Jeg har alltid vært en person som drømmer mye. Jeg mener ikke sånne drømmer som man har om natten, slike man bare har et vagt minne om når man våkner, men sånne man har inne i sjelen hele tiden. Det er kanskje rettere å si at det er ønsker for min egen framtid.
Jeg ønsker å være meg selv. Jeg ønsker å jobbe med mennesker. Jeg ønsker å bli likt og respektert for den jeg er. Og jeg ønsker å slippe den følelsen av håpløshet som alltid følger meg når jeg ikke får til det jeg så gjerne vil gjøre (det skjer dessverre ofte).
Av de mer konkrete tingene så ønsker jeg å bli lege. Det har nok ligget i meg ganske lenge. Jeg vurderte jordmor ganske lenge, men i Norge er ikke jordmorutdanninga samlet og integrert; man må ta sykepleierutdanninga, jobbe i to år og så håpe på å komme inn på jordmorutdanninga som tar ytterligere 2 år. Det blir 7 år til sammen, ett år mer enn legestudiet. I Sverige derimot, der har de en integrert 5-årig master til barnmorska. Men jeg turte ikke søke dit, det var jo det store utlandet, forståss! Så da plutselig satt man i Tsjekkia som legestudent, ut av det blå. Merkelig hvordan hodet mitt fungerer fra tid til annen.
Men nå har situasjonen endret seg. Det er nå 3 måneder sia ulykka, og jeg begynner å kjenne at det vil ta lang tid før jeg er tilbake der jeg var rent kapasitetsmessig, om jeg noen gang kommer tilbake der jeg var. Jeg blir kanskje nødt til å ta et år fri fra studiene, eller bytte studieprogram. Jeg har begynt å sende mail til forskjellige universiteter for å forhøre meg med sjansene for å få bytte. Selv er jeg blitt veldig usikker. Jeg vil så gjerne, men får jeg det til nå? Mine klassekamerater har udelt tro på meg, men hvor mye hodepine skal det koste meg å fullføre? Skal jeg tørre å presse meg selv så hardt, så fort?
Jeg har gjort alle forberedelser. Søkt lånekassa om lån og stipend for neste år. Meldt meg opp til eksamnene mine i august/september. Lett etter en ny leilighet i studiebyen min. Men jeg vet ennå ikke hva jeg blir å gjøre. Framtidsplanene mine fikk plutselig et stort, tungt og vått ullteppe lagt over seg, og jeg kan ikke lenger se hva jeg skal gjøre.
Det jeg i alle fall skal gjøre, er å snakke med min gode venn Ellen. Hun studerte også i utlandet, og det dro visst litt ut i tid for henne også. Men hun ble da ferdig til slutt, og hun vet hva det vil si å studere i et fremmed land på et fremmed språk på et hardt studie. Jeg tror jeg skal høre på hennes råd. Og så legge nye planer oppå det våte, mørke ullteppet som har dekket mine gamle planer...
3 kommentarer:
Ditt inlägg innehåller ett av de vackraste ord jag läst: jordmor.
Jag förstod först inte vad du menade, men barnmorska var det såklart. Konstigt ord vi har för yrket på svenska, barnmorska. Vadå morska? Jag har nog inte tidigare reflekterat över att det har med mor att göra, men nu förstår jag. Att ta del av andra språk kan göra att man förstår sitt eget språk bättre.
Jag har för övrigt en känsla av att du kommer att lyckas med det du företar dig.
Du har så långsiktiga planer och stora ambitioner att det verkar vara väldigt klart vad du vill göra. Tyvärr kan även de bästa planerna grusas av tillfälligheter som man inte kan förutse. Tråkigt att du ska behöva avbryta dina läkarstudier men å andra sidan kan det bli en börda om du känner att du inte orkar hålla tempot (jag har hört att utbildningen är tuff).
Hoppas du finner en bra väg och känner att det är just den du vill och kan gå och samtidigt drömma framåt.
Hei Astrid Aspidistra =)
Jeg tror du klarer deg, for er det en ting du i likhet med meg har fått fra mora vår så er det at du er jævlig sta.
Uansett hva du bestemmer deg for, er jeg sikker på at du vil klare det. Spørsmålet er hvor hard veien blir, og hvor fornøyd du er etterpå. I det siste har jeg lest i aviser om arbeidsløse jordmødre og nedbemanning av fødestuer, så for tiden kan det virke mer fornuftig å spesialisere seg som fødselslege hvis noe sånt finnes. Men selv begynte jeg på et studie jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å få jobb i, så rådet mitt er uansett at du gjør det du har lyst til =D
Og ikke stress med at ting tar tid og at du ikke får til alt du vil sånn med en gang. Husk at mer eller mindre alt er mulig, så lenge du deler umulighetene i mindre, overkommelige deler. Et komplekst problem er jo i grunnen bare en masse filleproblemer som må ryddes opp i og løses. Vil du bli lege, så blir du lege. Vil du bli jordmor, så blir du det og sikkert minst like lykkelig. Men du skal uansett ikke bekymre deg for hvor lang tid det tar, hvor mye det vil koste og hva slags lønn du ender opp med, og det veit du.
Vi er alle imponerte og stolte av det du har fått til så langt =) Ikke nødvendigvis pga hva du studerer, for min del spiller det i alle fall ingen rolle. Mye viktigere, og morsommere, er det at du viser engasjement, styrke, mot, arbeidsmoral og disiplin i en mengde jeg ikke ante at du hadde. Dessuten er du helt tydelig stolt av det du holder på med, og det er noe jeg vil se mer av! =)
Det jeg prøver å si er: ikke tenk så mye på hva hodet ditt får til for tida. Hodet ditt har alltid fungert bedre enn mitt, og jeg tror ærlig talt at det skal mer til enn et skarve kummelokk for å forandre på den saken. Mye viktigere er det at du gjør noe som vekker den entusiasmen og arbeidslysten du har vist de siste årene mens du har jobba for å komme inn på studiet, og etter at du begynte. Du må selv finne ut hva du vil, men tenk mindre på hodet og mer på lysten, og ta deg tid. Håper alt ordner seg for deg; i følge min virkelighetsoppfatning har du i alle fall tjent opp til årevis med dundrende suksess og god helse - akkurat som jeg selv har gjort meg fortjent til god helse en stund framover nå ;)
Hilsen søstra di =)
Legg inn en kommentar