Påsken har vært travel for frøkna. Først noen oppladningsdager den første helga, riktignok, men så smalt det så det sang!
Tirsdag tok jeg flyet ned til Stockholm. Målet var Gnesta der jeg skulle treffe på en liten hund. Han er like høy som meg når han plasserer labbene på skuldrene mine, men han er ikke så glad i å hoppe opp på folk, forsto jeg snart. Han ville mye heller at jeg skulle komme ned på hans høyde, noe som er en veldig god egenskap hos en hund som snart kommer til å veie mellom 60 og 70 kilo. Å bli møtt av 4 glade hunder som nesten sloss om oppmerksomheten og kos er alltid veldig koselig. Men tungt når 3 av 4 også gjerne hopper opp, som sagt. Ryggen har jo ikke blitt særskilt mye bedre den siste tiden.
Selve besøket ble ikke så langvarig, men det ble en 10 minutter alene med hundene og 20-30 med oppdretterens sønner, samt hunden som skal bli min.. :)
Neste post på programmet ble en litt løst avtalt visitt hos min faste kommentator utomjording. Jeg fikk en liten innsikt i hans studier og hverdagsliv. Jeg er jo en sånn overentusiastisk person som elsker å bli bedre kjent med nye personer, så jeg syntes det var morsomt! Dessverre er nok utomjording litt skeptisk til doktorer og andre med lisens til å stikke nåler i folk, så han var kanskje litt reservert til å begynne med... Jeg fikk i alle fall et blinkskudd på UFOn hans, og lover å legge inn bildet her på bloggen så fort jeg kommer hjem.
Uansett, det var onsdag som var den store dagen. Jeg og utomjording hadde jo avtale om en heldag. Vil si, planen var at han skulle skrive litt på sin magisteroppgave på formiddagen, mens jeg hadde en liten soveøkt (jeg er jo fortsatt sjuk). Deretter skulle vi møtes på Årstaberg stasjon like ved hotellet mitt og dra på museum sammen. For å gi et litt godt inntrykk av meg selv sørget jeg selvsagt å være på stasjonen i god tid, så jeg satt der ca 13.50, ti minutter før avtalt tid. Jeg hadde til og med gått hele veien fra hotellet, noe som tar 20 minutter eller så. Den som klarte å forsove seg med nesten en hel time... var... unge herr romvesen!
Turen gikk deretter videre til første post på programmet: Verdensrommet! Om man kjenner et romvesen/en utomjording/alien, så må man jo forsøke å få tatt seg en tur ut i det store, stille og svarte intet. Å se ned på den blå planeten er en egen opplevelse, og en guidet tur med et ekte romvesen er ekstra spennende. Jeg fikk se satelitter, romstasjoner, romdrakter, tekniske dubetitter og innsiden av romfartøyet Atlantis..
Etter noen timer i det store, svarte hadde vi en trygg landing og dro ned til Den blå Dörren på Slussen for litt middag. Det var forsåvidt min ide. Også dette må jeg jo si var vellykka, med kanskje et lite unntak. For neste post på programmet var å ta seg til museumsområdet igjen, for å gå på Circus. Altså ikke et sirkus med dyr og klovner, men en av Stockholms underholdningsscener. John Cleese var nemlig i byen og det var jo hele grunnen til at jeg hadde mast meg med på tur med utomjordingen. Uansett.. Jeg hadde tiltro til at denne lavmælte og ordentelige og absolutt svenskkorrekte personen hadde orden i sakene, men likevel klarte han å glemme igjen billettene våre på restaurantbordet! Når man allerede har bevist at man gjerne er ute i siste liten og gjerne litt for seint, blir det fort ekstra travelt når man har et standup-show å rekke.. Det ble taxi, heldigvis hadde restaurantbetjeningen tatt vare på papirlappene som lå igjen på bordet... Og vi kom bare kledelige 5 minutter for seint til showstart. Så John hadde faktisk ikke gått på scenen innen vi satte oss på plassene våre.
Ja, John Cleese.. Fantastisk morsom mann som dessverre (eller heldivis for oss) har blitt dømt til å betale sin ekskone 20 millioner amerikanske dollar som en del av skillsmisseoppgjøret. Han har jo ikke så mye penger tilgjengelig bare sånn der, og har derfor turnert i noen år nå for å skrape sammen det kona forlanger. Den enkleste måten å tjene mest mulig med minst mulig risiko er tydeligvis ved foredrag og standup, så da ble det slik. Selv vil nok John helst få lov til å være en gammel mann som får skrive sine memoarer og kanskje en historiebok og leve et heller tilbaketrukket liv, men det skjer nok ikke med det første. Men jeg beundrer hans innlevelsesevne og hvordan han klarer å holde publikum i sin hule hånd i fra første setning til siste ord. Jeg lo meg igjennom 2 timer med innfall og utfall fra denne karismatiske mannen.
Etter showet var det på høy tid med en øl. Og gjerne en god tsjekkisk en. Men kanskje med svensk standard på hygienen når det kommer til renholdet av glassene. Utomjording hadde vært flink og gjort sin research grundig, han hadde nemlig funnet fram til en tsjekkisk Hospoda; Soldaten Svejk. Vi kom kledelig en halvtime seinere enn avtalt, for det satt også en annen filur der og venta på oss. Når ølen er god, er allting godt. Jeg forsøkte å lære bort litt selskapelig anatomi, og fikk vite litt mer om surfaktanter og fluortanter. Svenskene er rare.
Stengetid ble behørlig introdusert czech style også på Svejk. Ingen sier "konec!!!" og springer rundt og jager på oss, neida betjeningen var utspekulerte slik bare ekte tsjekkere kan være. De begynte å rydde og vaske rundt oss på alle kanter, slik at det ble mindre og mindre pubtrivelig rundt oss jo lengre over stengetid vi var.
Da var det bare å takke for kvelden og si hade bra til den sjarmerende herren utomjording, komme seg hjem til hotellet og forberede seg på hjemreise til Norge og familiepåske hjemme. Trodde jeg. For ingen pendeltog gikk så seint på natten (for det var påsketrafikk og færre avganger). Så utomjording geleida meg på en buss og skulle jo samme veien som meg. Han lovte å si ifra når jeg var framme.. Men bussen valgte en annen rute, og plutselig sto jeg et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt meg. Det ble en kriseløsning for å slippe over en time med buss fram og tilbake igjen, men det hadde nok vært enklere å kommet på riktig buss på første forsøk. Hjem kom jeg i alle fall neste morgen, og det var alt i alt et par veldig trivelige to døgn i Stockholm stad.
Viser innlegg med etiketten czech. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten czech. Vis alle innlegg
mandag 25. april 2011
onsdag 23. februar 2011
Du och jag, döden + språkforvirring
Japp, da ble det plutselig et norsk blogginnlegg igjen. Det ser ut til at jeg av og til tenker best på engelsk, av og til tenker jeg på svensk, noen ganger på tsjekkisk og så tenker jeg på norsk. Og bare for å komplisere det hele har jeg av og til tankefragmenter på tysk. Og min evne til å skrive blogginnlegg på et visst språk avhengiger tydligvis på hvilket språk jeg har brukt mentalt det siste døgnet når skrivearbeidet skal starte.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
lørdag 22. januar 2011
New semester, new possibilites!
My final in microbiology is completed, and I'm waiting for my results any day now. It felt very good after this one, despite I had to leave three questions open. One of them was anyway about pharmacology, not microbes, so I'm not that sad..
Anyway, some fun facts about this spring semester: I've taken up speaking czech again. I have forgotten most of it, it seems, but I remember enough to make me self understood by one of our new international students in class; Lucie from Brno! We are also in the same casegroup, thus I'll be able to practice a little czech every now and then this coming 5 months.
Subject for this semester is by the way pathology, a step further from our basis in anatomy, histology, physiology and microbiology. We will be digging us down in diseases, patient tests, symptoms and death. I'm really looking forward to know to learn about all this!
This weekend has been quite good at the personal level. I got my laundry machine on friday, no more laundry drama in the basement for me! Due to the arrival of this gigant machine (my bathroom is only 145x155 cm, the machine 60x60) I had to do some redecoration of my bath. A new shower curtain and some new towelhooks are bought and on the way to be installed. I'm also working on my 1 year old plan of painting the bathroom door.. Hopefully it will be done.. sometime! And then, finally, I went skiing with my brand new skies today. The snow was perfekt, the temperature was perfekt.. and it felt good! 5 kilometer is not much, but it is a good start for me.
Tomorrow I'll start revicing my old ECG-labs from HK, thus on tuesday we will have an ECG-lab.. :)
Anyway, some fun facts about this spring semester: I've taken up speaking czech again. I have forgotten most of it, it seems, but I remember enough to make me self understood by one of our new international students in class; Lucie from Brno! We are also in the same casegroup, thus I'll be able to practice a little czech every now and then this coming 5 months.
Subject for this semester is by the way pathology, a step further from our basis in anatomy, histology, physiology and microbiology. We will be digging us down in diseases, patient tests, symptoms and death. I'm really looking forward to know to learn about all this!
This weekend has been quite good at the personal level. I got my laundry machine on friday, no more laundry drama in the basement for me! Due to the arrival of this gigant machine (my bathroom is only 145x155 cm, the machine 60x60) I had to do some redecoration of my bath. A new shower curtain and some new towelhooks are bought and on the way to be installed. I'm also working on my 1 year old plan of painting the bathroom door.. Hopefully it will be done.. sometime! And then, finally, I went skiing with my brand new skies today. The snow was perfekt, the temperature was perfekt.. and it felt good! 5 kilometer is not much, but it is a good start for me.
Tomorrow I'll start revicing my old ECG-labs from HK, thus on tuesday we will have an ECG-lab.. :)
fredag 7. mars 2008
Headache inc.
Ohh.. This wasn't a very good day. I knew it allready when i saw my schedule for the first time 3 weeks ago:
3 hours of histology practical
3 hours of anatomy practical
3 hours with czech language
It was okay until my czech teacher decided to skip our 1,5 hour lunch breake, and just give us a half hour. Microscopy + formaldehyde + no time for lunch (had to go home and fix something) + no possibility to take a breake = severe headache. Luckily, my classmates have allready told our czech teacher that we would love to swop the time for our class, and she finally agreed. Hopefully, we will have our class on tuesdays from 07.15 instead of thursdays from 14.00 as now. And in the mean time (until the changes gets confirmed) we will have our long breake back, thus starting at 15.00. It will definitly help! I just hope that our dear exchange students will manage to take their credit quite soon, because we can't make changes until they're finished. Their timetables doesn't fit ours.
Then there are a few more things that happens:
-Tomorrow we will have our first semester test in latin. I'm not prepeared. I tried to learn all the endings of all declensions exept 3rd wovel-declension, but my thursday-head wouldn't let me.
-I'll go shopping for a gown tomorrow. There will be a faculty ball in a couple of weeks. I promise to post some photos and descriptions later!
-SiljeCam and I are going to arrange a traditional norwegian dinner (pinnekjøtt) saturday. We have invited a lot of classmates from different parts of the world. Hopefully, they will find salted, soaked, damped and fried lamb ribs with "mashed swede" (kålrotstappe) tasty..
3 hours of histology practical
3 hours of anatomy practical
3 hours with czech language
It was okay until my czech teacher decided to skip our 1,5 hour lunch breake, and just give us a half hour. Microscopy + formaldehyde + no time for lunch (had to go home and fix something) + no possibility to take a breake = severe headache. Luckily, my classmates have allready told our czech teacher that we would love to swop the time for our class, and she finally agreed. Hopefully, we will have our class on tuesdays from 07.15 instead of thursdays from 14.00 as now. And in the mean time (until the changes gets confirmed) we will have our long breake back, thus starting at 15.00. It will definitly help! I just hope that our dear exchange students will manage to take their credit quite soon, because we can't make changes until they're finished. Their timetables doesn't fit ours.
Then there are a few more things that happens:
-Tomorrow we will have our first semester test in latin. I'm not prepeared. I tried to learn all the endings of all declensions exept 3rd wovel-declension, but my thursday-head wouldn't let me.
-I'll go shopping for a gown tomorrow. There will be a faculty ball in a couple of weeks. I promise to post some photos and descriptions later!
-SiljeCam and I are going to arrange a traditional norwegian dinner (pinnekjøtt) saturday. We have invited a lot of classmates from different parts of the world. Hopefully, they will find salted, soaked, damped and fried lamb ribs with "mashed swede" (kålrotstappe) tasty..
lørdag 16. februar 2008
First semester is over!
I got "vyborne" on my czech credit, as I allready wrote. The test was in two parts, all had to be done in 30 min.. First part was medical terminology. I got 9,5 out of 10 possible. Then there was the second, larger part with czech vocabulary, grammar and sentences. I had only 2,5 points lost due to errors. And I also pointed out a task which demanded knowlegde of masculine animate plural in accusative, and we haven't learned it yet. My teacher apologized that!
Exam in biophysics is an another story. I almost failed, due to the statistics. To pass, you'll need at least 75% correct answer. I used the wrong t-test, and then I didn't get very much for my statistics. The rest of the oral exam was about these topics: "eye as an optical instrument", "biological effects of ionizing radiation" and "principles of protection against ionizing radiation". Not easy! But I pulled it through!
I now have a whole weekend with no reading. It's quite odd. Next semester starts on monday with lecture week. 'Till then, take care!
Exam in biophysics is an another story. I almost failed, due to the statistics. To pass, you'll need at least 75% correct answer. I used the wrong t-test, and then I didn't get very much for my statistics. The rest of the oral exam was about these topics: "eye as an optical instrument", "biological effects of ionizing radiation" and "principles of protection against ionizing radiation". Not easy! But I pulled it through!
I now have a whole weekend with no reading. It's quite odd. Next semester starts on monday with lecture week. 'Till then, take care!
torsdag 14. februar 2008
Back to the reality.
Dear friends!
I'm now back in the beautiful Czech Republic (yes, the country is beautiful). I've had a nice day today, took my czech credit. 47 points of 50 possible points. That's a very good result, equivalent to the mark "1-exellent". It's almost perfect! I have my last final tomorrow, oral biophysics and statistics.
And I decided to move out from my "palace" next month. I'll move to an another part of the city, and live together with my swedish classmate, Ayan. I'm looking forward to a cheaper rent, and a flatmate!
The photo is taken by me in july 2007. It's from the old town/square of Hradec Králové, quite near my residence at the moment. The picture is taken with a Nikon D80, but is scaled down a lot.
torsdag 17. januar 2008
And here we go again. Studentni testy!
Didn't know it, but I was allowed to take the oral part of czech credit today. Unprepared, I was only going to ask my teacher a question. But Zaneta passed me!! Only the written part left, but it's also the hardest part.
I need to memorize some hundred words in czech medical terminology. Predpis-lopatka-krev-sin-ledvina.. Yeah, it's just 245 words left then!
And then there is the grammar part. I only need to know nominative singular and plural, accusative singular, and accusative plural for feminine, neuter and maculine inanimate. But it's czech! Adjectives are changed due to gender, case and number. Verbs are conjungated in all directions. Just as you know it: I once wake up in the middle of the night, conjungating czech verbs! Nightmare!!
I have to prepare for biophys/biostat pre-oral exam, but I can't concentrate. Luckily, Noel is coming over tonight to do some histo (he must take the credit tomorrow). And he promised me to help me out with biophys; we are both going to take the pre-oral 22. january. We will help eachother out. And it actually doesn't matter if we fail, but I'ld like to pass.. The professors kind of .. like you better on the oral then..
And finally some good news! I got my brand new limited edition kent CD "tillbaka till samtiden" and maxiCD single "ingenting" today. Direct from Göteborg by air mail. Listening through it right now. It's exellent, but different. Jocke (songwriter) have made some very nice lyrics again. Let me try to translate it to english;
Nothing
First was nothing
then nothing
then nothing
but nothing is (nothing, nothing, nothing)
Those bastards got us
one by one
they lied and fraud us
with the truth
Those bastards took my love there
From the top of the hill
can I see my lost world.
You never know what they want with their lyrics. I'm planning to go to Bukta festival in Tromsø this summer holiday. They're gonna play there.
Abonner på:
Innlegg (Atom)