Pausemusikk

Mens jeg venter på at jeg skal bli ferdig med den oh så store transformasjonen av ikke mindre enn 5 rom (mitt eget, badet som pusses opp, kjelleren som ryddes, loftet til pappa som skal førstegangsinnredes og stua som er mellomlager for alle pappesker som skal hit og dit), har jeg tenkt litt på det der med inspirasjon, evner og musikk.

Jeg har alltid vært en litterær type. Allerede som 14-åring skreiv jeg en novelle som var god nok til å bli utgitt i en utgave av en årlig novellesamling for ungdom. Jeg har skrevet en og annen tullesang til en melodi jeg kan godt. Og jeg har ei søster som har fortalt meg at jeg har en god fortellerstemme og at jeg er flink til å skrive, flinkere enn henne. Men det var likevel hun og ikke jeg som gikk et år på forfatterstudiet.

Nå lurer jeg på om jeg kan klare å skrive en sangtekst. Altså, uten å vite hva jeg skal sette som melodi på først. Det blir jo en slags form for dikt, bare at det blir vers og refreng, og kanskje en bro. I følge de som har greie på det, er det å skrive sangtekster og gode dikt hardt arbeid. Først og fremst må jeg finne ut hva jeg skal skrive om. Og så begynne å skrive ned ord, tekstrader og setninger. De må files på, gjøres om på, forkastes, skrives på nytt og omformes mange ganger for få til en sang. Akkurat slik man må gjøre med en novelle for at den skal bli interessant.

Jeg brukte 3 måneder på den lille tosiders novella, som lett kunne ha fått plass på et vanlig A4-ark om jeg hadde valgt vanlig skriftstørrelse og enkel linjeavstand. Jeg vet hvordan jeg må arbeide. At jeg må være kritisk. Det er noe helt annet å skrive en bloggtekst. Spørsmålet er om jeg faktisk klarer det.

Det er verre med melodien. Jeg er jo forsåvidt musikalsk. Jeg har spilt fiolin og bratsj i mange år, og også sunget mye i kor. Jeg har bortimot eksakt gehør, og var visstnok en pest og en plage når det kom til nattasangen da jeg var liten. Mamma ble effektivt korrigert når hun sang falskt. Selv før jeg kunne snakke (det var sikkert godt ment, mamma!)... Men jeg har ingen komposisjonslære inne. Jeg har aldri prøvd å skrive en melodi, de har alltid kommet ferdig servert på et noteark til meg. Nå kan jeg angre på at jeg takka nei til skoleplassen på Tranberg gymnas. Musikklinja må vite. Men det er vel for seint, om det ikke finnes kurs i komposisjonslære. Jeg tar gjerne et gitarkurs i samme slengen, og pianotimer.

Jupps. Da legger jeg det til i halvårsplanen min: skriv en sang. Trallalllallalalaaaa!

Musikk, opphavsrettigheter og konkurranse

Da kjører vi i gang. Igjen! De som kjenner meg sånn passe godt, vet at jeg er glad i musikk. Jeg er også glad i å gjøre ting på den rette måten. Med andre ord; jeg kjøper min musikk, og er glad for det!

I vinter har jeg deltatt i en diskusjon om piratvirksomhet, illegal nedlasting og musikerenes rett til betaling for det de har produsert. Diskusjonen har foregått på det offisielle forumet for kent-fans. Vi har vært mange som har diskutert, med utgangspunkt i at det er tatt ut stevning mot TPB, en nettside/organisasjon som legger ut særdeles mye opphavsrettighetsbeskyttet materiale for gratis nedlasning via torrent. Debattantene har vært kentfans og pirater (brukere av nevnte nettsted). Etter kort tid ble også kents låtskriver/sanger, Joakim Berg, også med på diskusjonen. Det var en flott opplevelse å se at han faktisk verdsatte mine og mine medsammensvornes argumenter. Deling av rettighetsbeskyttede filer er forbudt!

Diskusjonen bølget fram og tilbake i lang tid, og i mars i år ble jeg og 4 andre antipirater invitert til Stockholm, til kents store konsert på Zinkendamms IP. Vi fikk stå på gjestelista, vi fikk komme backstage, og vi fikk være med på etterfesten. Veldig trivelig, og totalt uventet. Nå ligger dessverre debatten litt død etter dette møtet, men jeg tror det snart kommer til å ta seg opp igjen.

Uansett, jeg har gjennom denne diskusjonen møtt på mange merkelige spørsmål og utsagn. Det ser ut til at de som (mis)bruker musikk rett og slett er historieløse. La meg illustrere med noen av utsagnene:

1. Musikk er så dyrt
2. Hvorfor skal jeg gidde å betale 200 kroner for et album, når artisten kanskje bare sitter igjen med 10 kroner av den summen?
3. Jeg vil ikke støtte (de slemme) plateselskapene.
4. Musikk burde være gratis, og artistene er så gammeldagse i sine salgsmetoder. Derfor laster jeg, for å gi mitt bidrag til en endring av loven og praksisen.
   
5. Jeg vil ikke ha fysiske eksemplar, har ikke plass.
6. Jeg vil ikke kjøpe et helt album om jeg bare liker en låt.
7. Jeg vil ikke betale for en digital fil som jeg kan risikere å miste ved neste diskkrasj.

Mye å argumentere imot, som dere ser. Svarene antipiratene har kommet fram til, er som følger

1. Musikk blir ikke billigere om mesteparten av de som bruker den faktisk ikke betaler for seg. Dessuten, man må lære seg å prioritere. Man har ikke alltid råd til alt man ønsker seg.
2. Her kom Joakim Berg oss til unnsetning og fortalte om artisters avtaler med plateselskapene og dynamikken for inntjening etter plateslipp. Artistene undertegner sine avtaler med selskapene helt frivillig. Plateselskapene tar den økonomiske risikoen og betaler hele innspillinga og promoteringen av det enkelte album. Her inngår studioleie, leie av eksterne musikere, arrangører, miksere og designere, reklamemateriell, mat og drikke til band og alle personer som deltar i produksjonen, kostnaden ved produksjon av de fysiske eksemplarene og releasemanagement. Til gjengjeld har plateselskapet rett til mesteparten av overskuddet av salget av plata fram til break-even. Det er når plateselskapet har tjent inn det de har investert i det enkelte prosjektet. Fram til da har de faktisk ikke tjent en krone! Deretter endrer fordelingsnøkkelen: Bandets medlemmer får en mye større del av kaka, plateselskapet får en andel som skal dekke opp for tap ved andre prosjekt. For det er ikke alltid at et album kommer seg til break-even, men da taper ikke bandet økonomisk på det, annet enn at de har hatt en laber årsinntekt da. Uansett er det bedre for artisten å tjene lusne 10 kroner per solgte eksemplar, enn å ikke tjene noe på at folk deler musikken illegalt.
   
3. Igjen, hvilke slemme plateselskap? De aller fleste som jobber i musikkbransjen gjør det fordi.. surprise! ...de er genuin interesse for musikk. De er ikke onde pengemoguler som bare tenker på $ & yen. Da hadde de nok forlatt det synkende platebransje-skipet for lengst.
4. Dessverre. Det koster ganske mye penger å produsere musikk. Især er det dyrt å spille inn musikk på godt utstyrte studioer med dyktige produsenter. Noen må betale for dette, og det mest naturlige er at de som ønsker å høre på musikken faktisk betaler for dette. Hvorfor skulle jeg betale for dine vaner og ditt forbruk? Det eneste jeg kan være enig i med denne påstanden forøvrig er at platebransjen var seig og treig da fildeling begynte å bli en mulighet. Ved å åpne for nettbutikker for digitale kopier uten DRM-sperrer og lignende og skape et konkurranseutsatt marked også her, ville problemet vært en del mindre. Og tilbudene mange fler og bedre.
5. Det er mulig å kjøpe filene lovlig. Og det blir nå (heldigvis) flere muligheter for å kjøpe musikk på nett.
6. Man kan kjøpe singler (der de eksisterer) og man kan kjøpe enkeltlåter på nettbutikkene.
7. Det er ditt ansvar å ta vare på din musikksamling. Du kan enkelt ta en back-up av harddisken, og sånn ha en krisekopi om du skulle oppleve en krasj. Eller du kan rett og slett kjøpe det fysiske eksemplaret og legge inn på datan din. Da har du både en lett tilgjengelig database, og en sikker og lovlig backup. Og om huset ditt skulle brenne ned, så hjelper det faktisk å ha den fysiske platesamlinga. Rett og slett fordi innboforsikringa di dekker også musikksamlinga di!

Det er mange andre argumenter. Og enda flere svar. Kom gjerne med dem her i kommentarfeltet mitt!

I dag har det vært mange saker i de nettbaserte tabloidene angående musikkindustrien og piratnedlastning. Metallica, som har vært høylydte i forhold til sin motstand mot illegal nedlastning, har gitt ut sitt site album, death magnetic. I den forbindelse har de boikotta avisa Sydsvenskan fordi plateanmelderen hadde lasta ned (!) albumet og skrevet anmeldelsen utifra en versjon som var satt sammen av en av TPBs brukere, altså en klippet versjon! Jeg håper virkelig at journalister tar lærdom av denne utrolige situasjonen, og faktisk passer på at de anmelder originaler, og ikke minst lovlige kopier!

Ellers har vi to direkte saker angående TPB, der pressetalsmann Peter Sunde først nekter å ta vekk obduksjonsbilder av to svenske barn, fordi det ikke er hans jobb å utfordre ytringsfriheten (???), og videre nekter TPB nå for all kontakt med all presse, på grunn av en debatt på SVT denne uka, der far til de nevnte barna stilte opp på telefon med direkte spørsmål til Peter Sunde.

Jeg har ennå fått noen holdbare argumenter fra piratene. Jeg har etterspurt ganske spesifikt på kentforumet, men det er ingen der som evner å svare meg, annet enn at de stiller til dels malplasserte motspørsmål (som jeg svarer på etter beste evne).

I dag gikk jeg innom en av de få gjenværende musikkbutikkene i hjembyen min. Jeg diskuterte alt dette og mere til med innehaveren. Det var interessant, og jeg vet at jeg kommer til å legge igjen mye penger der nede i høst. Jeg kjøpte sågar en Metallica-LP (in symphony), i påvente på at jeg forhåpentligvis får en LP-spiller til jul... Innehaveren kunne ellers rapportere at især jenter i gymnasalder har begynt å skjønne at musikktilbudet vil krasje ganske snart om ikke de begynner å kjøpe musikken sin snart. Det er også mange innom og ser på plater, men som går tomhendte ut igjen mens de sier "jammen, jeg kan jo bare laste ned albumet, da er det gratis"..

Det trengs en holdningsendring her. Men det har kanskje begynt å komme. Spørsmålet er bare hvor mange studioer som går konkurs og hvor mange band som gir opp i mellomtiden. I mellomtiden forteller VG at NRK de nå vil begynne å selge digitale kopier fra sitt enorme musikkarkiv, og dermed tar opp konkurransen med selveste iTunes.