Ja, det blir film til helga, Tintin!
Gode kritikker har filmen fått, men det blir jo lett sånn når Spielberg har regien.. Kommer tilbake med en liten anmeldelse selv snart.
NRK/Filmpolitiet:
Actioneventyr med mesterlig fortellerglede!
torsdag 27. oktober 2011
tirsdag 25. oktober 2011
Min indre jurist..
Det går i medisinsk juss om dagen. Ruffen hjelper til så godt han kan (skulle tro han var skrankeadvokat), der han legger labbene på dataen min til stadighet mens jeg skriver på hjemmeeksamen. Av og til le+000000000000000000000000000000på (i rest my case, your honour) gger han hele snyteskaftet på tastaturet og skriver lengre avhandlinger midt i eksamensteksten min. Jeg undrer på om han har fått med seg at eksamensbesvarelsen bare får være på høyst 1 A4-side, eller om han, som advokater flest, har tungt for å fatte seg i korthet?
Ja.. Jeg er altså tilbake på 100%-studiekjøret. Det går faktisk framover, til tross for at 3-4 timer går med til en daglig Ruff.
Ellers er det fortsatt trivelig å være Umebo, selv om jeg må til Sundsvall en uke etter en grov administrasjonsfeil.. jaja.. det er nok ikke helt enkelt det her med skjemaer for svenske sekretærer..
Ja.. Jeg er altså tilbake på 100%-studiekjøret. Det går faktisk framover, til tross for at 3-4 timer går med til en daglig Ruff.
Ellers er det fortsatt trivelig å være Umebo, selv om jeg må til Sundsvall en uke etter en grov administrasjonsfeil.. jaja.. det er nok ikke helt enkelt det her med skjemaer for svenske sekretærer..
torsdag 6. oktober 2011
Ny nabo!
Da har enda en nabo flyttet ut, og det har jo selvsagt knyttet seg spenning til hvem som har kjøpt leiligheten vegg i vegg med min. Og i dag fikk jeg treffe nabon!
En nokså ung kvinne har begynt å flytte inn ved hjelp av foreldre og venner. Hun har til overmål hund, så dette bli trivelig, eller hva, Ruffen?
En nokså ung kvinne har begynt å flytte inn ved hjelp av foreldre og venner. Hun har til overmål hund, så dette bli trivelig, eller hva, Ruffen?
torsdag 29. september 2011
Overdose?
Jeg føler meg nesten som en rusmisbruker hver gang jeg googler et smertestillende middel og får opp både (mis)brukersaiter, felleskatalog og statistikk over overdoser..
Heldigvis er jeg snart ferdig med opiodene. Altså å lese om dem for denne gang..
Heldigvis er jeg snart ferdig med opiodene. Altså å lese om dem for denne gang..
fredag 22. juli 2011
Noen røntgenbilder
Eksplosjonen
Det har eksplodert i Oslo sentrum. Ca 2 timers kjøring herfra. Creepy. Jeg murer meg inne med kaffe, is og film i stedet for å se på ekstra nyhetssendinger på tv. Jeg kan ikke gjøre noe til eller fra likevel...
torsdag 14. juli 2011
Rett før en nattevakt
Er det alltid så mye som skulle ha vært gjort. Man skulle jo ha støvsugd gulvet, og kanskje vaska litt over flatene på kjøkkenet. Og så er det jo det gjerdet som skulle ha vært reparert og malt (men hvorfor ber opphavet meg om å levere tilbake den nyinnkjøpte malinga?) samt inngangspartiet som behøver både en runde med grunning og maling. Dessuten finnes det klær som skal opp på tørkesnora nå som sola plutselig dukka opp etter 6 uker i eksil i Sverige.
Ja, sol! Hurra! Kanskje på tide å gjøre leggene sommerklare og finne fram solsenga likevel? Men først må jeg handle inn reker, blåskjell og loff til morgendagens rekefest før jeg drar på jobb klokka ti i kveld. Håper sola har tenkt å bli værende her i noen dager nå, vi behøver den!
Ja, sol! Hurra! Kanskje på tide å gjøre leggene sommerklare og finne fram solsenga likevel? Men først må jeg handle inn reker, blåskjell og loff til morgendagens rekefest før jeg drar på jobb klokka ti i kveld. Håper sola har tenkt å bli værende her i noen dager nå, vi behøver den!
torsdag 7. juli 2011
Det hender alltid noe i L-town!
Issy jobber her i år som i fjor. En knakende kjekk Malmöjente med høy arbeidsmoral og ditto partyfaktor. Men likevel ingen typisk partysvenske. Hun sier at det alltid hender noe i L-town, men jeg har aldri kjent det på den måten. Men likevel skjedde det da noe i dag.
Hunden skulle luftes, og jeg halte Issy nesten etter håret for å få henne med, for hun er trøtt etter arbeid, men har (på lik måte som meg) godt av å bevege litt på seg i skog og mark. På slutten av standardrunden opp langs elva og over ishockeyhallene ble vi passert av to unge jenter som red barbakk på hver sin varmblodshest. Issy ble nok både glad og litt misunnelig, gammal hestejente som hun er. Vi snakka litt om at det hadde vært kjekt med en ridetur i sommer da den ene hesten plutselig kom galopperende rett mot oss igjen. Uten rytter!
Det var bare å forsøke å stille seg opp slik at hesten ikke løp rett ut i en nokså tungt traffikert vei og heller valgte grusveien opp mot et hønseri. Noen hundre meter lenger bak kom en rytter løpende, gråtende. Issy klarte å hindre hesten i å løpe særlig mye lengre oppover, mens rytter nummer to også kom løpende med sin hest etter tøylene. Hest nummer en søkte ganske raskt til den hesten som var under kontroll, og så fort den var fanga inn undersøkte jeg rytteren som hadde blitt kasta av. Hun hadde store skrubbsår over arm, rygg og rumpe, og hadde visstnok kommet under hesten og blitt tråkka på over armen. Det var tydelig at hun hadde vondt, så det var godt at det kom ei som kunne kjøre henne hjem og deretter med foreldrene til legevakta.
Hesten hadde visst skremt av 4-5 syklister som lekte Le Tour De L-town (det er lov til å vise litt hensyn?) som ikke hadde bremsa opp og passert hestene i et litt mer avslappet tempo. Men nå var i alle fall hestene under kontroll og jenta på vei til litt profesjonelt tilsyn. Ruffen ville veldig hilse på dyrene, og oppførte seg eksemplarisk (og hestene lot seg etterhvert hilse på). Men hva skulle vi gjøre med dem? Hestejente nummer to fant ut at hun bare fikk leie dyrene opp til stallen på egenhånd, men da fant jeg ut at det ikke var helt trygt. Ei jente som alene skal håndtere to varmblodshester, hvorav en nettopp har løpt ut og er redd? Og det over en strekning på 2-3 kilometer bratt og sleip sti i regnvær? Jeg og Issy fant ut at det var bare en ting å gjøre: En fikk ta Ruffisen, en fikk ta den ene hesten og hestejenta fikk ta den andre, så var det bare å ta beina fatt og gå opp alle bakkene...
Det ble mange pustepauser på vei opp, men vi rakk å få dem opp til hovslageren kom til stallen. Ruffen var nok den som var aller mest sliten, han hadde gått hele strekningen opp med tett og varmt regndekken på seg. I stallen fikk han heldigvis en stor tilitersbøtte med vann, og jeg og Issy fikk tilbud om gratis rideturer i sommer.. Vi ble til slutt henta på stallen av min pappa, så slapp vi i det minste turen ned igjen. Det gikk nok bra med jenta som ble kasta av, men vi venter fremdeles på en melding fra dem begge om hvordan det har gått.. og som Issy sa, det skjer alltid noe i L-town!
Hunden skulle luftes, og jeg halte Issy nesten etter håret for å få henne med, for hun er trøtt etter arbeid, men har (på lik måte som meg) godt av å bevege litt på seg i skog og mark. På slutten av standardrunden opp langs elva og over ishockeyhallene ble vi passert av to unge jenter som red barbakk på hver sin varmblodshest. Issy ble nok både glad og litt misunnelig, gammal hestejente som hun er. Vi snakka litt om at det hadde vært kjekt med en ridetur i sommer da den ene hesten plutselig kom galopperende rett mot oss igjen. Uten rytter!
Det var bare å forsøke å stille seg opp slik at hesten ikke løp rett ut i en nokså tungt traffikert vei og heller valgte grusveien opp mot et hønseri. Noen hundre meter lenger bak kom en rytter løpende, gråtende. Issy klarte å hindre hesten i å løpe særlig mye lengre oppover, mens rytter nummer to også kom løpende med sin hest etter tøylene. Hest nummer en søkte ganske raskt til den hesten som var under kontroll, og så fort den var fanga inn undersøkte jeg rytteren som hadde blitt kasta av. Hun hadde store skrubbsår over arm, rygg og rumpe, og hadde visstnok kommet under hesten og blitt tråkka på over armen. Det var tydelig at hun hadde vondt, så det var godt at det kom ei som kunne kjøre henne hjem og deretter med foreldrene til legevakta.
Hesten hadde visst skremt av 4-5 syklister som lekte Le Tour De L-town (det er lov til å vise litt hensyn?) som ikke hadde bremsa opp og passert hestene i et litt mer avslappet tempo. Men nå var i alle fall hestene under kontroll og jenta på vei til litt profesjonelt tilsyn. Ruffen ville veldig hilse på dyrene, og oppførte seg eksemplarisk (og hestene lot seg etterhvert hilse på). Men hva skulle vi gjøre med dem? Hestejente nummer to fant ut at hun bare fikk leie dyrene opp til stallen på egenhånd, men da fant jeg ut at det ikke var helt trygt. Ei jente som alene skal håndtere to varmblodshester, hvorav en nettopp har løpt ut og er redd? Og det over en strekning på 2-3 kilometer bratt og sleip sti i regnvær? Jeg og Issy fant ut at det var bare en ting å gjøre: En fikk ta Ruffisen, en fikk ta den ene hesten og hestejenta fikk ta den andre, så var det bare å ta beina fatt og gå opp alle bakkene...
Det ble mange pustepauser på vei opp, men vi rakk å få dem opp til hovslageren kom til stallen. Ruffen var nok den som var aller mest sliten, han hadde gått hele strekningen opp med tett og varmt regndekken på seg. I stallen fikk han heldigvis en stor tilitersbøtte med vann, og jeg og Issy fikk tilbud om gratis rideturer i sommer.. Vi ble til slutt henta på stallen av min pappa, så slapp vi i det minste turen ned igjen. Det gikk nok bra med jenta som ble kasta av, men vi venter fremdeles på en melding fra dem begge om hvordan det har gått.. og som Issy sa, det skjer alltid noe i L-town!
søndag 3. juli 2011
Sommerjobb
Det er ganske ok å ha en sommerjobb som består i å se på TV 9 timer i løpe av natten og få dobbelt betalt for det.. :)
At jeg ikke søkte om nattvakter før!?
At jeg ikke søkte om nattvakter før!?
tirsdag 7. juni 2011
Ny blogg
Etter en liten tenkepause fant jeg ut at det kanskje er like greit å ha en separat blogg til hunden. Det er kanskje litt begrensa hvor morsomt å lese om hunden hele tiden for enkelte av mine lesere..
:)
www.ruffisen.blogspot.com
:)
www.ruffisen.blogspot.com
mandag 6. juni 2011
fredag 20. mai 2011
Om en sulten hund
Som jeg skrev i forrige innlegg, har jeg fordoblet antallet medlemmer i min familie. Det nye familiemedlemmet er en lekkerbisk, eller kanskje bare en lekker bisk. Han heter som sagt Ruffen og har matvegra konstant den siste uka. Det har derfor vanket godbiter som pølser, biff, kokt skinke og også råfor i matkoppen hans. Men ikke i dag. Jeg har gjort et lite forsøk for å se hva han gjør om han ikke får tilgang på det fete og akk så gode våtforet sitt.
Ruffen er nok ikke helt fornøyd med denne ordninga, for han venta leeeeenge før han fant fram til matkoppen sin i kveld. Samtidig har han gjort all verdens ablegøyer for å vise meg at han jo faktisk har lyst på mat! Det endte med at han gikk mellom kjøkkenet (jeg ville jo også ha litt mat) og matkoppen sin. For hver runde tok han et jafs av tørrforet før han gikk til meg og klagde over tilbudet. Jeg holdt ut såpass lenge at han fikk spist opp mesteparten, først da ga jeg ham en halvkilo med rått, deilig våtfor. Og det forsvant fort i en sulten kropp.
Vi fikk oss begge middag til slutt. Han ble fornøyd, og jeg ble fornøyd. En riktig god ordning, med andre ord.
Ruffen er nok ikke helt fornøyd med denne ordninga, for han venta leeeeenge før han fant fram til matkoppen sin i kveld. Samtidig har han gjort all verdens ablegøyer for å vise meg at han jo faktisk har lyst på mat! Det endte med at han gikk mellom kjøkkenet (jeg ville jo også ha litt mat) og matkoppen sin. For hver runde tok han et jafs av tørrforet før han gikk til meg og klagde over tilbudet. Jeg holdt ut såpass lenge at han fikk spist opp mesteparten, først da ga jeg ham en halvkilo med rått, deilig våtfor. Og det forsvant fort i en sulten kropp.
Vi fikk oss begge middag til slutt. Han ble fornøyd, og jeg ble fornøyd. En riktig god ordning, med andre ord.
torsdag 19. mai 2011
Et selvløsende dilemma
Å være student er ikke alltid en dans på roser. Og økonomisk sett kan det være ganske trangt omtrent på denne tiden. Spesiellt for oss utenlandsstudenter som får studielånet utbetalt 2 ganger i året. Vi må passe på å porsjonere ut pengene i riktig takt, og ta høyde for at kronekursen kan gå både opp og ned. Krona er alltid som svakest når regningene er størst, har jeg funnet ut. Det er en sannhet som burde få plass ett eller annet sted i Murphys små betraktninger av verdens hendelser.
Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.
Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!
Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.
Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!
Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.
Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!
Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.
Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!
Ruffen hviler litt på kjøkkengulvet mens jeg blogger:
mandag 2. mai 2011
Monstermaskina
Det er spennende å bo i et stort hus med kjeller. Kjellere er jo et oppkomme av rariteter og merkelige ting fra de forflutne dager.. Loft er også like spennende, jeg elsker å krype og gå rundt i kjellere og loft i gamle hus. Litt skrekkblanda fryd over alt kingelvevet, ukjente lyder og... var det der en mus?
Å bo i en bostadsforening gir jo automatisk tilgang til deler av en stor kjeller, og også deler av et loft. Loftet her er ikke så spennende, det består av mange nettingbur med hengelås. I hvert av burene står private eiendeler stabla opp. Noen har stått der lengre enn andre, men med ganske jevne mellomrom blir burene tømt, eieren flytter ut og noen nye flytter inn..
I kjelleren har vi tilgang til både fellesrom og en egen privat bod. Av fellesrommene kan en badstue og vaskerom nevnes.. og så det herlige mangelrummet. Altså et rom der man kan stryke og brette klær. I dette rommet finnes det nemlig en helt finurlig ting, en mangelmaskin. Den er visstnok produsert i Malmö en gang på femtitallet, og den har ikke vært tilkoblet strømnettet de siste 10 eller 20 årene. Og like bra er det, for klemrisken er nok stor. Men å ta monsteret ut av rommet er nok en umulighet, for noen tonn må maskina veie..
Monsteret og et vanlig strykejern, legg merke til rullene inni maskineriet:
Detaljer fra drivverket:
Å bo i en bostadsforening gir jo automatisk tilgang til deler av en stor kjeller, og også deler av et loft. Loftet her er ikke så spennende, det består av mange nettingbur med hengelås. I hvert av burene står private eiendeler stabla opp. Noen har stått der lengre enn andre, men med ganske jevne mellomrom blir burene tømt, eieren flytter ut og noen nye flytter inn..
I kjelleren har vi tilgang til både fellesrom og en egen privat bod. Av fellesrommene kan en badstue og vaskerom nevnes.. og så det herlige mangelrummet. Altså et rom der man kan stryke og brette klær. I dette rommet finnes det nemlig en helt finurlig ting, en mangelmaskin. Den er visstnok produsert i Malmö en gang på femtitallet, og den har ikke vært tilkoblet strømnettet de siste 10 eller 20 årene. Og like bra er det, for klemrisken er nok stor. Men å ta monsteret ut av rommet er nok en umulighet, for noen tonn må maskina veie..
Monsteret slik det står i mangelrommet:
Monsteret og et vanlig strykejern, legg merke til rullene inni maskineriet:
Detaljer fra drivverket:
mandag 25. april 2011
En travel påske!
Påsken har vært travel for frøkna. Først noen oppladningsdager den første helga, riktignok, men så smalt det så det sang!
Tirsdag tok jeg flyet ned til Stockholm. Målet var Gnesta der jeg skulle treffe på en liten hund. Han er like høy som meg når han plasserer labbene på skuldrene mine, men han er ikke så glad i å hoppe opp på folk, forsto jeg snart. Han ville mye heller at jeg skulle komme ned på hans høyde, noe som er en veldig god egenskap hos en hund som snart kommer til å veie mellom 60 og 70 kilo. Å bli møtt av 4 glade hunder som nesten sloss om oppmerksomheten og kos er alltid veldig koselig. Men tungt når 3 av 4 også gjerne hopper opp, som sagt. Ryggen har jo ikke blitt særskilt mye bedre den siste tiden.
Selve besøket ble ikke så langvarig, men det ble en 10 minutter alene med hundene og 20-30 med oppdretterens sønner, samt hunden som skal bli min.. :)
Neste post på programmet ble en litt løst avtalt visitt hos min faste kommentator utomjording. Jeg fikk en liten innsikt i hans studier og hverdagsliv. Jeg er jo en sånn overentusiastisk person som elsker å bli bedre kjent med nye personer, så jeg syntes det var morsomt! Dessverre er nok utomjording litt skeptisk til doktorer og andre med lisens til å stikke nåler i folk, så han var kanskje litt reservert til å begynne med... Jeg fikk i alle fall et blinkskudd på UFOn hans, og lover å legge inn bildet her på bloggen så fort jeg kommer hjem.
Uansett, det var onsdag som var den store dagen. Jeg og utomjording hadde jo avtale om en heldag. Vil si, planen var at han skulle skrive litt på sin magisteroppgave på formiddagen, mens jeg hadde en liten soveøkt (jeg er jo fortsatt sjuk). Deretter skulle vi møtes på Årstaberg stasjon like ved hotellet mitt og dra på museum sammen. For å gi et litt godt inntrykk av meg selv sørget jeg selvsagt å være på stasjonen i god tid, så jeg satt der ca 13.50, ti minutter før avtalt tid. Jeg hadde til og med gått hele veien fra hotellet, noe som tar 20 minutter eller så. Den som klarte å forsove seg med nesten en hel time... var... unge herr romvesen!
Turen gikk deretter videre til første post på programmet: Verdensrommet! Om man kjenner et romvesen/en utomjording/alien, så må man jo forsøke å få tatt seg en tur ut i det store, stille og svarte intet. Å se ned på den blå planeten er en egen opplevelse, og en guidet tur med et ekte romvesen er ekstra spennende. Jeg fikk se satelitter, romstasjoner, romdrakter, tekniske dubetitter og innsiden av romfartøyet Atlantis..
Etter noen timer i det store, svarte hadde vi en trygg landing og dro ned til Den blå Dörren på Slussen for litt middag. Det var forsåvidt min ide. Også dette må jeg jo si var vellykka, med kanskje et lite unntak. For neste post på programmet var å ta seg til museumsområdet igjen, for å gå på Circus. Altså ikke et sirkus med dyr og klovner, men en av Stockholms underholdningsscener. John Cleese var nemlig i byen og det var jo hele grunnen til at jeg hadde mast meg med på tur med utomjordingen. Uansett.. Jeg hadde tiltro til at denne lavmælte og ordentelige og absolutt svenskkorrekte personen hadde orden i sakene, men likevel klarte han å glemme igjen billettene våre på restaurantbordet! Når man allerede har bevist at man gjerne er ute i siste liten og gjerne litt for seint, blir det fort ekstra travelt når man har et standup-show å rekke.. Det ble taxi, heldigvis hadde restaurantbetjeningen tatt vare på papirlappene som lå igjen på bordet... Og vi kom bare kledelige 5 minutter for seint til showstart. Så John hadde faktisk ikke gått på scenen innen vi satte oss på plassene våre.
Ja, John Cleese.. Fantastisk morsom mann som dessverre (eller heldivis for oss) har blitt dømt til å betale sin ekskone 20 millioner amerikanske dollar som en del av skillsmisseoppgjøret. Han har jo ikke så mye penger tilgjengelig bare sånn der, og har derfor turnert i noen år nå for å skrape sammen det kona forlanger. Den enkleste måten å tjene mest mulig med minst mulig risiko er tydeligvis ved foredrag og standup, så da ble det slik. Selv vil nok John helst få lov til å være en gammel mann som får skrive sine memoarer og kanskje en historiebok og leve et heller tilbaketrukket liv, men det skjer nok ikke med det første. Men jeg beundrer hans innlevelsesevne og hvordan han klarer å holde publikum i sin hule hånd i fra første setning til siste ord. Jeg lo meg igjennom 2 timer med innfall og utfall fra denne karismatiske mannen.
Etter showet var det på høy tid med en øl. Og gjerne en god tsjekkisk en. Men kanskje med svensk standard på hygienen når det kommer til renholdet av glassene. Utomjording hadde vært flink og gjort sin research grundig, han hadde nemlig funnet fram til en tsjekkisk Hospoda; Soldaten Svejk. Vi kom kledelig en halvtime seinere enn avtalt, for det satt også en annen filur der og venta på oss. Når ølen er god, er allting godt. Jeg forsøkte å lære bort litt selskapelig anatomi, og fikk vite litt mer om surfaktanter og fluortanter. Svenskene er rare.
Stengetid ble behørlig introdusert czech style også på Svejk. Ingen sier "konec!!!" og springer rundt og jager på oss, neida betjeningen var utspekulerte slik bare ekte tsjekkere kan være. De begynte å rydde og vaske rundt oss på alle kanter, slik at det ble mindre og mindre pubtrivelig rundt oss jo lengre over stengetid vi var.
Da var det bare å takke for kvelden og si hade bra til den sjarmerende herren utomjording, komme seg hjem til hotellet og forberede seg på hjemreise til Norge og familiepåske hjemme. Trodde jeg. For ingen pendeltog gikk så seint på natten (for det var påsketrafikk og færre avganger). Så utomjording geleida meg på en buss og skulle jo samme veien som meg. Han lovte å si ifra når jeg var framme.. Men bussen valgte en annen rute, og plutselig sto jeg et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt meg. Det ble en kriseløsning for å slippe over en time med buss fram og tilbake igjen, men det hadde nok vært enklere å kommet på riktig buss på første forsøk. Hjem kom jeg i alle fall neste morgen, og det var alt i alt et par veldig trivelige to døgn i Stockholm stad.
Tirsdag tok jeg flyet ned til Stockholm. Målet var Gnesta der jeg skulle treffe på en liten hund. Han er like høy som meg når han plasserer labbene på skuldrene mine, men han er ikke så glad i å hoppe opp på folk, forsto jeg snart. Han ville mye heller at jeg skulle komme ned på hans høyde, noe som er en veldig god egenskap hos en hund som snart kommer til å veie mellom 60 og 70 kilo. Å bli møtt av 4 glade hunder som nesten sloss om oppmerksomheten og kos er alltid veldig koselig. Men tungt når 3 av 4 også gjerne hopper opp, som sagt. Ryggen har jo ikke blitt særskilt mye bedre den siste tiden.
Selve besøket ble ikke så langvarig, men det ble en 10 minutter alene med hundene og 20-30 med oppdretterens sønner, samt hunden som skal bli min.. :)
Neste post på programmet ble en litt løst avtalt visitt hos min faste kommentator utomjording. Jeg fikk en liten innsikt i hans studier og hverdagsliv. Jeg er jo en sånn overentusiastisk person som elsker å bli bedre kjent med nye personer, så jeg syntes det var morsomt! Dessverre er nok utomjording litt skeptisk til doktorer og andre med lisens til å stikke nåler i folk, så han var kanskje litt reservert til å begynne med... Jeg fikk i alle fall et blinkskudd på UFOn hans, og lover å legge inn bildet her på bloggen så fort jeg kommer hjem.
Uansett, det var onsdag som var den store dagen. Jeg og utomjording hadde jo avtale om en heldag. Vil si, planen var at han skulle skrive litt på sin magisteroppgave på formiddagen, mens jeg hadde en liten soveøkt (jeg er jo fortsatt sjuk). Deretter skulle vi møtes på Årstaberg stasjon like ved hotellet mitt og dra på museum sammen. For å gi et litt godt inntrykk av meg selv sørget jeg selvsagt å være på stasjonen i god tid, så jeg satt der ca 13.50, ti minutter før avtalt tid. Jeg hadde til og med gått hele veien fra hotellet, noe som tar 20 minutter eller så. Den som klarte å forsove seg med nesten en hel time... var... unge herr romvesen!
Turen gikk deretter videre til første post på programmet: Verdensrommet! Om man kjenner et romvesen/en utomjording/alien, så må man jo forsøke å få tatt seg en tur ut i det store, stille og svarte intet. Å se ned på den blå planeten er en egen opplevelse, og en guidet tur med et ekte romvesen er ekstra spennende. Jeg fikk se satelitter, romstasjoner, romdrakter, tekniske dubetitter og innsiden av romfartøyet Atlantis..
Etter noen timer i det store, svarte hadde vi en trygg landing og dro ned til Den blå Dörren på Slussen for litt middag. Det var forsåvidt min ide. Også dette må jeg jo si var vellykka, med kanskje et lite unntak. For neste post på programmet var å ta seg til museumsområdet igjen, for å gå på Circus. Altså ikke et sirkus med dyr og klovner, men en av Stockholms underholdningsscener. John Cleese var nemlig i byen og det var jo hele grunnen til at jeg hadde mast meg med på tur med utomjordingen. Uansett.. Jeg hadde tiltro til at denne lavmælte og ordentelige og absolutt svenskkorrekte personen hadde orden i sakene, men likevel klarte han å glemme igjen billettene våre på restaurantbordet! Når man allerede har bevist at man gjerne er ute i siste liten og gjerne litt for seint, blir det fort ekstra travelt når man har et standup-show å rekke.. Det ble taxi, heldigvis hadde restaurantbetjeningen tatt vare på papirlappene som lå igjen på bordet... Og vi kom bare kledelige 5 minutter for seint til showstart. Så John hadde faktisk ikke gått på scenen innen vi satte oss på plassene våre.
Ja, John Cleese.. Fantastisk morsom mann som dessverre (eller heldivis for oss) har blitt dømt til å betale sin ekskone 20 millioner amerikanske dollar som en del av skillsmisseoppgjøret. Han har jo ikke så mye penger tilgjengelig bare sånn der, og har derfor turnert i noen år nå for å skrape sammen det kona forlanger. Den enkleste måten å tjene mest mulig med minst mulig risiko er tydeligvis ved foredrag og standup, så da ble det slik. Selv vil nok John helst få lov til å være en gammel mann som får skrive sine memoarer og kanskje en historiebok og leve et heller tilbaketrukket liv, men det skjer nok ikke med det første. Men jeg beundrer hans innlevelsesevne og hvordan han klarer å holde publikum i sin hule hånd i fra første setning til siste ord. Jeg lo meg igjennom 2 timer med innfall og utfall fra denne karismatiske mannen.
Etter showet var det på høy tid med en øl. Og gjerne en god tsjekkisk en. Men kanskje med svensk standard på hygienen når det kommer til renholdet av glassene. Utomjording hadde vært flink og gjort sin research grundig, han hadde nemlig funnet fram til en tsjekkisk Hospoda; Soldaten Svejk. Vi kom kledelig en halvtime seinere enn avtalt, for det satt også en annen filur der og venta på oss. Når ølen er god, er allting godt. Jeg forsøkte å lære bort litt selskapelig anatomi, og fikk vite litt mer om surfaktanter og fluortanter. Svenskene er rare.
Stengetid ble behørlig introdusert czech style også på Svejk. Ingen sier "konec!!!" og springer rundt og jager på oss, neida betjeningen var utspekulerte slik bare ekte tsjekkere kan være. De begynte å rydde og vaske rundt oss på alle kanter, slik at det ble mindre og mindre pubtrivelig rundt oss jo lengre over stengetid vi var.
Da var det bare å takke for kvelden og si hade bra til den sjarmerende herren utomjording, komme seg hjem til hotellet og forberede seg på hjemreise til Norge og familiepåske hjemme. Trodde jeg. For ingen pendeltog gikk så seint på natten (for det var påsketrafikk og færre avganger). Så utomjording geleida meg på en buss og skulle jo samme veien som meg. Han lovte å si ifra når jeg var framme.. Men bussen valgte en annen rute, og plutselig sto jeg et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt meg. Det ble en kriseløsning for å slippe over en time med buss fram og tilbake igjen, men det hadde nok vært enklere å kommet på riktig buss på første forsøk. Hjem kom jeg i alle fall neste morgen, og det var alt i alt et par veldig trivelige to døgn i Stockholm stad.
søndag 17. april 2011
Bunad på gang
Ja, det broderes på i helgene nå. Jeg er ferdig med en del av broderiet til kragen og mansjettene, nå er det skulderstykkene og deretter skjortebrystet som skal under nålen..
Og jeg har kasta over de fleste delene av vestestoffet og har også sydd en klaff til vesten.. Det blir bra, men jeg blir neppe ferdig til 17. mai..
Og jeg har kasta over de fleste delene av vestestoffet og har også sydd en klaff til vesten.. Det blir bra, men jeg blir neppe ferdig til 17. mai..
onsdag 13. april 2011
A quite normal day at school..
Let the photos tell the story..
First we need a male patient...
Then we have to wash the penis...
Then we start to insert the catheter...
Finished!
søndag 10. april 2011
Can you feel me?
Hey you, out there in the cold
Getting lonely, getting old
Can you feel me?
Hey you, standing in the aisles
With itchy feet and fading smiles
Can you feel me?
Hey you, dont help them to bury the light
Don't give in without a fight.
Waters (The Wall, 1979)
---
Kan du føle meg? Jeg kan knapt føle meg selv nå. I beste fall kan jeg kjenne kriblingene i fingrene når armen dovner bort, eller en dytt når jeg slår beinet bort i en bordkant. Smakssansen begrenser seg til surt, salt og sterkt, matlysten er erstatta mot gnagende smerte i magen når jeg har gått lenge nok uten mat. Metthetsfølelsen er litt lettere å kjenne igjen.
Jo, og så kjenner jeg kveletaket rundt halsen min. Det er som en hånd har tatt tak og klemmer til litt mer hver dag. Nå kan jeg også se kulen som vokser under den skrå halsmuskelen. Muskelen dyttes ut og ser kjempestor ut, men er egentlig ganske tynn. Kulen følger med opp og sklir mot venstre når jeg svelger.. og så fort strupehodet snur og går ned igjen, følger kulen med og sklir inn mot midten igjen. Fascinerende i grunnen.
Jeg gikk innom sykehuset forrige uke og fortalte sykepleieren om kvelertaket. Legen ringte tilbake i går og sa han ville ha meg inn på en hastetime. Det blir om en uke.
Jeg har matchende blåmerker på begge lårene. Alt hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for trøttheten og følelsen av å være totalt uttørka.
Getting lonely, getting old
Can you feel me?
Hey you, standing in the aisles
With itchy feet and fading smiles
Can you feel me?
Hey you, dont help them to bury the light
Don't give in without a fight.
Waters (The Wall, 1979)
---
Kan du føle meg? Jeg kan knapt føle meg selv nå. I beste fall kan jeg kjenne kriblingene i fingrene når armen dovner bort, eller en dytt når jeg slår beinet bort i en bordkant. Smakssansen begrenser seg til surt, salt og sterkt, matlysten er erstatta mot gnagende smerte i magen når jeg har gått lenge nok uten mat. Metthetsfølelsen er litt lettere å kjenne igjen.
Jo, og så kjenner jeg kveletaket rundt halsen min. Det er som en hånd har tatt tak og klemmer til litt mer hver dag. Nå kan jeg også se kulen som vokser under den skrå halsmuskelen. Muskelen dyttes ut og ser kjempestor ut, men er egentlig ganske tynn. Kulen følger med opp og sklir mot venstre når jeg svelger.. og så fort strupehodet snur og går ned igjen, følger kulen med og sklir inn mot midten igjen. Fascinerende i grunnen.
Jeg gikk innom sykehuset forrige uke og fortalte sykepleieren om kvelertaket. Legen ringte tilbake i går og sa han ville ha meg inn på en hastetime. Det blir om en uke.
Jeg har matchende blåmerker på begge lårene. Alt hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for trøttheten og følelsen av å være totalt uttørka.
torsdag 7. april 2011
Thing to hate
Although I'm quite happy with my class and studies, there are things that I really hate. Like working in groups with people that doesn't see the point of group work. I'm in my second group of non-co-workers.
I am a quite loud person, but I really tries hard to not taking over.. That's actually not that difficult anymore, because my classmates are all intelligent and know how to work hard as individuals.. But when it comes to group work, some of them seems like cavemen.
I am ill at the moment, and not able to study full time. So I decided to do only every second case in stead of a lot of half cases. It would have worked brilliantly, except for my case-group's way of solving no-existing problems..
Why put so much work in dividing the group questions, create a common work space and agree to split the burden when somebody allways have to go solo and answer all the questions and put them up on the work space 3 days before the presentation? Why can't they all just write their own answers and keep them for them selves until after the presentation? It is great that this person work with all the questions, as we all are supposed to do... But don't do my part of the common document! Of course, if I fail to put up my work and don't show up for the presentation, please do what ever you want. But not 3 days before.
I really struggle now to find inspiration to continue my work. But I have to do it for my own. I've written in to our common document that I'm not OK with their way of pushing me aside. Sadly, there is only a couple of cases left, and I'm not planning to participate in them.
I am a quite loud person, but I really tries hard to not taking over.. That's actually not that difficult anymore, because my classmates are all intelligent and know how to work hard as individuals.. But when it comes to group work, some of them seems like cavemen.
I am ill at the moment, and not able to study full time. So I decided to do only every second case in stead of a lot of half cases. It would have worked brilliantly, except for my case-group's way of solving no-existing problems..
Why put so much work in dividing the group questions, create a common work space and agree to split the burden when somebody allways have to go solo and answer all the questions and put them up on the work space 3 days before the presentation? Why can't they all just write their own answers and keep them for them selves until after the presentation? It is great that this person work with all the questions, as we all are supposed to do... But don't do my part of the common document! Of course, if I fail to put up my work and don't show up for the presentation, please do what ever you want. But not 3 days before.
I really struggle now to find inspiration to continue my work. But I have to do it for my own. I've written in to our common document that I'm not OK with their way of pushing me aside. Sadly, there is only a couple of cases left, and I'm not planning to participate in them.
tirsdag 5. april 2011
Etikk, takk!
Da var etikken tema på skolen. Viktig, men det blir tungt når det er det eneste vi jobber med 4 dager i rad.. De store temaene har kommet opp.. Døden, dødshjelp.. Autonomi og pasientens selvbestemmelsesrett. Prioriteringer, menneskets verdi, livssyn, rasisme.. Tungt og viktig, og jeg fikk ta en sovepause midt på dagen.
På ettermiddagen hadde vi gjennomgang der andre grupper framførte sine svar på sine oppgaver.. Mye spennende, og litt kritikk til kursledningen som uetisk nok hadde satt opp "Fika" på skjemaet, men ikke hadde sørga for kaffe og biteti! Opplevelsen levde ikke opp til våre forventinger, kan man trygt si.
Til slutt hadde min gruppe gjennomgang med våre ord og oppgaver. Døden og det å formidle budskapet om at en pasient må begynne å planlegge sin egen slutt.. Det ble mye fram og tilbake rundt etikken ved dødsbudskap..
Som Malin så beskrivende sa det til slutt:
"Du har fått en uhelbredelig diskusjon!"
På ettermiddagen hadde vi gjennomgang der andre grupper framførte sine svar på sine oppgaver.. Mye spennende, og litt kritikk til kursledningen som uetisk nok hadde satt opp "Fika" på skjemaet, men ikke hadde sørga for kaffe og biteti! Opplevelsen levde ikke opp til våre forventinger, kan man trygt si.
Til slutt hadde min gruppe gjennomgang med våre ord og oppgaver. Døden og det å formidle budskapet om at en pasient må begynne å planlegge sin egen slutt.. Det ble mye fram og tilbake rundt etikken ved dødsbudskap..
Som Malin så beskrivende sa det til slutt:
"Du har fått en uhelbredelig diskusjon!"
fredag 1. april 2011
1. april!
Japp, da var den dagen her igjen. Man vet ikke helt om man skal tro på nyhetene og murer seg selvsagt inne med bøker og trykksaker fra en annen dato.. Det hjelper på samvittigheten at det er overskya, kaldt og trist ute. Da kan man jo være inne og se på youtubeforelesninger og filosofere over akutt og kronisk inflammasjon.
Ja, det er sant. Av og til er man bare ikke fornøyd med undervisningen på skolen. Universitetet har et ganske sinnrikt system med tilbakemeldingsforum, anonyme spørreundersøkelser og en egen komité for utdanningsspørsmål. Jeg fyller i mine meninger så godt jeg kan, men synes ikke egentlig at responsen fra skolens del er så ekstremt fantastisk.. Til nå har vi bare sett ett tydelig tiltak gjennomført pga tilbakemeldinger fra min klasse: det har blitt hengt opp små skilt på dørene på biologihuset slik at det kan skrives på døra hvem som sitter der når. Det ble litt slitsomt med masser av folk som lette etter rett gruppe hele tiden. Så arbeidsroen og effektiviteten har blitt noe bedre der.
Jeg skulle ønske at universitetet ikke tviholdt på Casepedagogikken (en form for PBL/problemabsert læring) for pedagogikkens skyld. Det viktigste er vel at studentene lærer seg de de skal på en tilfredsstillende måte, ikke at alt de lærer seg er via case? For all del, caseundervisningen fungerer utmerket innenfor sykdomslæren (en sykehistorie er et case), men i normalhistologi, fysiologi og anatomi fungerer nok god gammeldags forelesning + praktikk (mikroskopering, disseksjoner, labber) mye bedre enn oppkonstruerte høyst teoretiske case..
Det jeg er minst fornøyd med dette semesteret er forelesningskvaliteten. Den varierer fra fantasisk bra til ekstremt dårlig. I og med at jeg også har sjukemeldt meg 50% blir det vanskelig å følge alle forelesninger og jeg har vanskelig for å motivere meg i og med at jeg aldri vet om det er verd strevet å dra til skolen. Da er YouTube en god venn i nøden. En fantastisk flink foreleser har tatt for seg ikke bare histologien men patologien, lest inn små snutter a 10 minutter i samme rekkefølge som de kommer i læreboka.. Og kvaliteten er jevn og god! Så kan man sitte i soffakroken med en kopp te og faktisk kose seg underveis. Og føler man for en pause hver halvtime er det mulig. Om noe går for fort kan jeg spille av hele eller deler av klippet en gang til. Og vil man gjøre noe annet en stund kan forelesningen vente.. :) Ja til flere online forelesninger!
http://www.youtube.com/watch?v=m097UUkqU2Q
Så når den lokale medisinstudentforeninga nå vil dele ut den pedagogiske prisen, har jeg egentlig mest lyst til å nominere en amerikansk professor i Washington...
Ja, det er sant. Av og til er man bare ikke fornøyd med undervisningen på skolen. Universitetet har et ganske sinnrikt system med tilbakemeldingsforum, anonyme spørreundersøkelser og en egen komité for utdanningsspørsmål. Jeg fyller i mine meninger så godt jeg kan, men synes ikke egentlig at responsen fra skolens del er så ekstremt fantastisk.. Til nå har vi bare sett ett tydelig tiltak gjennomført pga tilbakemeldinger fra min klasse: det har blitt hengt opp små skilt på dørene på biologihuset slik at det kan skrives på døra hvem som sitter der når. Det ble litt slitsomt med masser av folk som lette etter rett gruppe hele tiden. Så arbeidsroen og effektiviteten har blitt noe bedre der.
Jeg skulle ønske at universitetet ikke tviholdt på Casepedagogikken (en form for PBL/problemabsert læring) for pedagogikkens skyld. Det viktigste er vel at studentene lærer seg de de skal på en tilfredsstillende måte, ikke at alt de lærer seg er via case? For all del, caseundervisningen fungerer utmerket innenfor sykdomslæren (en sykehistorie er et case), men i normalhistologi, fysiologi og anatomi fungerer nok god gammeldags forelesning + praktikk (mikroskopering, disseksjoner, labber) mye bedre enn oppkonstruerte høyst teoretiske case..
Det jeg er minst fornøyd med dette semesteret er forelesningskvaliteten. Den varierer fra fantasisk bra til ekstremt dårlig. I og med at jeg også har sjukemeldt meg 50% blir det vanskelig å følge alle forelesninger og jeg har vanskelig for å motivere meg i og med at jeg aldri vet om det er verd strevet å dra til skolen. Da er YouTube en god venn i nøden. En fantastisk flink foreleser har tatt for seg ikke bare histologien men patologien, lest inn små snutter a 10 minutter i samme rekkefølge som de kommer i læreboka.. Og kvaliteten er jevn og god! Så kan man sitte i soffakroken med en kopp te og faktisk kose seg underveis. Og føler man for en pause hver halvtime er det mulig. Om noe går for fort kan jeg spille av hele eller deler av klippet en gang til. Og vil man gjøre noe annet en stund kan forelesningen vente.. :) Ja til flere online forelesninger!
http://www.youtube.com/watch?v=m097UUkqU2Q
Så når den lokale medisinstudentforeninga nå vil dele ut den pedagogiske prisen, har jeg egentlig mest lyst til å nominere en amerikansk professor i Washington...
onsdag 30. mars 2011
Når ingen andre underholder meg, så...
Det er jo ingen som blogger lengre?! I alle fall ikke på de bloggene jeg følger med på. Det ser ut til at mine venner og bekjente har fått et liv å leve.. Friskmeldinger, oppgaveskriving og hektiske eksamensdager.. Fysj! Hva med meg, da?
Så da får jeg skrive litt i stedet, tenker jeg. I dag er jeg barnevakt for Amor og Dexter. De begynner å forstå hva de skal gjøre her: Sove, sove og sove. De kan få leke og tulle mens jeg ordner meg frokost. Og så kan de få en tur litt utpå dagen. Så kan jeg selv velge om jeg vil sove eller lese mens hundene sover. Det er en veldig god arbeidsfordeling!
Ellers oppdaga jeg i dag at halsgropa mi har forsvunnet. Den lar seg lete opp om jeg dytter fingrene inn mellom kragebeinene, men den er helt borte utenom det. Jeg tror jeg skal ringe legen og opplyse om dette, for det er ikke et godt tegn når jeg samtidig sliter litt med tyroksinet mitt. Det er merkelig når man en dag våkner opp og kroppen sånn helt ut av seg selv har funnet ut at noe skal forandres. Det går jo an å si ifra før landemerker endres, flyttes eller fjernes?
Hm.. mystisk er det i alle fall.
Så da får jeg skrive litt i stedet, tenker jeg. I dag er jeg barnevakt for Amor og Dexter. De begynner å forstå hva de skal gjøre her: Sove, sove og sove. De kan få leke og tulle mens jeg ordner meg frokost. Og så kan de få en tur litt utpå dagen. Så kan jeg selv velge om jeg vil sove eller lese mens hundene sover. Det er en veldig god arbeidsfordeling!
Ellers oppdaga jeg i dag at halsgropa mi har forsvunnet. Den lar seg lete opp om jeg dytter fingrene inn mellom kragebeinene, men den er helt borte utenom det. Jeg tror jeg skal ringe legen og opplyse om dette, for det er ikke et godt tegn når jeg samtidig sliter litt med tyroksinet mitt. Det er merkelig når man en dag våkner opp og kroppen sånn helt ut av seg selv har funnet ut at noe skal forandres. Det går jo an å si ifra før landemerker endres, flyttes eller fjernes?
Hm.. mystisk er det i alle fall.
tirsdag 15. mars 2011
EKSTRA, EKSTRA!
SVENSKE BANANSKRELLERE FÅR TARIFFLØNN!
Ja, dere leste rett. Banansvenskene skal få vanlig, norsk lønn. Tenk dere å få betalt for å skrelle bananer. Selv jeg skulle kunne tenke meg å skrelle bananer for penger. Jeg tror ikke ekstrapengene jeg får for å lempe rundt på gamlinger (og dermed slitasjen jeg utsetter ryggen for) virkelig er verd det.
Jeg hater å søke jobb, for det føles aldri som om jeg skal få en. Men jeg får stort sett en til slutt. Eller, egentlig ganske med en gang. Men det føles som om jeg får den helt til slutt.
Ja, dere leste rett. Banansvenskene skal få vanlig, norsk lønn. Tenk dere å få betalt for å skrelle bananer. Selv jeg skulle kunne tenke meg å skrelle bananer for penger. Jeg tror ikke ekstrapengene jeg får for å lempe rundt på gamlinger (og dermed slitasjen jeg utsetter ryggen for) virkelig er verd det.
Jeg hater å søke jobb, for det føles aldri som om jeg skal få en. Men jeg får stort sett en til slutt. Eller, egentlig ganske med en gang. Men det føles som om jeg får den helt til slutt.
søndag 13. mars 2011
Tick-tock, tick-tock...
Har kaptein Kroks nemesis kommet hit? Eller er det dommedagsklokka som tikker ned?
Neida, det er bare min lille kjøkkenklokke som passer tiden, Umeås saftigste pizza skal ikke bli brent!
Neida, det er bare min lille kjøkkenklokke som passer tiden, Umeås saftigste pizza skal ikke bli brent!
onsdag 9. mars 2011
Ein pust i bakken og ein kopp med te
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gjøre ingenting i dag. Men så gjorde jeg ikke det likevel. Riktignok sov jeg til 12, og gikk derfor glemt av hele formiddagens forelesninger. De var heldigvis innstillt, men beskjeden hadde tydeligvis ikke kommet fram til 8 studenter samt selve foreleseren, men det er en annen historie.
Jeg valgte å gå på labb i dag, selv om jeg egentlig ikke orka. Da jeg først kom dit måtte jeg holde tunga i rett munn og måle blodtrykk, registrere pustefrekvens og avlese EKG kontinuerlig på den stakkars forsøkspersonen vår som fikk jobbe hardt på ergometersykkelen. Det er faktisk litt mer omstendelig å måle blodtrykk på en person som verken ligger eller holder seg i ro. Dessuten, å feste 10 elektroder (og så dessuten flytte på 2) på en mannsperson med litt over gjennomsnittelig kroppsbehåring har forresten litt bivirkninger. I mangel av barberhøvel (som brukes på klinikken) fikk vi bare feste elektrodene og så heller rive de av igjen etterpå. Jeg var den som hadde minst medfølelse for den stakkars franskmannen, selv om han forsøkt med et fortvilt "Help me!".. Plasterelektrodene skulle av.
Etter 2 timer på labb var jeg ganske sliten og tenkte å gå hjem. Men jeg klarte etter en liten kaffe å komme meg såpass at jeg ble med på caseintroen. Litt anemi passer jo for slappe meg, selv om det ikke er akkurat hemoglobinnivåene mine jeg sliter med.
Etter skolen gikk jeg hjem. Og kom på at jeg hadde jo kjøpt fødselsdagsgave til min gode venn Lotta. To billetter til The King's Speech. Så det ble nesten å snu i døra for å gå ned til henne. Filmen var bra, men selvsagt måtte samtlige kinogjengere hikste og le på feil steder i filmen. Det var tydelig at de færreste tilstede var gode nok i engelsk til å kunne følge med på hva som faktisk ble sagt framfor å lese tekstinga. Litt irriterende når latteren starter før skuespilleren kommer med den snertne replikken.
Nå sitter jeg i soffan med R.E.M. på stereoen og nybakt brød pluss en kopp med te til kveldsmat. Jeg vaska putetrekkene for noen dager siden, men klarte å skvulpe rødvin over en pute samme dag som jeg la trekkene på igjen. Nå har jeg vaska det trekket samt undertrekket, men ikke strøket dem. Jeg slipper så mange ting i gulvet om dagen at det ikke kommer til å gå lange studen før jeg lager nye flekker. Det er godt med ting som tåler å bli brukt.
Jeg valgte å gå på labb i dag, selv om jeg egentlig ikke orka. Da jeg først kom dit måtte jeg holde tunga i rett munn og måle blodtrykk, registrere pustefrekvens og avlese EKG kontinuerlig på den stakkars forsøkspersonen vår som fikk jobbe hardt på ergometersykkelen. Det er faktisk litt mer omstendelig å måle blodtrykk på en person som verken ligger eller holder seg i ro. Dessuten, å feste 10 elektroder (og så dessuten flytte på 2) på en mannsperson med litt over gjennomsnittelig kroppsbehåring har forresten litt bivirkninger. I mangel av barberhøvel (som brukes på klinikken) fikk vi bare feste elektrodene og så heller rive de av igjen etterpå. Jeg var den som hadde minst medfølelse for den stakkars franskmannen, selv om han forsøkt med et fortvilt "Help me!".. Plasterelektrodene skulle av.
Etter 2 timer på labb var jeg ganske sliten og tenkte å gå hjem. Men jeg klarte etter en liten kaffe å komme meg såpass at jeg ble med på caseintroen. Litt anemi passer jo for slappe meg, selv om det ikke er akkurat hemoglobinnivåene mine jeg sliter med.
Etter skolen gikk jeg hjem. Og kom på at jeg hadde jo kjøpt fødselsdagsgave til min gode venn Lotta. To billetter til The King's Speech. Så det ble nesten å snu i døra for å gå ned til henne. Filmen var bra, men selvsagt måtte samtlige kinogjengere hikste og le på feil steder i filmen. Det var tydelig at de færreste tilstede var gode nok i engelsk til å kunne følge med på hva som faktisk ble sagt framfor å lese tekstinga. Litt irriterende når latteren starter før skuespilleren kommer med den snertne replikken.
Nå sitter jeg i soffan med R.E.M. på stereoen og nybakt brød pluss en kopp med te til kveldsmat. Jeg vaska putetrekkene for noen dager siden, men klarte å skvulpe rødvin over en pute samme dag som jeg la trekkene på igjen. Nå har jeg vaska det trekket samt undertrekket, men ikke strøket dem. Jeg slipper så mange ting i gulvet om dagen at det ikke kommer til å gå lange studen før jeg lager nye flekker. Det er godt med ting som tåler å bli brukt.
fredag 4. mars 2011
Bake kake søte!
I går kokte jeg griseknoke og laga skikkelig god ertesuppe a la Sverige. Det var jo kjempefint at knoken var på salg til halv pris (dato), og da er det bare å plukke med seg og fylle fryseren.
I dag har rengjøring stått på programmet (jeg tror jeg vasker og rengjør her ganske ofte, men jeg blir liksom aldri ferdig). Uansett, det må være helt rent når jeg starter kakebakinga i morra. Skal bake en sjokoladekakebunn og en nøttebunn i morgen. Bunnen skal legges tilbake i bakeformen og fyllet blir en philadelphiabasert ostekrem med fløte og pasjonsfrukt. På toppen skal jeg legge et gelelokk basert på bringebærsyltetøy som jeg skal varme opp og sile før jeg tilsetter litt gelatin.
På søndag skal sjokoladekaka fylles med bringebær og en helt nydelig sjokoladekrem basert på kokesjokolade. Deretter skal jeg bake noen veldig gode ingefær- og sitronmuffins som skal mettes med tynn sitronglasur som får trenge godt inn mens muffinsene fortsatt er varme. Jeg skal pensle dem en andre omgang med glasuren når det første laget har tørka og så drysser jeg på gult sitruskrymmel. Og til slutt blir det jo selvsagt pynting av ostekaka.. Jeg har kjøpt physalis, grønne og blå druer, pærer, appelsin og et rødt eple. Jeg tenkte å glasere frukten med sitronsaft og litt gele slik at de ikke oksideres og tørker inn.
Jeg skal se om jeg ikke får tatt bilder av bakverkene i løpet av prosessen.. Nå får jeg i alle fall brukt alt kjøkkenutstyret mitt! :D
I dag har rengjøring stått på programmet (jeg tror jeg vasker og rengjør her ganske ofte, men jeg blir liksom aldri ferdig). Uansett, det må være helt rent når jeg starter kakebakinga i morra. Skal bake en sjokoladekakebunn og en nøttebunn i morgen. Bunnen skal legges tilbake i bakeformen og fyllet blir en philadelphiabasert ostekrem med fløte og pasjonsfrukt. På toppen skal jeg legge et gelelokk basert på bringebærsyltetøy som jeg skal varme opp og sile før jeg tilsetter litt gelatin.
På søndag skal sjokoladekaka fylles med bringebær og en helt nydelig sjokoladekrem basert på kokesjokolade. Deretter skal jeg bake noen veldig gode ingefær- og sitronmuffins som skal mettes med tynn sitronglasur som får trenge godt inn mens muffinsene fortsatt er varme. Jeg skal pensle dem en andre omgang med glasuren når det første laget har tørka og så drysser jeg på gult sitruskrymmel. Og til slutt blir det jo selvsagt pynting av ostekaka.. Jeg har kjøpt physalis, grønne og blå druer, pærer, appelsin og et rødt eple. Jeg tenkte å glasere frukten med sitronsaft og litt gele slik at de ikke oksideres og tørker inn.
Jeg skal se om jeg ikke får tatt bilder av bakverkene i løpet av prosessen.. Nå får jeg i alle fall brukt alt kjøkkenutstyret mitt! :D
EDIT: bilder lagt til:
Muffins:
Sjokoladekaka:
Ostekaka:
Muffins:
Sjokoladekaka:
Ostekaka:
onsdag 2. mars 2011
Dikt
Det var en gang
en elefant
som gikk en tur
da solen rant
Han ble med ett
på godt humør
og så seg om
som seg hør og bør
etter noen passende
å ha kjær
og han var svak
for lakk og lær
Og hvilken lykke
for foran ham
sto ei frøken
uten skam
ikledd lakk
så blank som gull
dette var nok ei
et vanlig hull!
Nå ble han riktig
amorøs
og sjekket opp
den lekre tøs
Han tenkte nok
å få tøsen billig
men nei, hun var
ikke villig
Han ble sint
og skubbet løs
av alle krefter
på den frekke tøs
Så til slutt
ble han trøtt
og ga opp
slik menn må støtt
Elefanten ruslet vekk
for å ta en hvil
da en mann skrek opp
"Å nei! Min bil!!"
http://www.expressen.se/nyheter/1.2346896/elefant-forsokte-ha-sex-med-en-bil
en elefant
som gikk en tur
da solen rant
Han ble med ett
på godt humør
og så seg om
som seg hør og bør
etter noen passende
å ha kjær
og han var svak
for lakk og lær
Og hvilken lykke
for foran ham
sto ei frøken
uten skam
ikledd lakk
så blank som gull
dette var nok ei
et vanlig hull!
Nå ble han riktig
amorøs
og sjekket opp
den lekre tøs
Han tenkte nok
å få tøsen billig
men nei, hun var
ikke villig
Han ble sint
og skubbet løs
av alle krefter
på den frekke tøs
Så til slutt
ble han trøtt
og ga opp
slik menn må støtt
Elefanten ruslet vekk
for å ta en hvil
da en mann skrek opp
"Å nei! Min bil!!"
http://www.expressen.se/nyheter/1.2346896/elefant-forsokte-ha-sex-med-en-bil
lørdag 26. februar 2011
Övertrasserat konto
Jag hatar när taxibolagen inte drar pengarna från kontot på en gång efter jag betalat med kort. Det tar några dagar innan pengarna åker ut, och i mellantiden hinner jag kolla kontot, se att jag har dom där 150 jag behöver för jag överförar pengarna avsedd på nesta månads budget. Och sen får jag det där brevet..
Jag vill at taxibolagen skall dra pengarna från kontot på en gång, så vet jag vad jag har!
"Enligt vår bokförning är kontot övertrasserat, d v s det belopp som får tas ut från kontot har överskridits. [...] Övertrasseringsavgift och övertrasseringsränta kommer senare att belastas kontot..."Fan, som om jag har för mycket på kontot? För det har jag inte! Jag köpte ju nyss biljetter för mina extra pengar.
Jag vill at taxibolagen skall dra pengarna från kontot på en gång, så vet jag vad jag har!
fredag 25. februar 2011
Framtidsplaner
Jeg har følgende nære framtidsplaner:
-sove
-fikse fødselsdagsfika
-snakke med hormonlegen
-avtale et møte med en hund
-bestille flybilletter og overnatting
-lese noe om sykdommer
-dra til Stockholm, se på John Cleese og drikke obskure tsjekkiske øltyper
-dra på påskeferie
Omtrent der. Merk deg at eksamen ikke inngår i planene, enn så lenge. Det får vente til en annen gang, jeg orker ikke være flink pike om dagen, det holder med å være meg.
Men er det ikke godt å bare la forventinger være forventinger, krav være krav og verden være verden? Du burde prøve, om du har muligheten. Og gjerne før du tvinges.
-sove
-fikse fødselsdagsfika
-snakke med hormonlegen
-avtale et møte med en hund
-bestille flybilletter og overnatting
-lese noe om sykdommer
-dra til Stockholm, se på John Cleese og drikke obskure tsjekkiske øltyper
-dra på påskeferie
Omtrent der. Merk deg at eksamen ikke inngår i planene, enn så lenge. Det får vente til en annen gang, jeg orker ikke være flink pike om dagen, det holder med å være meg.
Men er det ikke godt å bare la forventinger være forventinger, krav være krav og verden være verden? Du burde prøve, om du har muligheten. Og gjerne før du tvinges.
onsdag 23. februar 2011
Läskiga hissen på Norrlands universitetssjukhus!
Det finnes en riktig ekkel heis på NUS. Ingen dør, ingen pling når heisen er framme, og den stopper aldri! Man risikerer å bli stående i båsen rundt og rundt og rundt og rundt, opp og ned om man ikke tør hoppe av ekkelsaken i fart. For stoppe, det gjør den aldri!
Du och jag, döden + språkforvirring
Japp, da ble det plutselig et norsk blogginnlegg igjen. Det ser ut til at jeg av og til tenker best på engelsk, av og til tenker jeg på svensk, noen ganger på tsjekkisk og så tenker jeg på norsk. Og bare for å komplisere det hele har jeg av og til tankefragmenter på tysk. Og min evne til å skrive blogginnlegg på et visst språk avhengiger tydligvis på hvilket språk jeg har brukt mentalt det siste døgnet når skrivearbeidet skal starte.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
søndag 20. februar 2011
Oh, yeah!
I decided to stay in Umeå. After a severe attack of Cryptosporidium in the Östersund water supply, the decisition was even easier. But I'm still planning to move on. Not physically, but in cyberspace..
Why? Because I need some space. I'm not comfortable to many knowing about my blog.. ..strange, isn't it? It is meant as a private diary..
I'm ill by the way. My studies is suffering, but I know what I got, and I will get an effective treatment. The problem is only to stand to wait for it!
Why? Because I need some space. I'm not comfortable to many knowing about my blog.. ..strange, isn't it? It is meant as a private diary..
I'm ill by the way. My studies is suffering, but I know what I got, and I will get an effective treatment. The problem is only to stand to wait for it!
lørdag 22. januar 2011
New semester, new possibilites!
My final in microbiology is completed, and I'm waiting for my results any day now. It felt very good after this one, despite I had to leave three questions open. One of them was anyway about pharmacology, not microbes, so I'm not that sad..
Anyway, some fun facts about this spring semester: I've taken up speaking czech again. I have forgotten most of it, it seems, but I remember enough to make me self understood by one of our new international students in class; Lucie from Brno! We are also in the same casegroup, thus I'll be able to practice a little czech every now and then this coming 5 months.
Subject for this semester is by the way pathology, a step further from our basis in anatomy, histology, physiology and microbiology. We will be digging us down in diseases, patient tests, symptoms and death. I'm really looking forward to know to learn about all this!
This weekend has been quite good at the personal level. I got my laundry machine on friday, no more laundry drama in the basement for me! Due to the arrival of this gigant machine (my bathroom is only 145x155 cm, the machine 60x60) I had to do some redecoration of my bath. A new shower curtain and some new towelhooks are bought and on the way to be installed. I'm also working on my 1 year old plan of painting the bathroom door.. Hopefully it will be done.. sometime! And then, finally, I went skiing with my brand new skies today. The snow was perfekt, the temperature was perfekt.. and it felt good! 5 kilometer is not much, but it is a good start for me.
Tomorrow I'll start revicing my old ECG-labs from HK, thus on tuesday we will have an ECG-lab.. :)
Anyway, some fun facts about this spring semester: I've taken up speaking czech again. I have forgotten most of it, it seems, but I remember enough to make me self understood by one of our new international students in class; Lucie from Brno! We are also in the same casegroup, thus I'll be able to practice a little czech every now and then this coming 5 months.
Subject for this semester is by the way pathology, a step further from our basis in anatomy, histology, physiology and microbiology. We will be digging us down in diseases, patient tests, symptoms and death. I'm really looking forward to know to learn about all this!
This weekend has been quite good at the personal level. I got my laundry machine on friday, no more laundry drama in the basement for me! Due to the arrival of this gigant machine (my bathroom is only 145x155 cm, the machine 60x60) I had to do some redecoration of my bath. A new shower curtain and some new towelhooks are bought and on the way to be installed. I'm also working on my 1 year old plan of painting the bathroom door.. Hopefully it will be done.. sometime! And then, finally, I went skiing with my brand new skies today. The snow was perfekt, the temperature was perfekt.. and it felt good! 5 kilometer is not much, but it is a good start for me.
Tomorrow I'll start revicing my old ECG-labs from HK, thus on tuesday we will have an ECG-lab.. :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)