Da damene dro..

http://atvs.vg.no/player/?id=19828

Jeg falt over denne lille saken da jeg leste over dagens nyheter i dag. Et realitykonsept som starter i februar, og jeg skal så definitivt se på!

Konseptet er like enkelt som genialt; ta en stykk nordnorsk øy, fjern alt av hunnkjønn over 18 år, og se hva som skjer de neste 10 dagene før kvinnfolka kommer hjem igjen.

Hva skjer når fiskere og loser må passe ungene i barnehagen? Er far like flink som mor til å skifte bleier på treåringen? Hva slags nødløsninger går far for når han ikke vet/orker/klarer hva han skal gjøre? Klarer kvinnfolkene å nyte en 10-dagers sydentur til fulle når de vet at hele samfunnet står ribba for driftige damer som kan hjelpe mennene i de daglige utfordringene?

Nordnorge er kjent for et litt barskt miljø og en fantastisk lun humor, jeg elsker den landsdelen! Og selv om det kanskje begynner å komme nok av oppkonstruerte realitykonsepter på TV, er dette kanskje en av de bedre ideene etter at det begynte med Robinson og 71 grader nord...

Å starte på nytt

Noen ganger er det flott å få en ny start. Når alt går på tverke er det jo flott å kunne kaste alt til side og begynne på noe nytt. Blanke ark og fargestifter. Andre ganger er det litt mer strevsomt å måtte begynne helt forfra igjen. Noe man har jobbet med i lang tid skjærer seg fordi noe uventet skjer.

Mitt liv ligner nok mest på det siste, men i dag gjorde jeg noe som kjentes veldig bra. Jeg har vært på treningssenteret igjen (det har jeg forsåvidt også gjort tidligere i høst), men denne gangen var det første gangen jeg fulgte en fellestime. Spinning. Ikke den helt enkleste timen heller, 55 minutter sykling er ikke for pyser.

Timen var lagt opp med to bolker, den første på 35 minutter, den andre på 15 minutter + 10 minutter nedtrapping og strekk. Før jeg møtte til timen var håpet at jeg først og fremst klarte å få pulsen opp uten å ha problemer med hode, nakke og rygg. Deretter var målet å klare den første "bakketoppen". Med god hjelp av Massive Attac var det faktisk ikke så vanskelig, men jeg kjente at det også var nok. Etter 35 gode minutter måtte jeg kaste inn håndkleet og parkere sykkelen. Men det var likevel med en god følelse i kroppen.

Om bare dette holder seg, slik at jeg ikke blir dårlig i morgen, så har jeg fått ny giv til å trene mer. Men neste gang tror jeg at jeg velger en 45 minutterstime, den er på 35 minutter + 10 nedtrapping, og det tror jeg at jeg skal klare.

Nå er jeg bare glad!

Stockholm

Oj, så fort en uke kan gå!

I helga som var hadde jeg min store Stockholms-ekspedisjon. Jeg og min venn Sarah hadde pakket opp med partyklær, strømpebukser, vanntette sko, fotoapparater og kart over stan. Her skulle det utforskes, shoppes, festes og fotograferes.

Jeg kom to dager i forveien, jeg liker å ha litt tid for meg selv slik at jeg får kommet meg skikkelig til rette. På torsdag traff jeg Helena, og det ble både shopping og vandring på måfå i byen. På fredagen møtte jeg både Helena og Oskar, noe som alltid er trivelig. Vi møttes på St.Eriksplan og gikk til en asiatisk restaurant som hadde sushi-buffet for 85 pr pers inkludert drikke. Ikke verst, og maten var kjempegod! Etterpå gikk vi faktisk hjem til Oskar, og jeg og Helena satte oss etterhvert på senga og spilte Memo. Jeg tapte første runde, og den andre runden ble det uavgjort. Helena var storfornøyd med resultatet, men både jeg og Oskar måtte minne henne på at hun spilte mot en hjerneskadet person. Det så ikke ut til å bekymre henne så mye, hun hadde da tross alt vunnet!

En kopp kaffe og en god samtale seinere var det på tide for både meg og Helena å tråkke ut i regnværet. Jeg fikk kjøpt inn litt smågreier jeg trengte, og gikk tilbake til "hotellet" og hvilte ut etter en akkurat passe dag.

Lørdag begynte med masse sms'er fra Sarah. Hun var på vei inn til Skavsta og etterhvert Slussen hvor jeg var. Vi møttes, fikk pakka hennes ting inn på lugaren og gikk oss en tur på byen for å kjøpe inn en viss boks.. Vi gikk etter Ole Brumm-mønsteret: -Hvor skal vi gå? -Ingensteder! Og så gikk vi dit. Det ble både lunsj, boks, fotografering og mye sladder før vi var tilbake på lugaren og klare for å forberede kveldens konsert og fest.

Club Ultrafoxx var konseptet vi skulle på, og da sminken var lagt, antrekket synkronisert og partystemninga satt, bega jeg og Sarah oss ut på Den Store Stockholmsvandringen. Dessverre glemte jeg kartet igjen på båten. Sarah visste adressen, men ikke helt hvor stedet lå. Jeg hadde kartkunnskaper men ingen kart. Det ble til at vi gikk fram og tilbake i nærheten litt rundt om kring før vi fant et kart i en reklamemonter. Jeg klarte å lese kartet og finne ut av retning og plassering, men må beskjemmet si at jeg glemte en viktig detalj. Å orientere kartet, slik at jeg visste at nord på kartet også var nordover i byen. Etter 15 min vandring i en gitt retning fant vi ut at det var bedre å snu tilbake til kartet og dobbeltsjekke. Det viste seg at vi hadde vært like i nærheten da vi snudde. Så bestemte vi oss for å gå en annen vei, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig, men vi kom faktisk frem!

På Club Ultrafoxx var det god stemning og bra lyd, og konserten var også bra! Jeg og Sarah fikk stå fremst med våre kameraer og "osta mulle pilsneri"-trøyer, og jammen vanka det ikke pils på oss etterhvert! Jeg skal definitivt tilbake til Sugarbar og Club Ultrafoxx!

Søndagen ble en veldig.. stille dag for mitt og Sarahs vedkommende. En veldig slakk ettermiddag på lugaren endte med en liten kveldsvandring i Slussenområdet etter en kjempegod middag på "Den blå dörren". Dagen etter måtte jeg reise til Karlstad, og vi tok farvel uttafor Pressbyrån på Slussen. Og avtalte at dette måtte gjentas, mange ganger!

Legitimasjon, takk!

Det å legitimere seg er viktig. Lommeboka er full av plastkort med både navn og nummer. Og de må vises fram til stadighet.

Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å vise fram alle kortene mine. Når jeg skal reise med tog bruker jeg studentkortet, slik at jeg får rabatt. Det er jo greit nok. Jeg må vise fram leg hver gang jeg er på postkontoret og henter ut rekommanderte brev. Det har jeg gjort en del i det siste, tro meg! Og så har vi jo klassikeren; jeg må vise leg hver gang jeg finner på å gå på byens utesteder eller stikker innom polet for en flaske vin eller tre. Det siste året har jeg faktisk blitt stoppa samtlige ganger jeg har vært på polet eller kjøpt mer enn 3 øl i butikken. Dette gjelder for 3 land i Europa, som har aldersgrense for alkoholkjøp fra 18 til 20 år. Jeg har også blitt avkrevd leg ved utesteder både i Norge og i Sverige.

Holder jeg meg virkelig så godt? Tydeligvis, fikk en ny pekepinn i dag; jeg hadde vært på shopping og tenkte jeg skulle spandere på meg buss hjem. Jeg la penger på disken, 2 kroner mer enn det billetten kosta, men fikk barnebillett til halve prisen. Jeg må nok ha reagert med et blikk eller noe som fikk også bussjåføren til å reagere, for han prøvde forsiktig.. "...du er kanskje så du skal betale voksenbillett likevel?..." Mjoo.. det er snart 10 år sia jeg fylte 16 og ble for gammel for barnebillett.... Jeg fikk bare kjøpe en barnebillett til.

Skattejakt!

I går var jeg på jakt etter et malerskrin. Min brors datter skulle tilbringe helga her, og da må det malerskrin til! Forrige gang hun var her, fant vi nemlig bare fafas dyre og fine akvarellskrin, og det var både med veldig små farger og mye plunder. Så et skikkelig skrin måtte jeg jo finne.

Først fant jeg noen tuber med plakatfarger, men tubefarger egner seg heller ikke, og især ikke når det bare var 3 farger + svart og hvitt. Så da var det bare å spørre fafa. Og joda, se i nederste skuffen i TV-benken.. Javel, det var også et sted å gjemme tegnesaker (når vi har minst 3 andre mer logiske og mer egnede lagerplasser for slikt). Men joda, der skulle de ligge.

Jeg trakk ut skuffa.. og fikk først øye på 11 LP-plater fra 70-tallet, noen sågar kjøpt i Sovjetunionen en gang da mamma og pappa var unge, håpefulle og aktive i Komsa Ungdomslag i Alta.. Jeg trodde broren min hadde fått alle LP-ene for et år sia, men disse 11 hadde stukket seg vekk. Blant dem var Jan Johannsons "Jazz på Svenska", "Jazz på Ryska" og "Jazz på Ungarska". De to første har jeg som CD, men Jazz på Ungarska har jeg ikke fått kloa i før nå. Sammen med det 3LP store Metallica-albumet jeg kjøpte for 2 uker sia, utgjør disse grunnlaget for mitt første julegaveønske. En LP-spiller. Fra HiFi-klubben om jeg får velge..

Og vi fant malerskrin! Stor lykke.