Hva er din definisjon av en hjerneskadd person? Hva ser du for deg? En person i rullestol kanskje? Eller i alle fall en person med ustø gange og et blikk som ikke fester seg? En person som ikke klarer å snakke reint? En person uten evner til å reflektere, planlegge og tenke abstrakt? En person som i beste fall jobber under tilsyn på en verna bedrift?
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
