onsdag 16. desember 2009
DNA, blomster og siste innspurt.
Uansett, julestemninga kom med et realt temperaturfall og først 5 centimeter snø på mandag. Snømengden dobla seg på tirsdag, og nå onsdag er det knirkekaldt og hvitt i hele Umeå. Og jeg har innsett at det bare er noen dager igjen til jeg er hjemme på Lillehammer. Yr melder om snøfall der i løpet av helga og dagene før jul, så det blir nok bra. Nå forsøker jeg å finne ut av hva jeg skal pakke inn i gavepapir og ta med i kofferten hjem. Noe er klart, men andre ting er mer vanskelig (spesiellt en bror av meg + familie)...
Forresten, blomsten jeg nevnte i et tidligere innlegg har endelig sprunget helt ut:
Det er et ganske trivelig syn! For at blomstene mine skal trives over jul, har jeg fått til en liten avtale med en av naboene her, hun tar vare på blomstene mine over jul. Ikke at de er så skjøre, og dessuten er det veldig kaldt i vindusposten slik at de tørker ikke ut veldig fort, men det kan jo være greit at de har tilsyn.
Sånn.. Da var det bare en siste ting å nevne (dette blogginnlegget skal liksom veie opp for de 3-4 jeg hadde tenkt å skrive): DNA. Vi har hatt en lab-øvelse med PCR og DNA-screening av oss selv. Jeg har et kromsom 16 med [pv92 + alu] og et kromosom 16 med bare [pv92]. Kombinasjonen er litt uvanlig i Sverige ble det sagt på labben, siden [pv + alu] ikke er så vanlig her. At jeg ikke var svensk tror jeg ikke vår russiske labassistent helt fikk med seg da gruppa mi lo litt av uttalelsen om at resultatet var spennende pga svensk fordeling av locuset... jaja. Ellers har jeg jo også fått stå ved tavla en helt skoletime og skrive på norsk, til mine medstudenters lette protester. De syntes det var vanskelig å forstå alle setningene og de rare ordene jeg brukte, og behøvde oversettelser til både svensk og engelsk.. Merkelignok klarer jeg det motsatte uten mye hjelp (selv om däggdjur, taklade og kväve er ord jeg har brukt litt tid på å forstå).. Til slutt et lite bilde av genene mine (de stripene lengst til høyre i bildet, alle de korte stripene til venstre er en DNA-stige som viser lengden på DNA-sekvenser fra 100 kb nederst til 1400 kb øverst.
lørdag 28. november 2009
Mot blomstringstid
Uansett, lys er viktig. Og her i Sverige er glødelamper blitt forbudt, så det finnes omtrent bare sparepærer å få tak i. Det finnes halogen og LED-pærer, men de er litt mer tricky å få tak i. Halogenpærer blir dessuten fryktelig varme, og det passer dårlig med planter. Planter er ikke spesiellt glad i sparepærelys, det blir i svakeste laget. Så jeg hadde ingen tro på at sløyfeblomsten min (en sånn hoya som mamma fikk av farmor i våres) skulle sette knopper før til våren. Men jeg har tydeligvis gjort noe riktig... for slik så den ut i går:
torsdag 19. november 2009
Kvalitetstid
Fotokartet over klassen ble nøye gjennomgått, vi sikla over porselen fra Ittala og Arabia Finland, så på fagbøker og hadde det i grunnen veldig trivelig. Det er bare så synd at timene forsvinner når man har det hyggelig. Hvorfor kunne ikke tiden stoppe litt opp når ting er bra, og heller rase framover når man venter?
I dag hadde jeg en ny runde med kvalitetstid. Med jevne mellomrom har vi gruppetreff med veileder for å diskutere kapittelet vi holder på med på studiet. I dag var vi bare to (mot normalt 6) som møtte på vår halvtime, og gruppa etter oss kom ikke, så da fikk vi en halvtime til.. Det var godt å kunne snakke om alle funderingene og litt utover det som egentlig sto på papiret. Og trivelig var det også, og tiden fløy!
torsdag 12. november 2009
Samlemani
Jeg samler.
På hybelkaniner, på forelesningsnotater, på tannkremtuber, på gamle frimerker (som jeg bare har liggende i en konvolutt i bokhylla), på fagbøker innen medisin, på kort med latinske grammatiske regler, og på mumin-porselen.
Målet er selvfølgelig en komplett samling mumin med 15 forskjellige sett med kopp, skål og tallerken. Til nå har jeg fått komplett 4 av settene (lille My (grønn), Muminpappa (svart), Mumintrollet på isen (blå) og kjærligehet (rosa)).
Problemet er bare det, at 19 av produktene (15 fat, 2 kopper og 2 skåler) er gått ut av produksjon. Av disse har jeg pt 13, jeg mangler med andre ord 6. Jeg mangler 5 tallerkner og 1 skål for å være komplett på disse. Selvfølgelig mangler jeg kopper og skåler av det som er i produksjon/ordinært salg, men det kan jeg kjøpe etterhvert som jeg tar meg råd. Jeg blir glad av barnslige farger og glade streker. Og håper at alt går bra med koppen jeg kjøpte i går, den er i postforsending nå..
Om noen skulle ha en brun tallerken eller frokostskål med Sniff på, så ring meg. NÅ! :)
torsdag 29. oktober 2009
Merkelig handlekorg
-en pakke truser
-en strømpebukse
-en pakke oppvaskmaskinmiddel
-flaskebørste
Skulle jeg ha storrengjøring? Og i tilfelle, av hva? Av og til blir det slunkne og merkelige handlekorger, visst!
Noen bedre?
torsdag 22. oktober 2009
Doing the inthinkable
In Umeå, things are a bit different. I haven't felt to good theese last days, and today I woke up with fever and soar throat. I decided not to go to uni, and slept on to 3 pm. I would never done this in HK. Ever!
It's actually a bit easier beeing a student of general medicine here in Sweden, but I really do miss some aspects of the teaching in HK. For example, we got case-methodics. We read biochem this semseter, and every new moment is introduced by a spesific case of a patient with a problem with the system to be studied. When we did glycolysis, whe read about a patient with a missing regulating enzyme in glycolysis, giving her a glukogen storing disease. It's interessting, but sometimes a bit unconvenient. Sometimes we tend to spend more time on the case than to the actual system we are gonna learn. I also miss lists over what to read (we are supposed to find out ourself what to learn, and how much..). And we only have 2 minitests during the whole first semester, before one final. Of course, we have to write a couple of lab reports, but it's not much. A bit to laidback for me.
My class is made up of 103 students, most from Sweden. I'm one of maybe 4-5 people in class not beeing a swedish citisen. My old class in HK had 60 students, now there is only about 30 left. It's a bit easier to get to know the class when there is less people in it, for some reason.. As I said, I sometimes miss HK..
mandag 28. september 2009
Å vokse på kunnskap
Visste du forresten at oldtidens egyptere ble skalert opp og ned på portretter i henhold til makt og rang? Faraoene og deres familier var alltid avbilda som giganter i forhold til slaver og bønder, mens prester og statsvitere hadde kropper med lengder som var litt midt i mellom bonde og farao. Men også kongebarna måtte lære seg mye for å få rangen (og proporsjonene) som en ekte kongelig. Det holdt nemlig ikke bare å være av blått blod.
Jeg har vokst litt i dag, jeg også. For da jeg rakk til, var det bare å ta fram solid kunnskap (en lærebok i cellebiologi, "Molecular biology of THE CELL", 1499 sider + tabeller, register og annet viktig). Med avansert cellebiologi som basis, var det ikke lenger et problem å nå opp dit jeg skulle, og jeg fikk tak på den fordømte blomsterpotta som jeg ikke klarte å få ned. Så nå har jeg vinduskarmen full av blomster (takk pappa), og de står alle i fine, hvite potter...
Bilde av ca halvparten av blomstene:
søndag 27. september 2009
Muffins og horn
lørdag 19. september 2009
Swedish education
I have started my medical studies again, now in Sweden, at the University of Umeå. It's comfortable to be able to speak my mother tongue for everyday use, and it's fantastic to be a student again. I might even be allowed to skip a semester due to my studies in Czech Republic.
This first semester I have three courses; Professional developement (which is a subject I will have every semester until graduation), Cell biology and of course the Introduction course. The Introduction lasted for 2 weeks, and was about ethics, anatomical overview and.. some kind of "latin". The introduction was ended with a group test in anatomy ("whats the latin name of the thigh bone?", "how many vertebrae are in then human spine?").
The professors and handlers have stated during our first lectures that they will start slowly due to our very densly packed party schedule theese first 3 weeks.. As you migth understand by now, things are a bit different here than in Czech Republic. Today we had our "Innsparkssittning", meaning our "first term dinner party". We are now officially "ettor" (first semester students) and not "nollor" (zero's, freshmen) any more. Since a new class of medical students are accepted every semester here, we are not called "first year students" or "2nd-graders" and so on, but are labelled after how many semester we have studied. A bit confusing from time to time. An another difference is that the study only takes 5,5 years here, not 6. I hope I don't miss out anything!
My class consist of very nice people, a lot of them very young, but some of them more like myself in age. It's balanced in that way, and that makes it easier to be one of the old ones. And of course, there are a lot of classmates who really want to be in my case group, because of my knowlegde in histology and anatomy..
I hope you all back in good old Hradec have a nice time, lecture week will start quite soon, I guess? I miss you!
onsdag 9. september 2009
Tilbud og etterspørsel
Hadde noen sagt til meg i vårest at jeg skulle kunne velge og vrake mellom studieplasser på medisin ved nordiske universitet denne høsten, hadde jeg nok ledd av den som hevdet det... Jeg funderer også litt på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde fått plass på hovedopptakene men fått beskjed fra både Umeå, Lund og Linköping nå denne uka. Jeg tror ikke jeg hadde valgt Umeå da, rett og slett fordi jeg ikke visste noe om Umeå da jeg søkte meg hit. Nå stortrives jeg her, og det etter bare knappe to uker.
Klassen er veldig trivelig, det er gangavstand til alt, jeg har funnet meg en fin leilighet som jeg faktisk har kjøpt og eier helt selv (og dermed er jeg ikke så veldig mobil i forhold til å flytte til andre studiesteder...). Jeg har fått hjelp til å komme meg på plass, spesiellt av mine venner i korridoren på studenthjemmet (som jeg bodde på i 3 dager..) som har slitt og slept på senger og skrivebord for meg og vært ekstremt hjelpsomme og hyggelige. Især en "korridorslave" har vært veldig hjelpsom og stillt som sjåfør og bærehjelp til IKEA i Sundsvall.. Takk! Det blir korridorfest hos meg en av dagene, tror jeg...
torsdag 3. september 2009
Men.. dig känner jag igen!
Ellers har jeg fått et delvis hyggelig og delvis litt negativt brev fra Statens lånekasse. Det er alltid flott med penger, men det er litt verre at de ikke gir meg ekstra lån/stipend i et helt år pga tapt studieprogressjon, bare et halvt år. Så jeg har fremdeles et helt studieår som må finansieres privat. Det aner meg at det kan bli dyrt...
onsdag 2. september 2009
Repetitio mater studiorum est
For den som måtte lure; å flytte inn i en studenthybel, flytte ut igjen 7 dager seinere, handle på IKEA med leiebil og så skru møbler på kveldstid etter full studiedag tar faktisk ganske hardt på. I morgen skal jeg vaske ut hybelen og levere nøklene, deretter mangler det bare et par lass med papp og plast som skal ut og så er jeg endelig innstallert. Kanskje med unntak av en feilprodusert skuff, stereoanlegget som ikke er montert opp og noen bein som mangler på senga...
lørdag 22. august 2009
Reisefeber
En gang skreiv jeg et reisefeberbrev (man blir forbigående bedre når man sysselsetter seg med noe om man har reisefeber) til broren min. Jeg tror jeg var 14-15 år gammel. Han var da i Finnmark, og gjorde sin militære plikt som grensejeger på grensa til Russland. Militærtjeneste og postutdeling medfører selvfølgelig at alle soldatene må stå på rekke og rad og ta imot sin andel av dagens post i alle andres påsyn. Brevet ble derfor skrevet på rosa papir og fullklistra med hjerter og cartoon-pinups på konvolutten. Til slutt dynka jeg brevet (som ble på 3-4 sider) i en helt forferdelig tung parfyme. Tenkte at det skulle være morsomt når det kom fram og lukta roser og fioler lang vei.
Seinere på dagen begynte jeg min 12-timers togtur til Nord-Norge. Da jeg var vel kommet frem, ringte mamma. Brevet var kommet frem, men det var pakka inn i plast av en eller annen postfunksjonær. Parfymen nådde derfor aldri min brors medsoldaters nesebor. En stor skuffelse.
fredag 10. juli 2009
Fraktur og skoleplass
Sommerjobben var i boks, jeg hadde meldt meg på et AHLR-kurs og hadde planer om litt eksamenslesing til sånn passe utover høsten. Noen skoleplass har jeg vært usikker på om jeg klart å få meg så fort. Men mine planer har det med å endres på kort varsel..
Etter to dagers kursing på sykehjemmet var jeg klar for mine 3 obligatoriske opplæringsvakter. Jeg rakk å gjennomføre en før jeg tippa rundt på sykkel. Resultat? Blåmerker, skrubbsår, brukket arm og 6 ukers sykemelding. For nerdene kan jeg jo nevne at bruddet heter så mye som fractura simplex colli chirurgici humeri sinistri. En viss latinlærer jeg vet om burde være fornøyd i og med at jeg i mitt stille sinn irriterte meg over grammatiske feil i diagnosen som turnuslegen jounalførte. He was very confused!!
Så med en fersk 6-ukers sykemelding i hånda var det ble det plutselig sommerferie på meg. Og sommerferie, det er Hitra, det! Men å være sjukemeldt på ferie har også sine begrensninger. Det blir ikke noe av favorittidsfordrivet mitt foreløpig; krabbefiske. Småbåtliv og armbrudd er ingen ideell kombinasjon. Men litt histo blir det tid til når de andre seiler sin egen sjø.
I går fikk jeg uansett en noe uventet men gledelig beskjed; jeg er tatt inn som student ved Umeå Universitet i Sverige, på läkarprogrammet. Det ble litt vel mye der og da, jeg hadde ikke forventa plass på første forsøk!
I dag var jeg på kontroll for armen, denne gangen på St. Olavs Hospital. Igjen noe forvirret latin, men jeg døde ikke av det. Nå blir det lesing, kurs og hybeljakt framover.
Hej då!
tirsdag 30. juni 2009
Sangen om den uheldige mannen (eller damen)
Husker du denne gamle Egner-visa?
Dette er en vise om den stakkars mann.
Som var så uheldig som du bare kan.
Synes du denne visa kanskje er litt trist.
Kan du trøste deg med det at alt gikk bra til sist.
Det var en Fredag morgen han skulle gå avsted.
Men da han kom til trappen så snublet han og gled.
Han rullet og han rullet, den stakkart stakkars mann.
Så han fikk hull i hodet sitt og brakk en hjørnetann.Så gikk han ut i gaten og vandret glad avsted.
Men oppå taket lå det en veldig haug med sne.
Det ramlet ned i hodet på den stakkars mann.
Så han ble nesten borte under sne og is og vann."Å nei og nei" sa mannen. "Her tør jeg ikke gå".
Han børstet av seg sneen og satte hatten på.
Så gikk han ut i gaten, men der var stor trafikk.
Og BANG så ble den stakkars mannen påkjørt av en trikk.
"Å gid" sa de som så på "nå slo han seg visst veldig".
Men heldigvis for mannen så gikk det ganske heldig.
Han reiste seg fortumlet og børstet sine klær.
Han hadde bare fått en to, tre skrammer hist og hær.Så kom en mann med bil og han ropte "Slo de dem?
Sett dem inn i bilen min så kjører jeg dem hjem"
Men ikke før var bilen kommet godt i gang
Så møtte den en annen bil, og dermed sa det PANG!
"Nå går jeg hjem" sa mannen, "og legger meg og sover.
Og sover trygt og rolig til denne dag er over!"
Men da han kom til huset så gråt den stakkars mann
For tenk at hele huset der han bodde sto i brann
"Nå rømmer jeg" sa mannen. "Nå drar jeg langt av sted".
Så tok han fly til Engeland, men flyet ramla ned.
Å sykebilen kjørte til sykehuset me'n.
Der lå han fire uker for han hadde brekt et ben.Der var en sykesøster. Hun var så snill og grei.
Så fridde han og sa "vil du gifte deg med meg?".
Og heldigvis for mannen, så svarte søster "Ja".
Så nå er mannen gift og har det veldig, veldig bra
Fin sang? Jeg tror jeg er i slekt med den uheldige mannen, jeg. Tryna på sykkel og brakk overarmen på vei til jobb i dag...
tirsdag 23. juni 2009
Jeg liker ikke tomat!
Hva er det som får folk til å si "Jeg liker ikke dette!" før de i det hele tatt har smakt på? Finnes det en mer effektiv måte å utelukke seg selv fra et variert og spennende kosthold enn å gå inn forutinntatt og bestemt på å ikke like det en får servert? Forsvinner ikke halve vitsen med feriereisa til Thailand eller Frankrike om man ikke prøver ut noe annet enn McDonalds når middagen skal inntas?
For enkelte mennesker er livet fullt av forutbestemte "jeg liker ikke". Noen nekter å forsøke nye prosedyrer som kanskje kan gjøre jobben enklere, eller sikrere. Noen fortsetter behandlingsmetoder som er bevist dårligere enn nyere metoder fordi "sånn har vi gjort det i alle år", og noen er direkte redde for nye kontaktnett og nye måter å hente informasjon på.
Jeg har vært på kurs i helga, i forbindelse med at jeg starter opp i ny jobb. I forbindelse med kurset uttalte kursleder (som også er øverste sjef på jobben) omtrent følgende: Jeg synes ikke facebook er noe bra, og synes ikke dere skal bruke tid på det. Det høres bare idiotisk ut at dere kan legge ut statuser hele tiden om hvor fulle dere har vært og sånt. Jeg vet egentlig ikke hva facebook er, forøvrig.
Okay, facebook er ikke noe man benytter seg av i arbeidstiden, og især ikke på arbeidsplassens egne PC-er. Men at sjefen skal råde sine ansatte til å ikke bruke en helt lovlig nettside som hjelper oss til å holde kontakten med gamle klassekamerater og holde oss oppdatert på vårt sosiale liv (også i den virkelige verden..) på fritiden, blir litt for dumt, især når sjefen ikke en gang vet hva tjenesten er for noe, eller hva den innebærer på både godt og vondt.
Har du noen gang fått beskjed om å ikke spise sushi på fritiden? Tenk om sjefen din anbefaler deg å ikke røre sushi. Fordi han synes det er et dumt motefenomen, og dessuten ikke smaker godt. Ikke det at han har smakt det.. Det blir litt sånn. At vi ikke spiser sushi i arbeidstida er kanskje ok, om jobbinstruksen tilsier at det ikke skal spises mat på jobb, men det er en helt annen ting..
Jeg liker ikke tomat. Ikke karve eller Jarlsbergsost heller. Men jeg har i det minste smakt.
mandag 22. juni 2009
Sommerjobb
Og hva jeg skal gjøre? Stelle gamle og syke på sykehjemmet. Ingen ønskejobb for en med dårlig rygg, men en start.
fredag 12. juni 2009
Grammatikk (eller kanskje mangelen på den)
torsdag 11. juni 2009
mandag 8. juni 2009
Små og store gleder
Starten var jo i og for seg rolig, med revelje klokka ti og restaurantfrokost klokka elleve.. Men til meg å være er det eksepsjonellt tidlig om dagen, vanligvis har jeg stått opp mellom elleve og tolv de siste ukene. Frokosten ble mildt sagt mektig i og med at frokostserveringen slutter klokka ti, så det ble mer lunsjaktig det jeg spiste.
Rundt halv tolv var jeg på universitetet og begynte med et besøk på studieadministrasjonen. Vendula og Suzanna ble litt overraska over å se meg, og fortalte meg at da jeg banka på døra satt de faktisk og diskuterte meg. Vendula hadde nemlig sendt meg en mail samme morgen som jeg fremdeles ikke hadde svart på... forresten, Vendula lærer opp en ny sekretær, og det er i og for seg ikke så merkelig. Hun er like tynn som vanlig, bortsett fra en nokså avslørende mage. Og siden svangerskapspermisjonene i Tsjekkia har en tendens til å vare i to år, var det behov for en ny assistent.. Uansett, jeg fikk fiksa reenrolement og slike praktiske detaljer, med beskjed om å gå en tur og snakke med alle professorene mine i forhold til credits og eksamner.
Deretter sto Anatomy Dep for tur. Lukta av formalin var nesten hjemmekjær kjent.. Men det var ingen nede ved dissectionavdelinga, så jeg gikk opp til kontoret. Først tror jeg ikke professor anatomi kjente meg igjen. Men hvem kan klandre henne? Hun har 8 grupper à 30 studenter i året. Uansett ville hun ikke gi meg ekstra datoer for CNS-credit før last chance 1. september, bare to forsøk etter den datoen. Men i det minste fikk jeg datoer etter last chance..
På universitetet ble jeg forresten løpt ned av en av de malaysiske jentene. Jeg fikk 3 klemmer før jeg i det hele tatt klarte å identifisere jenta til å faktisk være en av de jeg har gått i klasse med i ett helt år.. Jeg tror det var Rian.. Madiha og Siti var like rause på klemmene, så jeg var så absolutt ikke glemt.. Sånt varmer!
Jeg fikk også booka eksamensdato i histologi, det blir den 27. august, jeg har jo gode erfaringer med histo på den datoen (strøyk med glans i fjor..).
Ved lunsjtider (les; i middagstider) møtte jeg Mei Yee, og det ble både varm mat, medovník og kaffe. Og en masse sladder! Etterpå gikk vi hjem til Mei Yee der jeg fikk overrakt henne hele tre glass med moltesyltetøy, og fikk møtt Saraniyaa og Jaymati. Det var godt å se dem igjen.
Deretter var neste post på programmet øl med gamle medstudenter. Hele programmet var å treffes for å møte meg (!!!) og attpå drikke litt øl. Det er faktisk ganske stort når opptil flere tar seg fri fra eksamenslesinga for å ta en øl med meg. Noen av dem hadde til og med litt dårlig tid og måtte hjem igjen til skjønnhets- (eller er det visdoms-) søvn, men halloo?? Jeg traff også på et par-tre av 6.års-studentene som tok siste eksamen i dag, og fra nå av kan kalle seg doktor. De var relativt påvirkede, men de aller fleste, og især de norske var veldig glade for den halvkiloen med Freia Melkesjokolade som plutselig befant seg på bordet.. :) Hyggelig å kunne bidra litt i det minste.
Ellers har jeg fått tilbakemeldinger fra de ikkenorske studentene om at de savner mine engelskspråklige innlegg, fra de norske om at de faktisk leser alle mine flyktige tanker her på nettet (for å følge opp med hvordan det går med meg til og med!) og at jeg ikke skriver ofte nok.. Dessverre har det ikke vært så alt for mye å skrive om. Men nå skjer det jo litt av hvert, så jeg føler for å skrive litt mer igjen. Håper det holder seg!
Ellers fikk jeg faktisk en god del kommentarer på håret mitt. Jeg har endelig begynt å få en lengde som jeg liker (minimumslengden mi) samt at jeg har fått tilbake den gamle hårfargen min. For to år sia hadde jeg lillabrunt hår med oransje effekter... ikke helt meg, med andre ord!
Sånn, det var det for i dag. I morgen skal jeg spise middag med Silje og Anette, det gleder jeg meg veldig til. Jeg var innom dem i dag, nemlig. Og det var veldig, veldig koselig. :):)
søndag 7. juni 2009
Hradec Kralove!
Hilde har vært helt fantastisk, og tok imot meg med åpne armer og nøkler til hennes egen leilighet, og hun hadde til og med samlet sammen 3 andre til felles middag i ettermiddag. Det var veldig hyggelig med tanke på alle som har credits og eksamner fortløpende. Jeg rakk også å treffe et par andre kjente fjes og en ordentlig tsjekkisk øl før kveldstur og deretter en saliggjørende time i badekaret.
I morgen skal jeg møte administrasjonen ved universitetet og kanskje en og annen professor for samtaler og avklaringer om hvordan jeg kan gjøre dette videre. Jeg håper på et par ekstra forsøk på CNS credit, i og med at jeg ikke har fått en eneste sjanse ennå, mens de andre 1.klassingene hadde sitt nest siste forsøk allerede på fredag. Om jeg klarer prøvene er en helt annen sak..
Ellers? Det har vært noen store og små forandringer i byen som jeg la merke til med en gang.. Mer om det i morgen!
fredag 5. juni 2009
Assa, du her jo helt hjerneskadd!
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
søndag 31. mai 2009
torsdag 28. mai 2009
mandag 25. mai 2009
Snøstorm
De siste to ukene har jeg brukt store deler av i hagen. Jeg har rydda hele verandaen til farmor, kjøpt inn nye krukker, jord og gjødsel, tømt gamle potter og trau, kastet det som har vært utbrukt og ødelagt, og rengjort alle utemøblene. Og etter et par innkjøpsrunder sammen med farmor, har jeg plantet ut fuchsia, stemor, flittiglise, erteblomster, floks, kornblomst og blomkarse. Jeg er nok som blomstene selv; jeg trives best når jeg står i litt jord ute i hagen en solskinnsdag.
Lesinga foregår nå mer ute enn inne, og det er godt i hele kroppen, allerede i slutten av april har det vært varmt nok til å sitte ute hele dagen. Da jeg gikk på gymnaset var det jo stort å kunne sitte ute og småfryse i bikinien i storefri fra midten av mai og utover. Vi (jeg, min søster og våre klassekompiser) tok lunsjen hjemme, og var vi heldige var det jo hele 12-15 grader ute! Formålet var selvfølgelig å være litt brun før badesesongen begynte... Men jeg kan også huske 17.mai-feiringer der vi hadde ullundertøy på under bunaden fordi det var snø og ikke heggeblomster som falt til bakken den dagen..
Nå er jeg i alle fall klar for at sommeren skal begynne. Og med sommeren kommer også eksamensperioden for alle tsjekkiastudentene. Jeg reiser ned til Hradec Králové søndag 7. juni og blir der til onsdag 10. juni. Formålet med turen blir å reaktivere studentkontoen, og snakke med sekretæriatet og mine faglærere. Jeg håper jeg kan få tatt eksamnene jeg mangler i løpet av de neste 3 månedene, og deretter må jeg se hva jeg gjør til høsten. Alt henger liksom i løse luften nå. Jeg gleder meg til å treffe alle mine gode venner igjen, og håper det blir tid til litt sladder og kaffe innimellom lesinga til alle eksamnene alle har nå.. Utover det er alt ved det gamle. Jeg går til kiropraktor og til spesialpedagogisk rådgiver for å få trent opp leseferdigheten min. Og jeg venter på at ting skal skje med studiesøknadene mine både her hjemme og i Sverige. Det blir spennende å se!
onsdag 11. mars 2009
Noen venner er mer spesielle enn andre
Fem minutter seinere hadde jeg flybilletter og togbillett klar. Dessverre for meg så glemte jeg å dobbeltsjekke dato, så det ble dobbelt så dyrt opp til Tromsø. Men sånn får en bare tåle når huet ikke helt er på plass. Fredag 6. mars var jeg på gardermoen, bare 8 timer etter at jeg bestemte meg. Dagene har gått med til å snakke ut om alt mellom himmel og jord (og da især det svevet jeg foretok i akkurat den sonen), lesing, kosing og soving. Jeg har faktisk fått noe som ligner på en døgnrytme: legge seg før tolv, stå opp sju-åtte.
Silje Cam er en veldig god venn å ha, hun har fulgt meg fra jeg starta studiene og gjennom hele tiden etter ulykka og tiden etterpå også. Hun er vel den som best har kunnet se forandringene hos meg. Og hun sier det har vært vanskelig, for jeg har absolutt ikke vært den Astrid som hun kjente før ulykka. Jeg er fremdeles ikke der jeg var, men ting bedrer seg, sakte, sakte. Hun savner impulskontrollen min. Og ser at jeg ikke klarer å skjule noe av det jeg tenker og funderer på lenger. Jeg er som en åpen bok. Også mine frie assosioasjoner får mørkere toner og kan bli veldig forstyrrende, men hun vet at det ikke er JEG som snakker. Jeg håper fler og fler kan se det, og også tilgi meg når ting går litt over styr for meg.
Lesetreninga går bedre og bedre, sammen med en litt mer ordna døgnrytme orker jeg mer, selv om jeg føler meg konstant sliten. Jeg har oppdaga at jeg sliter veldig med det som kalles regressjon; jeg stopper opp og går tilbake en setning, en linje eller et avsnitt og begynner lesinga på nytt derfra. Da tar det lang tid å lese en hel tekst! Målet mitt nå er å trene vekk regressjoner og stopp i lesinga, noen enkle grep skulle lett kunne doble lesehastigheten min uten å slite meg ut mer eller hindre meg i å oppfatte budskapet. Dette er viktig med tanke på prøva jeg snart skal ha.
Jeg har hatt veldig godt av Tromsølufta og tiden sammen med Silje Cam. Vi er ikke alltid enige, men finner ut av det til slutt likevel. Hun hadde en tannsorteringstest i går, og selvfølgelig fikk hun "tsjekkisk bestått", absolutt alt rett. Jeg tror hun kommer til å gjøre det bra når hun får fortsette med de praktiske og teknisk grunnleggende fagene i tannlegeyrket. Og jeg kommer til fortsatt ta en og annen svipptur innom henne, det er ingenting morsommere enn å gå ut med henne! :)
Nå skal jeg lese litt igjen. Jeg satser på 300 ord per minutt.
mandag 23. februar 2009
Noen ganger må man bare undre...
onsdag 18. februar 2009
8 pluss 3 meter.
onsdag 11. februar 2009
En riktig bra helg!
Formålet med turen var å komme seg til Karolinska Institutet for rådgivning i forhold til studiesøknad seinere denne våren. Men å samtidig bruke noen dager på å utforske omgivelsene og folkene der var like viktig for meg. Og man kan vel si at jeg fikk fullt utbytte av turen.
Fredag skjedde det ikke så mye, egentlig, annet enn at jeg ble henta på sentralstasjonen. Privat innkvartering er både en sosial og økonomisk løsning for de aller fleste. Jeg fikk bruke kvelden på å hvile ut etter en nokså lang reise, jeg er nok ikke helt i slaget ennå. Samtidig la vi litt planer for helga, og det så virkelig bra ut!
Lørdag starta med sein frokost og så en ganske lang omvisningstur rundt i Stockholm. Dessverre var det tjukk tåke akkurat denne dagen, så det ble mest til at jeg fikk forklart at "i den retninga finner du psykologiske instituttet, og der borte ligger karolinska et sted". Til slutt var tærne kalde og mørket framme, så vi tok buss tilbake til st.eriksplan og lagde middag. Thaiwok med ris, faktisk. På kvelden dro vi til Sugar Bar og traff flere bekjente, tok noen drinker/øl og hørte på mye bra musikk, for de som liker elektronisk. Litt komisk ble det jo da lyden plutselig stoppa opp i noen sekunder pga en teknisk feil, men sånn kan skje den beste, tror jeg..
Søndag var dagen for sein frokost og en tur til Vasamuseet. Jeg har regna litt på det, og har kommet fram til at det er mer enn 10 år sia jeg sist var der, så det var veldig spennende å kikke på båten en gang til. Jeg tror jeg fikk med meg flere av de utsøkte detaljene på båten og ikke minst lot jeg meg fasinere av rekonstruksjonsarbeidet de hadde gjort på skjelettene de fant i båten (jeg er evig medisinnerd). Planen var egentlig å gå på galleri etterpå, men da vi kom fram til galleriet viste det seg at det var stengetid, så vi fikk heller dra hjem og lage middag.
Mandag betyr som regel jobb og studier for de fleste, mens jeg hadde jo fri. Så da fikk jeg begi meg ut på byen på egenhånd for litt shopping, men ikke minst for en lang kafferast med Saskia. 3 timer satt vi på cafe med hver vår latte og kakestykke. Etter det gikk vi noen ærender sammen før vi skilte lag 4 timer etter at vi møtte opp vid ringen på centralen...
Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe noen smågreier til meg selv mens jeg likevel var på bytur, men det er ikke alltid lett å finne fram til spesialbutikker i en storby! Så etter en totimers letetur og noen merkelige opplevelser fant jeg endelig fram. Heldigvis gikk det greit å komme seg hjem (hvorfor har vi ikke metro i store byer i Norge????), og til alt overmål ble jeg påspandert middag på restaurant!
Tirsdag var dagen for rådgivningstime på Karolinska. Kort vei bort, lett å finne fram, og jeg var nokså nervøs. Men så viste det seg at rådgiveren var både positiv, hyggelig og hadde flott informasjon til meg, jeg må bare ta högskoleprovet. Det er ikke en sånn veldig enkel prøve, men den gir meg en fair sjanse i alle fall. Datoen for prøva er 28. mars, så da må jeg tilbake.
Jeg valgte å spise lunsj ute, etter å ha pakka kofferten og rydda opp etter meg. På ettermiddagen fikk jeg ta farvel til min gjestegiver, og fikk også følge til toget mot Arlanda, slik at jeg ikke gikk meg bort. Jeg fikk lovnader om at jeg var velkommen tilbake seinere, noe som kan komme godt med når det nærmer seg for högskoleprovet.
Flyreisa hjem gikk sånn passe greit, bortsett fra store forsinkelser både på fly og tog.
Oppsummeringa blir vel at jeg har hatt en spennende helg der jeg har utforsket Stockholm og folkene som bor der. Det var riktig trivelig og jeg synes jeg har opplevd mye spennende! Tusen takk for gjestfriheten, jeg kommer gjerne tilbake! :):)
fredag 30. januar 2009
Alt det håpløse.
Nå har jeg begynt å kjenne på det. Det håpløse. Jeg brukte kvelden på å tenke tilbake på hva jeg egentlig har gjort i sommer, høst og vinter. Uten å se på bilder jeg har tatt, eller blogginnlegg jeg har skrevet. Og jeg kom fram til at jeg egentlig ikke vet noe om mitt eget liv fra og med mai til og med midten av oktober.
Jeg husker de store tingene. Som at jeg sto en eksamen, og strøyk to ganger på en annen. To flotte konserter og en dobbelt 50-årsdag jeg aldri orka å egentlig delta på. Men også de litt tøffere tingene som de jeg på en eller annen måte har vekka en uønska reaksjon hos. Som da jeg ikke huska fra den ene dagen til den andre at jeg hadde faktisk truffet gamle kompiser fra studiedagene i Tromsø dagen før. Hverdagen er fullstendig borte.
De ekle anfallene som kjennes ut som strømstøt gjennom hodet husker jeg også. De kommer når jeg er sliten, jævlig sliten, om kvelden eller natta, like før jeg tror jeg skal få sove. Jeg hadde de i hele sommer, men de forsvant i september da jeg ga opp studiene og flytta hjem. Denne uka kom de tilbake. En gjennomtrengende lyd av elektrisitet som går igjennom hodet, følelsen av å lammes og rett etterpå skvetter jeg opp med en puls på 120, lys våken.
Jeg er hjemme, men føler meg som en rekvsitt i andres liv. En gjenglemt rekvisitt. Jeg har et ønske om å kunne få flytte for meg selv, for å få tid og rom rundt meg. Noe jeg ikke får så lenge jeg er hjemme, fordi jeg her har plikter og det det forventes at jeg deltar i et liv jeg har forlatt. Fordi jeg har blitt en slags tredje del av mine foreldres ekteskap, en del som ikke hører hjemme på den måten jeg er nå.
Det kom opp to forslag. Det ene var at jeg flytta ned til en av de tomme hyblene som ikke ble leid ut denne vinteren, og da deler kjøkken og stue med noen studenter som bor der. Det andre var at jeg dro til Hitra og flytta inn i sommerhuset der. Ingen av løsningene er optimale; Hitra er alt for langt unna både de jeg kjenner og alle de jeg må møte med jevne mellomrom pga skadene; kiropraktor, fastlege, spesialister og trygdekontoret. Studenthybelen? Hvor optimalt er det egentlig å flytte inn i et bofellesskap der de andre betaler min familie for å få bo der?
Jeg har, i samarbeid med fastlegen kommet fram til at hybelen tross alt er verdt et forsøk; skulle det ikke funke, er det ikke store jobben å flytte hjem igjen. Ingen bindingstid, ingen tapte utleieinntekter. Men kanskje litt tilpasning fra de andre leieboerenes sin side?
Det er uansett to uker siden forslaget kom opp, men da jeg endelig bestemte meg for det ene, så hadde visst tilbudet falt bort. Vi måtte visstnok tenke på stabiliteten og hverdagen til leieboerene som tross alt betalte for å få bo der. Bare synd at mitt ve og vel tydeligvis ikke teller så jævla mye når det kommer til stykket. Jeg nærmer meg 26 år, og har absolutt ingen følelser for å bo hjemme noe mer. Likevel er jeg nødt til å oppholde meg her, men jeg får ikke en gang velge å bo litt mer selvstendig enn med soverom vegg i vegg med mine foreldre.
Jeg føler innimellom at jeg har mista evnen til å være et normalt menneske. Det er liksom noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva. Jeg har klart å få folk sure på meg fordi jeg, i beste mening, har sagt eller skrevet noe om/for dem. Og så har det bare kommet så helt forjævlig feil ut. Det var aldri meningen!
Det er ikke mange dagene siden jeg oppdaga via facebook at de aller fleste jentene fra folkehøyskolen nå er ferdige med utdannelsen, de har fått seg jobb og det har til og med vært rene babyboomen det siste året. Til og med roomien min, Jane har fått barn, og det bare for 3 måneder sia. Jeg hadde ingen ide om at hun en gang var gravid. Vi pleide å snakke om alt mellom himmel og jord det året på folkehøyskolen. Og det har hendt at vi har hatt kontakt etter at vi flytta til hvert vårt. Jeg har i alle fall ikke glemt henne.. Jeg er jo glad på hennes vegne. Men samtidig misunnelig, men det er jo egentlig ikke lov å være det.
Hun som kjørte meg ned fikk som kjent en betinget straff. Og beholdt førerkortet. Jeg har både en norsk og en tsjekkisk advokat som jobber med å få til et sivilt søksmål slik at jeg kan få littegranne i erstatning. Det er ikke sikkert at jeg får så mye. Den norske advokaten jobber også opp mot forsikringsselskapet som holder tilbake skolepengeerstatningen på 80 000 kroner. I forsikringspapirene står det at de skal bli utbetalt ved studieavbrudd pga sykdom eller ulykke. Mer står det ikke. Så nå hevder forsikringsselskapet at dette ikke gjelder ved bare et midlertidig avbrudd, selv om det ikke står spesifisert. Ikke vil de betale for behandlingen jeg får hos kiropraktoren mer heller; med mindre de får en rapport fra henvisende lege. Det finnes ingen henvisende lege, man trenger faktisk ikke henvisning for å få kiropraktisk behandlig... Studielånet sammen med det at jeg ikke fikk meg noen sommerjobb gjør at jeg egentlig ikke har råd til noen ting. Jeg skylder også en masse penger for flyttelasset som ble henta i sommer + litt til. NAV er så snille at de automatisk setter en 20 ukers karantene på alle sjukemeldte studenter før de får dagpenger. Det er nesten et halvt år, det!
Akkurat nå føles det som om de andre cruiser rundt på Monopol-brettet og får kjøpt seg både hus og hoteller, mens jeg hele tiden har landet på "du settes i fengsel"-feltet, hver gang jeg forsøker å krysse.
Dra tilbake dit du kom fra. Og bli der.
mandag 12. januar 2009
Skitur i tåka
I dag gikk jeg både sesongens og årets første skitur. Det ble 8 kilometer i tåka før min søster invilget oss en pitstop på Kirk/Nordseter for påfyll av kakao/kaffe, pizzasnurrer og farris.
Det er egentlig ikke så mye mer å si om saken, annet enn at vi traff en gjeng tyskere på skitur i den norske fjellheimen, at det var tåke og at det gikk bra med ryggen min. Jeg har ikke tatt bildet selv (lot fotoapparatet være igjen hjemme), men dette er det omtrentlige motivet jeg ville ha hatt av de tyske skituristene, bare legg til litt mer tåke, så har vi det. Og så litt vind, ja. Ingrid måtte til slutt låne lua mi, og surre den fast til hodet med sjalet sitt, for hennes lue var for tynn (jeg hadde jo vindtett hette)...
onsdag 7. januar 2009
Eksamenstid
Jeg feirer med å trene, lese anatomi og histologi og sove. Øhh.. ja, det er vel egentlig det jeg har gjort hele tiden, det.
søndag 4. januar 2009
StaroBrno
Dekuju!