Om en sulten hund

Som jeg skrev i forrige innlegg, har jeg fordoblet antallet medlemmer i min familie. Det nye familiemedlemmet er en lekkerbisk, eller kanskje bare en lekker bisk. Han heter som sagt Ruffen og har matvegra konstant den siste uka. Det har derfor vanket godbiter som pølser, biff, kokt skinke og også råfor i matkoppen hans. Men ikke i dag. Jeg har gjort et lite forsøk for å se hva han gjør om han ikke får tilgang på det fete og akk så gode våtforet sitt.

Ruffen er nok ikke helt fornøyd med denne ordninga, for han venta leeeeenge før han fant fram til matkoppen sin i kveld. Samtidig har han gjort all verdens ablegøyer for å vise meg at han jo faktisk har lyst på mat! Det endte med at han gikk mellom kjøkkenet (jeg ville jo også ha litt mat) og matkoppen sin. For hver runde tok han et jafs av tørrforet før han gikk til meg og klagde over tilbudet. Jeg holdt ut såpass lenge at han fikk spist opp mesteparten, først da ga jeg ham en halvkilo med rått, deilig våtfor. Og det forsvant fort i en sulten kropp.

Vi fikk oss begge middag til slutt. Han ble fornøyd, og jeg ble fornøyd. En riktig god ordning, med andre ord.

Et selvløsende dilemma

Å være student er ikke alltid en dans på roser. Og økonomisk sett kan det være ganske trangt omtrent på denne tiden. Spesiellt for oss utenlandsstudenter som får studielånet utbetalt 2 ganger i året. Vi må passe på å porsjonere ut pengene i riktig takt, og ta høyde for at kronekursen kan gå både opp og ned. Krona er alltid som svakest når regningene er størst, har jeg funnet ut. Det er en sannhet som burde få plass ett eller annet sted i Murphys små betraktninger av verdens hendelser.

Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.

Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!

Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.

Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!

Ruffen hviler litt på kjøkkengulvet mens jeg blogger:

Monstermaskina

Det er spennende å bo i et stort hus med kjeller. Kjellere er jo et oppkomme av rariteter og merkelige ting fra de forflutne dager.. Loft er også like spennende, jeg elsker å krype og gå rundt i kjellere og loft i gamle hus. Litt skrekkblanda fryd over alt kingelvevet, ukjente lyder og... var det der en mus?

Å bo i en bostadsforening gir jo automatisk tilgang til deler av en stor kjeller, og også deler av et loft. Loftet her er ikke så spennende, det består av mange nettingbur med hengelås. I hvert av burene står private eiendeler stabla opp. Noen har stått der lengre enn andre, men med ganske jevne mellomrom blir burene tømt, eieren flytter ut og noen nye flytter inn..

I kjelleren har vi tilgang til både fellesrom og en egen privat bod. Av fellesrommene kan en badstue og vaskerom nevnes.. og så det herlige mangelrummet. Altså et rom der man kan stryke og brette klær. I dette rommet finnes det nemlig en helt finurlig ting, en mangelmaskin. Den er visstnok produsert i Malmö en gang på femtitallet, og den har ikke vært tilkoblet strømnettet de siste 10 eller 20 årene. Og like bra er det, for klemrisken er nok stor. Men å ta monsteret ut av rommet er nok en umulighet, for noen tonn må maskina veie..

Monsteret slik det står i mangelrommet:

Monsteret og et vanlig strykejern, legg merke til rullene inni maskineriet:

Detaljer fra drivverket: