Det hender alltid noe i L-town!

Issy jobber her i år som i fjor. En knakende kjekk Malmöjente med høy arbeidsmoral og ditto partyfaktor. Men likevel ingen typisk partysvenske. Hun sier at det alltid hender noe i L-town, men jeg har aldri kjent det på den måten. Men likevel skjedde det da noe i dag.

Hunden skulle luftes, og jeg halte Issy nesten etter håret for å få henne med, for hun er trøtt etter arbeid, men har (på lik måte som meg) godt av å bevege litt på seg i skog og mark. På slutten av standardrunden opp langs elva og over ishockeyhallene ble vi passert av to unge jenter som red barbakk på hver sin varmblodshest. Issy ble nok både glad og litt misunnelig, gammal hestejente som hun er. Vi snakka litt om at det hadde vært kjekt med en ridetur i sommer da den ene hesten plutselig kom galopperende rett mot oss igjen. Uten rytter!

Det var bare å forsøke å stille seg opp slik at hesten ikke løp rett ut i en nokså tungt traffikert vei og heller valgte grusveien opp mot et hønseri. Noen hundre meter lenger bak kom en rytter løpende, gråtende. Issy klarte å hindre hesten i å løpe særlig mye lengre oppover, mens rytter nummer to også kom løpende med sin hest etter tøylene. Hest nummer en søkte ganske raskt til den hesten som var under kontroll, og så fort den var fanga inn undersøkte jeg rytteren som hadde blitt kasta av. Hun hadde store skrubbsår over arm, rygg og rumpe, og hadde visstnok kommet under hesten og blitt tråkka på over armen. Det var tydelig at hun hadde vondt, så det var godt at det kom ei som kunne kjøre henne hjem og deretter med foreldrene til legevakta.

Hesten hadde visst skremt av 4-5 syklister som lekte Le Tour De L-town (det er lov til å vise litt hensyn?) som ikke hadde bremsa opp og passert hestene i et litt mer avslappet tempo. Men nå var i alle fall hestene under kontroll og jenta på vei til litt profesjonelt tilsyn. Ruffen ville veldig hilse på dyrene, og oppførte seg eksemplarisk (og hestene lot seg etterhvert hilse på). Men hva skulle vi gjøre med dem? Hestejente nummer to fant ut at hun bare fikk leie dyrene opp til stallen på egenhånd, men da fant jeg ut at det ikke var helt trygt. Ei jente som alene skal håndtere to varmblodshester, hvorav en nettopp har løpt ut og er redd? Og det over en strekning på 2-3 kilometer bratt og sleip sti i regnvær? Jeg og Issy fant ut at det var bare en ting å gjøre: En fikk ta Ruffisen, en fikk ta den ene hesten og hestejenta fikk ta den andre, så var det bare å ta beina fatt og gå opp alle bakkene...

Det ble mange pustepauser på vei opp, men vi rakk å få dem opp til hovslageren kom til stallen. Ruffen var nok den som var aller mest sliten, han hadde gått hele strekningen opp med tett og varmt regndekken på seg. I stallen fikk han heldigvis en stor tilitersbøtte med vann, og jeg og Issy fikk tilbud om gratis rideturer i sommer.. Vi ble til slutt henta på stallen av min pappa, så slapp vi i det minste turen ned igjen. Det gikk nok bra med jenta som ble kasta av, men vi venter fremdeles på en melding fra dem begge om hvordan det har gått.. og som Issy sa, det skjer alltid noe i L-town!

Ny blogg

Etter en liten tenkepause fant jeg ut at det kanskje er like greit å ha en separat blogg til hunden. Det er kanskje litt begrensa hvor morsomt å lese om hunden hele tiden for enkelte av mine lesere..

:)

www.ruffisen.blogspot.com

Om en sulten hund

Som jeg skrev i forrige innlegg, har jeg fordoblet antallet medlemmer i min familie. Det nye familiemedlemmet er en lekkerbisk, eller kanskje bare en lekker bisk. Han heter som sagt Ruffen og har matvegra konstant den siste uka. Det har derfor vanket godbiter som pølser, biff, kokt skinke og også råfor i matkoppen hans. Men ikke i dag. Jeg har gjort et lite forsøk for å se hva han gjør om han ikke får tilgang på det fete og akk så gode våtforet sitt.

Ruffen er nok ikke helt fornøyd med denne ordninga, for han venta leeeeenge før han fant fram til matkoppen sin i kveld. Samtidig har han gjort all verdens ablegøyer for å vise meg at han jo faktisk har lyst på mat! Det endte med at han gikk mellom kjøkkenet (jeg ville jo også ha litt mat) og matkoppen sin. For hver runde tok han et jafs av tørrforet før han gikk til meg og klagde over tilbudet. Jeg holdt ut såpass lenge at han fikk spist opp mesteparten, først da ga jeg ham en halvkilo med rått, deilig våtfor. Og det forsvant fort i en sulten kropp.

Vi fikk oss begge middag til slutt. Han ble fornøyd, og jeg ble fornøyd. En riktig god ordning, med andre ord.

Et selvløsende dilemma

Å være student er ikke alltid en dans på roser. Og økonomisk sett kan det være ganske trangt omtrent på denne tiden. Spesiellt for oss utenlandsstudenter som får studielånet utbetalt 2 ganger i året. Vi må passe på å porsjonere ut pengene i riktig takt, og ta høyde for at kronekursen kan gå både opp og ned. Krona er alltid som svakest når regningene er størst, har jeg funnet ut. Det er en sannhet som burde få plass ett eller annet sted i Murphys små betraktninger av verdens hendelser.

Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.

Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!

Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.

Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!

Ruffen hviler litt på kjøkkengulvet mens jeg blogger: