Etter en liten tenkepause fant jeg ut at det kanskje er like greit å ha en separat blogg til hunden. Det er kanskje litt begrensa hvor morsomt å lese om hunden hele tiden for enkelte av mine lesere..
:)
www.ruffisen.blogspot.com
Viser innlegg med etiketten blogg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten blogg. Vis alle innlegg
tirsdag 7. juni 2011
onsdag 30. mars 2011
Når ingen andre underholder meg, så...
Det er jo ingen som blogger lengre?! I alle fall ikke på de bloggene jeg følger med på. Det ser ut til at mine venner og bekjente har fått et liv å leve.. Friskmeldinger, oppgaveskriving og hektiske eksamensdager.. Fysj! Hva med meg, da?
Så da får jeg skrive litt i stedet, tenker jeg. I dag er jeg barnevakt for Amor og Dexter. De begynner å forstå hva de skal gjøre her: Sove, sove og sove. De kan få leke og tulle mens jeg ordner meg frokost. Og så kan de få en tur litt utpå dagen. Så kan jeg selv velge om jeg vil sove eller lese mens hundene sover. Det er en veldig god arbeidsfordeling!
Ellers oppdaga jeg i dag at halsgropa mi har forsvunnet. Den lar seg lete opp om jeg dytter fingrene inn mellom kragebeinene, men den er helt borte utenom det. Jeg tror jeg skal ringe legen og opplyse om dette, for det er ikke et godt tegn når jeg samtidig sliter litt med tyroksinet mitt. Det er merkelig når man en dag våkner opp og kroppen sånn helt ut av seg selv har funnet ut at noe skal forandres. Det går jo an å si ifra før landemerker endres, flyttes eller fjernes?
Hm.. mystisk er det i alle fall.
Så da får jeg skrive litt i stedet, tenker jeg. I dag er jeg barnevakt for Amor og Dexter. De begynner å forstå hva de skal gjøre her: Sove, sove og sove. De kan få leke og tulle mens jeg ordner meg frokost. Og så kan de få en tur litt utpå dagen. Så kan jeg selv velge om jeg vil sove eller lese mens hundene sover. Det er en veldig god arbeidsfordeling!
Ellers oppdaga jeg i dag at halsgropa mi har forsvunnet. Den lar seg lete opp om jeg dytter fingrene inn mellom kragebeinene, men den er helt borte utenom det. Jeg tror jeg skal ringe legen og opplyse om dette, for det er ikke et godt tegn når jeg samtidig sliter litt med tyroksinet mitt. Det er merkelig når man en dag våkner opp og kroppen sånn helt ut av seg selv har funnet ut at noe skal forandres. Det går jo an å si ifra før landemerker endres, flyttes eller fjernes?
Hm.. mystisk er det i alle fall.
søndag 20. februar 2011
Oh, yeah!
I decided to stay in Umeå. After a severe attack of Cryptosporidium in the Östersund water supply, the decisition was even easier. But I'm still planning to move on. Not physically, but in cyberspace..
Why? Because I need some space. I'm not comfortable to many knowing about my blog.. ..strange, isn't it? It is meant as a private diary..
I'm ill by the way. My studies is suffering, but I know what I got, and I will get an effective treatment. The problem is only to stand to wait for it!
Why? Because I need some space. I'm not comfortable to many knowing about my blog.. ..strange, isn't it? It is meant as a private diary..
I'm ill by the way. My studies is suffering, but I know what I got, and I will get an effective treatment. The problem is only to stand to wait for it!
fredag 5. juni 2009
Assa, du her jo helt hjerneskadd!
Hva er din definisjon av en hjerneskadd person? Hva ser du for deg? En person i rullestol kanskje? Eller i alle fall en person med ustø gange og et blikk som ikke fester seg? En person som ikke klarer å snakke reint? En person uten evner til å reflektere, planlegge og tenke abstrakt? En person som i beste fall jobber under tilsyn på en verna bedrift?
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
onsdag 8. oktober 2008
Pausemusikk
Mens jeg venter på at jeg skal bli ferdig med den oh så store transformasjonen av ikke mindre enn 5 rom (mitt eget, badet som pusses opp, kjelleren som ryddes, loftet til pappa som skal førstegangsinnredes og stua som er mellomlager for alle pappesker som skal hit og dit), har jeg tenkt litt på det der med inspirasjon, evner og musikk.
Jeg har alltid vært en litterær type. Allerede som 14-åring skreiv jeg en novelle som var god nok til å bli utgitt i en utgave av en årlig novellesamling for ungdom. Jeg har skrevet en og annen tullesang til en melodi jeg kan godt. Og jeg har ei søster som har fortalt meg at jeg har en god fortellerstemme og at jeg er flink til å skrive, flinkere enn henne. Men det var likevel hun og ikke jeg som gikk et år på forfatterstudiet.
Nå lurer jeg på om jeg kan klare å skrive en sangtekst. Altså, uten å vite hva jeg skal sette som melodi på først. Det blir jo en slags form for dikt, bare at det blir vers og refreng, og kanskje en bro. I følge de som har greie på det, er det å skrive sangtekster og gode dikt hardt arbeid. Først og fremst må jeg finne ut hva jeg skal skrive om. Og så begynne å skrive ned ord, tekstrader og setninger. De må files på, gjøres om på, forkastes, skrives på nytt og omformes mange ganger for få til en sang. Akkurat slik man må gjøre med en novelle for at den skal bli interessant.
Jeg brukte 3 måneder på den lille tosiders novella, som lett kunne ha fått plass på et vanlig A4-ark om jeg hadde valgt vanlig skriftstørrelse og enkel linjeavstand. Jeg vet hvordan jeg må arbeide. At jeg må være kritisk. Det er noe helt annet å skrive en bloggtekst. Spørsmålet er om jeg faktisk klarer det.
Det er verre med melodien. Jeg er jo forsåvidt musikalsk. Jeg har spilt fiolin og bratsj i mange år, og også sunget mye i kor. Jeg har bortimot eksakt gehør, og var visstnok en pest og en plage når det kom til nattasangen da jeg var liten. Mamma ble effektivt korrigert når hun sang falskt. Selv før jeg kunne snakke (det var sikkert godt ment, mamma!)... Men jeg har ingen komposisjonslære inne. Jeg har aldri prøvd å skrive en melodi, de har alltid kommet ferdig servert på et noteark til meg. Nå kan jeg angre på at jeg takka nei til skoleplassen på Tranberg gymnas. Musikklinja må vite. Men det er vel for seint, om det ikke finnes kurs i komposisjonslære. Jeg tar gjerne et gitarkurs i samme slengen, og pianotimer.
Jupps. Da legger jeg det til i halvårsplanen min: skriv en sang. Trallalllallalalaaaa!
Jeg har alltid vært en litterær type. Allerede som 14-åring skreiv jeg en novelle som var god nok til å bli utgitt i en utgave av en årlig novellesamling for ungdom. Jeg har skrevet en og annen tullesang til en melodi jeg kan godt. Og jeg har ei søster som har fortalt meg at jeg har en god fortellerstemme og at jeg er flink til å skrive, flinkere enn henne. Men det var likevel hun og ikke jeg som gikk et år på forfatterstudiet.
Nå lurer jeg på om jeg kan klare å skrive en sangtekst. Altså, uten å vite hva jeg skal sette som melodi på først. Det blir jo en slags form for dikt, bare at det blir vers og refreng, og kanskje en bro. I følge de som har greie på det, er det å skrive sangtekster og gode dikt hardt arbeid. Først og fremst må jeg finne ut hva jeg skal skrive om. Og så begynne å skrive ned ord, tekstrader og setninger. De må files på, gjøres om på, forkastes, skrives på nytt og omformes mange ganger for få til en sang. Akkurat slik man må gjøre med en novelle for at den skal bli interessant.
Jeg brukte 3 måneder på den lille tosiders novella, som lett kunne ha fått plass på et vanlig A4-ark om jeg hadde valgt vanlig skriftstørrelse og enkel linjeavstand. Jeg vet hvordan jeg må arbeide. At jeg må være kritisk. Det er noe helt annet å skrive en bloggtekst. Spørsmålet er om jeg faktisk klarer det.
Det er verre med melodien. Jeg er jo forsåvidt musikalsk. Jeg har spilt fiolin og bratsj i mange år, og også sunget mye i kor. Jeg har bortimot eksakt gehør, og var visstnok en pest og en plage når det kom til nattasangen da jeg var liten. Mamma ble effektivt korrigert når hun sang falskt. Selv før jeg kunne snakke (det var sikkert godt ment, mamma!)... Men jeg har ingen komposisjonslære inne. Jeg har aldri prøvd å skrive en melodi, de har alltid kommet ferdig servert på et noteark til meg. Nå kan jeg angre på at jeg takka nei til skoleplassen på Tranberg gymnas. Musikklinja må vite. Men det er vel for seint, om det ikke finnes kurs i komposisjonslære. Jeg tar gjerne et gitarkurs i samme slengen, og pianotimer.
Jupps. Da legger jeg det til i halvårsplanen min: skriv en sang. Trallalllallalalaaaa!
Abonner på:
Innlegg (Atom)