other asians, this wrist-label was synonymous with death. A bracelet like this is mostly used to label dead people in Asia. A lot of young people was forced to wear something they felt belonged to the dead only. It's like if we where admitted to a hospital and the nurse tagged us with a toe-tag instead of a bracelet... I can just imagine how it must have felt for the asian scouts..

Strange, though, I wasn't labelled when I was admitted to the hospital in april. I think they just forgot it.

You passed the test.

Maybe the best sentence to hear when you study in Czech Republic. Because the opposite is just as frequent.

I passed my latin credit, and are now allowed to take the final. It will be on wednesday at two. Everything I pass make it much easier for me. My hope now is to pass histology (credits and final), latin final and maybe biology credit before I start my summer vacation.

I also have to have my study record signed for hepatitis B vaccination, and go for a check-up for my spine (some x-rays have to be taken). And the last things to do is an auditory test due to my head trauma in the accident and go for a consultation with my czech teacher.

Latin, latin, latin, latin, latin, latin...

...ahhhrgh!! I hate latin at the moment. Scatula specierum urologicarum - box of urologic teas. Vulnus lacerum - torn wound, vulnera lacera - torn wounds. In venam cavam - into the hollow vein. Ramus cruris sinistri - branch of left lower leg. Multigravida - woman pregnant more times. Spasmus musculi linguae - spasm of muscles of tongue. And this is just the very start of my list.

Prosím, vidite, kde je Ulrichovo naměsti?

I was walking in the streets of Hradec Králové a couple of days ago, when a smiling lady approached me. She asked me a question. In czech. "Excuse me, do you know where Ulrichovo sqare is?" There are a lot of people asking me questions for directions here. And I try to answer. They sometimes get very confused after a couple of sentences. I don't speak that much czech yet, and tend to do some quite funny mistakes. But this lady didn't even lift her eyebrow when I started my explanation. I hope she found Ulrichovo sqare. It was blizko (near) anyway.

Yesterday ANSA (Association of Norwegian Students Abroad) HK had the big Pub Quiz final. My team won yesterdays competition, and by that climbed to a 2. place in the cup. Yay! Champagne and big celebration! Go Hissige Rips!

This was anyway my last part of my social life this semester. From now I will only read for credits and finals. And, when speaking of credits and tests.. I had my dissection evaluation today. My professor asked me about the muscles of the neck;

sternocleidomastoid, inferior hyoids (the strap muscles, it's four of them), superior hyoids (four of them too) and scalene muscles. The questioning included innervation of the different muscles (including the mandibular nerve V3, facial nerve VII, C1 following hypoglossal nerve XII, accessory nerve XI and ansa cervicalis C1-C3). I was really nervous before and under the examination, but my professor gave me a 2 (very good). This is the first test I have passed after the accident. I also got the list over what to do to obtain my credit in anatomy. I don't have to redo any minitest, I passed with minimal margin... I just have to do the CNS-test and then go for my final. Both will be done in september.

Czech Republic is at the moment showing off her best side; warm days with lots of sunlight, chilled nights with birds singing. The restaurants have put up their outdoor pavillions and people are smiling a lot. Me too. Only one month left before I take my summer holyday (or should we say reading period at home?). I sometimes love this country.