Can you feel me?

Hey you, out there in the cold
Getting lonely, getting old
Can you feel me?
Hey you, standing in the aisles
With itchy feet and fading smiles
Can you feel me?
Hey you, dont help them to bury the light
Don't give in without a fight.

Waters (The Wall, 1979)

---

Kan du føle meg? Jeg kan knapt føle meg selv nå. I beste fall kan jeg kjenne kriblingene i fingrene når armen dovner bort, eller en dytt når jeg slår beinet bort i en bordkant. Smakssansen begrenser seg til surt, salt og sterkt, matlysten er erstatta mot gnagende smerte i magen når jeg har gått lenge nok uten mat. Metthetsfølelsen er litt lettere å kjenne igjen.

Jo, og så kjenner jeg kveletaket rundt halsen min. Det er som en hånd har tatt tak og klemmer til litt mer hver dag. Nå kan jeg også se kulen som vokser under den skrå halsmuskelen. Muskelen dyttes ut og ser kjempestor ut, men er egentlig ganske tynn. Kulen følger med opp og sklir mot venstre når jeg svelger.. og så fort strupehodet snur og går ned igjen, følger kulen med og sklir inn mot midten igjen. Fascinerende i grunnen.

Jeg gikk innom sykehuset forrige uke og fortalte sykepleieren om kvelertaket. Legen ringte tilbake i går og sa han ville ha meg inn på en hastetime. Det blir om en uke.

Jeg har matchende blåmerker på begge lårene. Alt hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for trøttheten og følelsen av å være totalt uttørka.

Läskiga hissen på Norrlands universitetssjukhus!

Det finnes en riktig ekkel heis på NUS. Ingen dør, ingen pling når heisen er framme, og den stopper aldri! Man risikerer å bli stående i båsen rundt og rundt og rundt og rundt, opp og ned om man ikke tør hoppe av ekkelsaken i fart. For stoppe, det gjør den aldri!

Det store valget

Hei! Lenge siden sist (som vanlig). Nå har jeg hatt siste eksamen i anatomi/fysiologi/histo-faget vårt, og det gikk sånn omtrent dårlig. Resultatet kommer kanskje til uka, men uansett hva det blir, skal jeg bare se framover. En eventuell konteeksamen får vente til jeg har tid og lyst, mer eller mindre.

Nytt kurs har dermed også starta, Attack och försvar. Svenske politistudenter har et kurs med akkurat samme tittel, men innholdet er ganske forskjellig. Vårt handler om immunforsvaret, bakterier, sopp og virus. Det er mange labber (hurra!) som handler om bakterievekst, bakterietyper, antibiotika og eksponensielle kurver, samt mange gode forelesninger og heller lite dødtid.

Med andre ord, jeg har dagene fyllt til randen. Fysioterapi, legeundersøkelser og tannlegebesøk hadde jeg all verdens tid til før siste eksamen, nå har jeg store vanskeligheter med å finne smutthull i timeplanen.

Og midt oppi alt dette må jeg gjøre et ganske stort valg. Skal jeg fortsette studiene mine her i Umeå om et år, eller skal jeg bytte studieby? Jeg må velge og jeg må sende inn mitt svar på valget innen 5. desember. Her er valgene, samt fordeler og ulemper:

Bli værende i Umeå:
-Jeg slipper å flytte, og slipper dermed å selge leiligheten med det første
-De fleste i klassen min blir også her
-Jeg kjenner byen
-Jeg får mye og bra helsehjelp her
vs
-70 studenter skal sloss om egentlig for få pasienter og veiledere
-Jeg blir boende langt fra Norge ut studietiden
-Jeg må reise ut og ta 2-4 ukers praksiser rundt om i Nord-Sverige resten av studietiden.

Dra til Sundsvall
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-IKEA som nabo...

Dra til Luleå
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-Jeg kommer meg nord for polarsirkelen...

Dra til Östersund
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-Kjempenært Trondheim, lillesøster og Norge generellt sett (175 kr for togbillett til Trheim)
-Billige leiligheter (helt akseptabel pris på 2-romsleiligheter, især kjekt om jeg får hund til sommeren)

Oh.. ja.. det blir vanskelig det her. Jeg elsker å flytte på meg, utforske nye steder og har mange lopper i blodet. Men det er jo fint her i Umeå også... Noen synspunkter på hva jeg burde velge??

Big plans!

I love projects. This summer I started several new ones. First of all I hopefully managed to secure myself summer jobs at the local hospital for the rest of my study time. (I also worked at the local eldery home, but it was a bit hard for my back.. But at least I got to know a handfull of very nice coworkers there.)

Second, I bought myself a bunad, the national costume in Norway. Why a project? Well: I have to stitch it together myself. And I promise you, that's a long lasting project! Hopefully, I will be finished to the next constitution day in may 17th, 2011.. Maybe!

I'm of course knitting a lot of baby clothes (no, having a baby is not one of my projects this year..), both my brother with family and a very good friend of me is expecting a baby during this academic year.

Then I started a new round of medical examinations after the head and back trauma I got in czech republic two years ago. This time I got some more results and some clear advise this time. I've started more directed physical therapy and will probably start on some medications who will help me controlling my days and study ability. I have to stay in hospital for a week or three in short time, the insurance company need some more data on my health after the traffic accident, now when the two year limit for determinding long term damage is reached.

Fifth, I and a class mate has been talking about a journey during this winter. Maybe only for a weekend, but as my sister stated last year "de e turan som telle!".

And the last one. I'm still the head of ANSA Sweden (Association of Norwegian Students Abroad). That means that I have to travel around Sweden and meet some of the members here, and arrange some social events.

And, of course, there are allways other grand plans. I think I'm better and more like my old me, even if I still have my ups and downs.

Loosing my language

I have a hard time trying to make interresting post on my blog. I love to write, but I have a problem. I feel like I'm loosing the english language. It is because I dont speak english at a everyday basis. That means I can't really My language is now a strange mix of norwegian, swedish, english, latin with some czech words from now and then.

My class sometimes laugh a bit when I answer the questions asked in lectures. Last week my lecturer thought I said "jam" when the answer was "hunger". For the record; the norwegian word for hunger is "sult", whereas the swedish word for jam is "sylt".

Anyway, I'm considering to change language in my blog back to norwegian again. I don't know how many foreign/non-nordic readers I have. I have no idea..!

One week from now I have this term's last final. The subject is "Structure and function of the organs part II". Then I'll travel home and work at the local hospital and the elderly home for the whole summer. Hopefully, I'll go to my mother's birthplace for one week vacation in august and the last week in august will probably be used for some epilepcy tests at Umeå University Hospital.

Assa, du her jo helt hjerneskadd!

Hva er din definisjon av en hjerneskadd person? Hva ser du for deg? En person i rullestol kanskje? Eller i alle fall en person med ustø gange og et blikk som ikke fester seg? En person som ikke klarer å snakke reint? En person uten evner til å reflektere, planlegge og tenke abstrakt? En person som i beste fall jobber under tilsyn på en verna bedrift?

Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.

Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.

Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.

Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.

Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.

Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.

Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.

Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.