Jeg har det med å skrive en post en gang hvert halvannet år nå, ser det ut til.
Hvordan gikk det med kirurgien? Joo.. jeg elska det! Morsomste semesteret så langt, så morsomt at det hadde vært gøy å stryke på eksamen 3 ganger slik at jeg kunne ta kurset en gang til!
I dag ligger jeg forresten til sengs, ryggen har slått seg vrang igjen og jeg må vente pent til timen min hos kiropraktoren, som først er i morra ettermiddag. Kjedelig. Heldigvis har jeg noen veldig snille venner som har låt med seg Ruffefluff for generell utforskning av skog og vann, og det sammen med onkelbarnet "Mysan". Ruffen har nemlig blitt onkel, og han synes nok det er gøy å omgås en annen pyreneer litt nå og da, selv om det er snakk om en innmari innpåsliten valpedame.
Om tre dager er det eksamen, deretter blir det 14 dager med legekontorpraksis, et etterslep jeg har med meg fra 8. semester (ikke min feil!). Etter dette kan jeg faktisk begynne å ta legevikariat! Skrive egne resepter og gjøre egne vurderinger. Det blir faktisk spennende!
Viser innlegg med etiketten dog. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dog. Vis alle innlegg
mandag 2. juni 2014
fredag 20. mai 2011
Om en sulten hund
Som jeg skrev i forrige innlegg, har jeg fordoblet antallet medlemmer i min familie. Det nye familiemedlemmet er en lekkerbisk, eller kanskje bare en lekker bisk. Han heter som sagt Ruffen og har matvegra konstant den siste uka. Det har derfor vanket godbiter som pølser, biff, kokt skinke og også råfor i matkoppen hans. Men ikke i dag. Jeg har gjort et lite forsøk for å se hva han gjør om han ikke får tilgang på det fete og akk så gode våtforet sitt.
Ruffen er nok ikke helt fornøyd med denne ordninga, for han venta leeeeenge før han fant fram til matkoppen sin i kveld. Samtidig har han gjort all verdens ablegøyer for å vise meg at han jo faktisk har lyst på mat! Det endte med at han gikk mellom kjøkkenet (jeg ville jo også ha litt mat) og matkoppen sin. For hver runde tok han et jafs av tørrforet før han gikk til meg og klagde over tilbudet. Jeg holdt ut såpass lenge at han fikk spist opp mesteparten, først da ga jeg ham en halvkilo med rått, deilig våtfor. Og det forsvant fort i en sulten kropp.
Vi fikk oss begge middag til slutt. Han ble fornøyd, og jeg ble fornøyd. En riktig god ordning, med andre ord.
Ruffen er nok ikke helt fornøyd med denne ordninga, for han venta leeeeenge før han fant fram til matkoppen sin i kveld. Samtidig har han gjort all verdens ablegøyer for å vise meg at han jo faktisk har lyst på mat! Det endte med at han gikk mellom kjøkkenet (jeg ville jo også ha litt mat) og matkoppen sin. For hver runde tok han et jafs av tørrforet før han gikk til meg og klagde over tilbudet. Jeg holdt ut såpass lenge at han fikk spist opp mesteparten, først da ga jeg ham en halvkilo med rått, deilig våtfor. Og det forsvant fort i en sulten kropp.
Vi fikk oss begge middag til slutt. Han ble fornøyd, og jeg ble fornøyd. En riktig god ordning, med andre ord.
torsdag 19. mai 2011
Et selvløsende dilemma
Å være student er ikke alltid en dans på roser. Og økonomisk sett kan det være ganske trangt omtrent på denne tiden. Spesiellt for oss utenlandsstudenter som får studielånet utbetalt 2 ganger i året. Vi må passe på å porsjonere ut pengene i riktig takt, og ta høyde for at kronekursen kan gå både opp og ned. Krona er alltid som svakest når regningene er størst, har jeg funnet ut. Det er en sannhet som burde få plass ett eller annet sted i Murphys små betraktninger av verdens hendelser.
Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.
Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!
Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.
Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!
Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.
Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!
Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.
Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!
Ruffen hviler litt på kjøkkengulvet mens jeg blogger:
mandag 25. april 2011
En travel påske!
Påsken har vært travel for frøkna. Først noen oppladningsdager den første helga, riktignok, men så smalt det så det sang!
Tirsdag tok jeg flyet ned til Stockholm. Målet var Gnesta der jeg skulle treffe på en liten hund. Han er like høy som meg når han plasserer labbene på skuldrene mine, men han er ikke så glad i å hoppe opp på folk, forsto jeg snart. Han ville mye heller at jeg skulle komme ned på hans høyde, noe som er en veldig god egenskap hos en hund som snart kommer til å veie mellom 60 og 70 kilo. Å bli møtt av 4 glade hunder som nesten sloss om oppmerksomheten og kos er alltid veldig koselig. Men tungt når 3 av 4 også gjerne hopper opp, som sagt. Ryggen har jo ikke blitt særskilt mye bedre den siste tiden.
Selve besøket ble ikke så langvarig, men det ble en 10 minutter alene med hundene og 20-30 med oppdretterens sønner, samt hunden som skal bli min.. :)
Neste post på programmet ble en litt løst avtalt visitt hos min faste kommentator utomjording. Jeg fikk en liten innsikt i hans studier og hverdagsliv. Jeg er jo en sånn overentusiastisk person som elsker å bli bedre kjent med nye personer, så jeg syntes det var morsomt! Dessverre er nok utomjording litt skeptisk til doktorer og andre med lisens til å stikke nåler i folk, så han var kanskje litt reservert til å begynne med... Jeg fikk i alle fall et blinkskudd på UFOn hans, og lover å legge inn bildet her på bloggen så fort jeg kommer hjem.
Uansett, det var onsdag som var den store dagen. Jeg og utomjording hadde jo avtale om en heldag. Vil si, planen var at han skulle skrive litt på sin magisteroppgave på formiddagen, mens jeg hadde en liten soveøkt (jeg er jo fortsatt sjuk). Deretter skulle vi møtes på Årstaberg stasjon like ved hotellet mitt og dra på museum sammen. For å gi et litt godt inntrykk av meg selv sørget jeg selvsagt å være på stasjonen i god tid, så jeg satt der ca 13.50, ti minutter før avtalt tid. Jeg hadde til og med gått hele veien fra hotellet, noe som tar 20 minutter eller så. Den som klarte å forsove seg med nesten en hel time... var... unge herr romvesen!
Turen gikk deretter videre til første post på programmet: Verdensrommet! Om man kjenner et romvesen/en utomjording/alien, så må man jo forsøke å få tatt seg en tur ut i det store, stille og svarte intet. Å se ned på den blå planeten er en egen opplevelse, og en guidet tur med et ekte romvesen er ekstra spennende. Jeg fikk se satelitter, romstasjoner, romdrakter, tekniske dubetitter og innsiden av romfartøyet Atlantis..
Etter noen timer i det store, svarte hadde vi en trygg landing og dro ned til Den blå Dörren på Slussen for litt middag. Det var forsåvidt min ide. Også dette må jeg jo si var vellykka, med kanskje et lite unntak. For neste post på programmet var å ta seg til museumsområdet igjen, for å gå på Circus. Altså ikke et sirkus med dyr og klovner, men en av Stockholms underholdningsscener. John Cleese var nemlig i byen og det var jo hele grunnen til at jeg hadde mast meg med på tur med utomjordingen. Uansett.. Jeg hadde tiltro til at denne lavmælte og ordentelige og absolutt svenskkorrekte personen hadde orden i sakene, men likevel klarte han å glemme igjen billettene våre på restaurantbordet! Når man allerede har bevist at man gjerne er ute i siste liten og gjerne litt for seint, blir det fort ekstra travelt når man har et standup-show å rekke.. Det ble taxi, heldigvis hadde restaurantbetjeningen tatt vare på papirlappene som lå igjen på bordet... Og vi kom bare kledelige 5 minutter for seint til showstart. Så John hadde faktisk ikke gått på scenen innen vi satte oss på plassene våre.
Ja, John Cleese.. Fantastisk morsom mann som dessverre (eller heldivis for oss) har blitt dømt til å betale sin ekskone 20 millioner amerikanske dollar som en del av skillsmisseoppgjøret. Han har jo ikke så mye penger tilgjengelig bare sånn der, og har derfor turnert i noen år nå for å skrape sammen det kona forlanger. Den enkleste måten å tjene mest mulig med minst mulig risiko er tydeligvis ved foredrag og standup, så da ble det slik. Selv vil nok John helst få lov til å være en gammel mann som får skrive sine memoarer og kanskje en historiebok og leve et heller tilbaketrukket liv, men det skjer nok ikke med det første. Men jeg beundrer hans innlevelsesevne og hvordan han klarer å holde publikum i sin hule hånd i fra første setning til siste ord. Jeg lo meg igjennom 2 timer med innfall og utfall fra denne karismatiske mannen.
Etter showet var det på høy tid med en øl. Og gjerne en god tsjekkisk en. Men kanskje med svensk standard på hygienen når det kommer til renholdet av glassene. Utomjording hadde vært flink og gjort sin research grundig, han hadde nemlig funnet fram til en tsjekkisk Hospoda; Soldaten Svejk. Vi kom kledelig en halvtime seinere enn avtalt, for det satt også en annen filur der og venta på oss. Når ølen er god, er allting godt. Jeg forsøkte å lære bort litt selskapelig anatomi, og fikk vite litt mer om surfaktanter og fluortanter. Svenskene er rare.
Stengetid ble behørlig introdusert czech style også på Svejk. Ingen sier "konec!!!" og springer rundt og jager på oss, neida betjeningen var utspekulerte slik bare ekte tsjekkere kan være. De begynte å rydde og vaske rundt oss på alle kanter, slik at det ble mindre og mindre pubtrivelig rundt oss jo lengre over stengetid vi var.
Da var det bare å takke for kvelden og si hade bra til den sjarmerende herren utomjording, komme seg hjem til hotellet og forberede seg på hjemreise til Norge og familiepåske hjemme. Trodde jeg. For ingen pendeltog gikk så seint på natten (for det var påsketrafikk og færre avganger). Så utomjording geleida meg på en buss og skulle jo samme veien som meg. Han lovte å si ifra når jeg var framme.. Men bussen valgte en annen rute, og plutselig sto jeg et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt meg. Det ble en kriseløsning for å slippe over en time med buss fram og tilbake igjen, men det hadde nok vært enklere å kommet på riktig buss på første forsøk. Hjem kom jeg i alle fall neste morgen, og det var alt i alt et par veldig trivelige to døgn i Stockholm stad.
Tirsdag tok jeg flyet ned til Stockholm. Målet var Gnesta der jeg skulle treffe på en liten hund. Han er like høy som meg når han plasserer labbene på skuldrene mine, men han er ikke så glad i å hoppe opp på folk, forsto jeg snart. Han ville mye heller at jeg skulle komme ned på hans høyde, noe som er en veldig god egenskap hos en hund som snart kommer til å veie mellom 60 og 70 kilo. Å bli møtt av 4 glade hunder som nesten sloss om oppmerksomheten og kos er alltid veldig koselig. Men tungt når 3 av 4 også gjerne hopper opp, som sagt. Ryggen har jo ikke blitt særskilt mye bedre den siste tiden.
Selve besøket ble ikke så langvarig, men det ble en 10 minutter alene med hundene og 20-30 med oppdretterens sønner, samt hunden som skal bli min.. :)
Neste post på programmet ble en litt løst avtalt visitt hos min faste kommentator utomjording. Jeg fikk en liten innsikt i hans studier og hverdagsliv. Jeg er jo en sånn overentusiastisk person som elsker å bli bedre kjent med nye personer, så jeg syntes det var morsomt! Dessverre er nok utomjording litt skeptisk til doktorer og andre med lisens til å stikke nåler i folk, så han var kanskje litt reservert til å begynne med... Jeg fikk i alle fall et blinkskudd på UFOn hans, og lover å legge inn bildet her på bloggen så fort jeg kommer hjem.
Uansett, det var onsdag som var den store dagen. Jeg og utomjording hadde jo avtale om en heldag. Vil si, planen var at han skulle skrive litt på sin magisteroppgave på formiddagen, mens jeg hadde en liten soveøkt (jeg er jo fortsatt sjuk). Deretter skulle vi møtes på Årstaberg stasjon like ved hotellet mitt og dra på museum sammen. For å gi et litt godt inntrykk av meg selv sørget jeg selvsagt å være på stasjonen i god tid, så jeg satt der ca 13.50, ti minutter før avtalt tid. Jeg hadde til og med gått hele veien fra hotellet, noe som tar 20 minutter eller så. Den som klarte å forsove seg med nesten en hel time... var... unge herr romvesen!
Turen gikk deretter videre til første post på programmet: Verdensrommet! Om man kjenner et romvesen/en utomjording/alien, så må man jo forsøke å få tatt seg en tur ut i det store, stille og svarte intet. Å se ned på den blå planeten er en egen opplevelse, og en guidet tur med et ekte romvesen er ekstra spennende. Jeg fikk se satelitter, romstasjoner, romdrakter, tekniske dubetitter og innsiden av romfartøyet Atlantis..
Etter noen timer i det store, svarte hadde vi en trygg landing og dro ned til Den blå Dörren på Slussen for litt middag. Det var forsåvidt min ide. Også dette må jeg jo si var vellykka, med kanskje et lite unntak. For neste post på programmet var å ta seg til museumsområdet igjen, for å gå på Circus. Altså ikke et sirkus med dyr og klovner, men en av Stockholms underholdningsscener. John Cleese var nemlig i byen og det var jo hele grunnen til at jeg hadde mast meg med på tur med utomjordingen. Uansett.. Jeg hadde tiltro til at denne lavmælte og ordentelige og absolutt svenskkorrekte personen hadde orden i sakene, men likevel klarte han å glemme igjen billettene våre på restaurantbordet! Når man allerede har bevist at man gjerne er ute i siste liten og gjerne litt for seint, blir det fort ekstra travelt når man har et standup-show å rekke.. Det ble taxi, heldigvis hadde restaurantbetjeningen tatt vare på papirlappene som lå igjen på bordet... Og vi kom bare kledelige 5 minutter for seint til showstart. Så John hadde faktisk ikke gått på scenen innen vi satte oss på plassene våre.
Ja, John Cleese.. Fantastisk morsom mann som dessverre (eller heldivis for oss) har blitt dømt til å betale sin ekskone 20 millioner amerikanske dollar som en del av skillsmisseoppgjøret. Han har jo ikke så mye penger tilgjengelig bare sånn der, og har derfor turnert i noen år nå for å skrape sammen det kona forlanger. Den enkleste måten å tjene mest mulig med minst mulig risiko er tydeligvis ved foredrag og standup, så da ble det slik. Selv vil nok John helst få lov til å være en gammel mann som får skrive sine memoarer og kanskje en historiebok og leve et heller tilbaketrukket liv, men det skjer nok ikke med det første. Men jeg beundrer hans innlevelsesevne og hvordan han klarer å holde publikum i sin hule hånd i fra første setning til siste ord. Jeg lo meg igjennom 2 timer med innfall og utfall fra denne karismatiske mannen.
Etter showet var det på høy tid med en øl. Og gjerne en god tsjekkisk en. Men kanskje med svensk standard på hygienen når det kommer til renholdet av glassene. Utomjording hadde vært flink og gjort sin research grundig, han hadde nemlig funnet fram til en tsjekkisk Hospoda; Soldaten Svejk. Vi kom kledelig en halvtime seinere enn avtalt, for det satt også en annen filur der og venta på oss. Når ølen er god, er allting godt. Jeg forsøkte å lære bort litt selskapelig anatomi, og fikk vite litt mer om surfaktanter og fluortanter. Svenskene er rare.
Stengetid ble behørlig introdusert czech style også på Svejk. Ingen sier "konec!!!" og springer rundt og jager på oss, neida betjeningen var utspekulerte slik bare ekte tsjekkere kan være. De begynte å rydde og vaske rundt oss på alle kanter, slik at det ble mindre og mindre pubtrivelig rundt oss jo lengre over stengetid vi var.
Da var det bare å takke for kvelden og si hade bra til den sjarmerende herren utomjording, komme seg hjem til hotellet og forberede seg på hjemreise til Norge og familiepåske hjemme. Trodde jeg. For ingen pendeltog gikk så seint på natten (for det var påsketrafikk og færre avganger). Så utomjording geleida meg på en buss og skulle jo samme veien som meg. Han lovte å si ifra når jeg var framme.. Men bussen valgte en annen rute, og plutselig sto jeg et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt meg. Det ble en kriseløsning for å slippe over en time med buss fram og tilbake igjen, men det hadde nok vært enklere å kommet på riktig buss på første forsøk. Hjem kom jeg i alle fall neste morgen, og det var alt i alt et par veldig trivelige to døgn i Stockholm stad.
onsdag 30. mars 2011
Når ingen andre underholder meg, så...
Det er jo ingen som blogger lengre?! I alle fall ikke på de bloggene jeg følger med på. Det ser ut til at mine venner og bekjente har fått et liv å leve.. Friskmeldinger, oppgaveskriving og hektiske eksamensdager.. Fysj! Hva med meg, da?
Så da får jeg skrive litt i stedet, tenker jeg. I dag er jeg barnevakt for Amor og Dexter. De begynner å forstå hva de skal gjøre her: Sove, sove og sove. De kan få leke og tulle mens jeg ordner meg frokost. Og så kan de få en tur litt utpå dagen. Så kan jeg selv velge om jeg vil sove eller lese mens hundene sover. Det er en veldig god arbeidsfordeling!
Ellers oppdaga jeg i dag at halsgropa mi har forsvunnet. Den lar seg lete opp om jeg dytter fingrene inn mellom kragebeinene, men den er helt borte utenom det. Jeg tror jeg skal ringe legen og opplyse om dette, for det er ikke et godt tegn når jeg samtidig sliter litt med tyroksinet mitt. Det er merkelig når man en dag våkner opp og kroppen sånn helt ut av seg selv har funnet ut at noe skal forandres. Det går jo an å si ifra før landemerker endres, flyttes eller fjernes?
Hm.. mystisk er det i alle fall.
Så da får jeg skrive litt i stedet, tenker jeg. I dag er jeg barnevakt for Amor og Dexter. De begynner å forstå hva de skal gjøre her: Sove, sove og sove. De kan få leke og tulle mens jeg ordner meg frokost. Og så kan de få en tur litt utpå dagen. Så kan jeg selv velge om jeg vil sove eller lese mens hundene sover. Det er en veldig god arbeidsfordeling!
Ellers oppdaga jeg i dag at halsgropa mi har forsvunnet. Den lar seg lete opp om jeg dytter fingrene inn mellom kragebeinene, men den er helt borte utenom det. Jeg tror jeg skal ringe legen og opplyse om dette, for det er ikke et godt tegn når jeg samtidig sliter litt med tyroksinet mitt. Det er merkelig når man en dag våkner opp og kroppen sånn helt ut av seg selv har funnet ut at noe skal forandres. Det går jo an å si ifra før landemerker endres, flyttes eller fjernes?
Hm.. mystisk er det i alle fall.
fredag 25. februar 2011
Framtidsplaner
Jeg har følgende nære framtidsplaner:
-sove
-fikse fødselsdagsfika
-snakke med hormonlegen
-avtale et møte med en hund
-bestille flybilletter og overnatting
-lese noe om sykdommer
-dra til Stockholm, se på John Cleese og drikke obskure tsjekkiske øltyper
-dra på påskeferie
Omtrent der. Merk deg at eksamen ikke inngår i planene, enn så lenge. Det får vente til en annen gang, jeg orker ikke være flink pike om dagen, det holder med å være meg.
Men er det ikke godt å bare la forventinger være forventinger, krav være krav og verden være verden? Du burde prøve, om du har muligheten. Og gjerne før du tvinges.
-sove
-fikse fødselsdagsfika
-snakke med hormonlegen
-avtale et møte med en hund
-bestille flybilletter og overnatting
-lese noe om sykdommer
-dra til Stockholm, se på John Cleese og drikke obskure tsjekkiske øltyper
-dra på påskeferie
Omtrent der. Merk deg at eksamen ikke inngår i planene, enn så lenge. Det får vente til en annen gang, jeg orker ikke være flink pike om dagen, det holder med å være meg.
Men er det ikke godt å bare la forventinger være forventinger, krav være krav og verden være verden? Du burde prøve, om du har muligheten. Og gjerne før du tvinges.
fredag 5. juni 2009
Assa, du her jo helt hjerneskadd!
Hva er din definisjon av en hjerneskadd person? Hva ser du for deg? En person i rullestol kanskje? Eller i alle fall en person med ustø gange og et blikk som ikke fester seg? En person som ikke klarer å snakke reint? En person uten evner til å reflektere, planlegge og tenke abstrakt? En person som i beste fall jobber under tilsyn på en verna bedrift?
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)