Jeg har alltid vært en person som drømmer mye. Jeg mener ikke sånne drømmer som man har om natten, slike man bare har et vagt minne om når man våkner, men sånne man har inne i sjelen hele tiden. Det er kanskje rettere å si at det er ønsker for min egen framtid.
Jeg ønsker å være meg selv. Jeg ønsker å jobbe med mennesker. Jeg ønsker å bli likt og respektert for den jeg er. Og jeg ønsker å slippe den følelsen av håpløshet som alltid følger meg når jeg ikke får til det jeg så gjerne vil gjøre (det skjer dessverre ofte).
Av de mer konkrete tingene så ønsker jeg å bli lege. Det har nok ligget i meg ganske lenge. Jeg vurderte jordmor ganske lenge, men i Norge er ikke jordmorutdanninga samlet og integrert; man må ta sykepleierutdanninga, jobbe i to år og så håpe på å komme inn på jordmorutdanninga som tar ytterligere 2 år. Det blir 7 år til sammen, ett år mer enn legestudiet. I Sverige derimot, der har de en integrert 5-årig master til barnmorska. Men jeg turte ikke søke dit, det var jo det store utlandet, forståss! Så da plutselig satt man i Tsjekkia som legestudent, ut av det blå. Merkelig hvordan hodet mitt fungerer fra tid til annen.
Men nå har situasjonen endret seg. Det er nå 3 måneder sia ulykka, og jeg begynner å kjenne at det vil ta lang tid før jeg er tilbake der jeg var rent kapasitetsmessig, om jeg noen gang kommer tilbake der jeg var. Jeg blir kanskje nødt til å ta et år fri fra studiene, eller bytte studieprogram. Jeg har begynt å sende mail til forskjellige universiteter for å forhøre meg med sjansene for å få bytte. Selv er jeg blitt veldig usikker. Jeg vil så gjerne, men får jeg det til nå? Mine klassekamerater har udelt tro på meg, men hvor mye hodepine skal det koste meg å fullføre? Skal jeg tørre å presse meg selv så hardt, så fort?
Jeg har gjort alle forberedelser. Søkt lånekassa om lån og stipend for neste år. Meldt meg opp til eksamnene mine i august/september. Lett etter en ny leilighet i studiebyen min. Men jeg vet ennå ikke hva jeg blir å gjøre. Framtidsplanene mine fikk plutselig et stort, tungt og vått ullteppe lagt over seg, og jeg kan ikke lenger se hva jeg skal gjøre.
Det jeg i alle fall skal gjøre, er å snakke med min gode venn Ellen. Hun studerte også i utlandet, og det dro visst litt ut i tid for henne også. Men hun ble da ferdig til slutt, og hun vet hva det vil si å studere i et fremmed land på et fremmed språk på et hardt studie. Jeg tror jeg skal høre på hennes råd. Og så legge nye planer oppå det våte, mørke ullteppet som har dekket mine gamle planer...
