Å ha forståelse for pasientens situasjon.

Som kommende lege, må jeg jo lære meg litt av hvert om hvordan jeg skal møte mine framtidige pasienter. Og hva er da vel bedre enn å være erfaren pasient selv?

Som sagt, så gjort. Jeg har alt en lang karriære som småsjuk bak meg. To sykehusinnleggelser har det også blitt, og bare fordi jeg er så nøye på det, har det til og med en av innleggelsene vært en feltstudie i utlandet. Bare så det er sagt; det er store forskjeller, selv om jeg må innrømme god pleie både i Norge og i Tsjekkia. Det er bare litt enklere når en snakker det samme språket som helsepersonellet.

I dag har jeg nemlig vært hos legen, igjen. Jeg merker at legetimene har forandra seg litt fra før jeg begynte å studere medisin. Fastlegen min vet plutselig at jeg lærer meg det samme som hun bruker som grunnlag for sin veiledning av meg. For det er jo ikke så mye behandlig som foregår på et fastlegekontor. Det er en samtale, og så kanskje en henvisning, en resept og et blodprøvepapir, kanskje en sykemelding eller erklæring også, samt veiledning. Alt det praktiske; blodprøvetakning, stingfjerning, sårskift og analysering av urinprøver er det jo legesekretærene som gjør. Selve behandlinga utfører jeg jo på meg selv, helt alene i mange tilfeller. Jeg tar tablettene mine selv, trener opp igjen etter skader selv (ingen kan gjøre det for meg), passer selv at jeg får den hvilen jeg trenger. Og alt gjør jeg etter veiledning fra min lege. Kjekt.

Jeg var også på røntgenkontroll for ryggen min i dag. Skal på konsultasjon med ortoped om en stund, bare for å få litt mer informasjon og veiledning om hva jeg skal gjøre. Det gjør nemlig litt vondt fra tid til annen, især når jeg nyser. Og jeg vil så gjerne trene, men kirurgen i Tsjekkia ville at jeg skulle vente ennå en måned, mens fastlegen min mener at det er på tide å kaste korsettet og begynne styrketreningen nå. Selv vet jeg ikke, men jeg tror jeg er trygg så lenge jeg holder meg under smertegrensa.

Mens jeg lå der på røntgenbenken tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg kanskje skulle få tak i "portrettbildene" fra sykehuset i Tsjekkia. Alternative bilder av barna i glass og ramme må jo være en hit? Jeg tror jeg skal prøve å få tak i bildene, selv om det skal holde hardt. De er litt mer konservative der nede enn her i Norge, hvor vi bare betaler inn en hundrings til sykehuset, så kommer alle bildene på en CD sendt hjem i posten..

Nå har jeg i alle fall tatt alle mine piller for i dag, sovet ettermiddagslur i 5 timer og strikka litt (7 cm for å være presis). I morgen skal jeg hente skolebøkene mine. 17 kg medisinsk faglitteratur. Det blir ikke så mye mer ferie på meg i år. Jeg håper at jeg kommer til å huske alle disse rare tankene jeg har gjort meg de siste 3 månedene når jeg treffer på en forvirra pasient.