Oj, for en travel dag!
Starten var jo i og for seg rolig, med revelje klokka ti og restaurantfrokost klokka elleve.. Men til meg å være er det eksepsjonellt tidlig om dagen, vanligvis har jeg stått opp mellom elleve og tolv de siste ukene. Frokosten ble mildt sagt mektig i og med at frokostserveringen slutter klokka ti, så det ble mer lunsjaktig det jeg spiste.
Rundt halv tolv var jeg på universitetet og begynte med et besøk på studieadministrasjonen. Vendula og Suzanna ble litt overraska over å se meg, og fortalte meg at da jeg banka på døra satt de faktisk og diskuterte meg. Vendula hadde nemlig sendt meg en mail samme morgen som jeg fremdeles ikke hadde svart på... forresten, Vendula lærer opp en ny sekretær, og det er i og for seg ikke så merkelig. Hun er like tynn som vanlig, bortsett fra en nokså avslørende mage. Og siden svangerskapspermisjonene i Tsjekkia har en tendens til å vare i to år, var det behov for en ny assistent.. Uansett, jeg fikk fiksa reenrolement og slike praktiske detaljer, med beskjed om å gå en tur og snakke med alle professorene mine i forhold til credits og eksamner.
Deretter sto Anatomy Dep for tur. Lukta av formalin var nesten hjemmekjær kjent.. Men det var ingen nede ved dissectionavdelinga, så jeg gikk opp til kontoret. Først tror jeg ikke professor anatomi kjente meg igjen. Men hvem kan klandre henne? Hun har 8 grupper à 30 studenter i året. Uansett ville hun ikke gi meg ekstra datoer for CNS-credit før last chance 1. september, bare to forsøk etter den datoen. Men i det minste fikk jeg datoer etter last chance..
På universitetet ble jeg forresten løpt ned av en av de malaysiske jentene. Jeg fikk 3 klemmer før jeg i det hele tatt klarte å identifisere jenta til å faktisk være en av de jeg har gått i klasse med i ett helt år.. Jeg tror det var Rian.. Madiha og Siti var like rause på klemmene, så jeg var så absolutt ikke glemt.. Sånt varmer!
Jeg fikk også booka eksamensdato i histologi, det blir den 27. august, jeg har jo gode erfaringer med histo på den datoen (strøyk med glans i fjor..).
Ved lunsjtider (les; i middagstider) møtte jeg Mei Yee, og det ble både varm mat, medovník og kaffe. Og en masse sladder! Etterpå gikk vi hjem til Mei Yee der jeg fikk overrakt henne hele tre glass med moltesyltetøy, og fikk møtt Saraniyaa og Jaymati. Det var godt å se dem igjen.
Deretter var neste post på programmet øl med gamle medstudenter. Hele programmet var å treffes for å møte meg (!!!) og attpå drikke litt øl. Det er faktisk ganske stort når opptil flere tar seg fri fra eksamenslesinga for å ta en øl med meg. Noen av dem hadde til og med litt dårlig tid og måtte hjem igjen til skjønnhets- (eller er det visdoms-) søvn, men halloo?? Jeg traff også på et par-tre av 6.års-studentene som tok siste eksamen i dag, og fra nå av kan kalle seg doktor. De var relativt påvirkede, men de aller fleste, og især de norske var veldig glade for den halvkiloen med Freia Melkesjokolade som plutselig befant seg på bordet.. :) Hyggelig å kunne bidra litt i det minste.
Ellers har jeg fått tilbakemeldinger fra de ikkenorske studentene om at de savner mine engelskspråklige innlegg, fra de norske om at de faktisk leser alle mine flyktige tanker her på nettet (for å følge opp med hvordan det går med meg til og med!) og at jeg ikke skriver ofte nok.. Dessverre har det ikke vært så alt for mye å skrive om. Men nå skjer det jo litt av hvert, så jeg føler for å skrive litt mer igjen. Håper det holder seg!
Ellers fikk jeg faktisk en god del kommentarer på håret mitt. Jeg har endelig begynt å få en lengde som jeg liker (minimumslengden mi) samt at jeg har fått tilbake den gamle hårfargen min. For to år sia hadde jeg lillabrunt hår med oransje effekter... ikke helt meg, med andre ord!
Sånn, det var det for i dag. I morgen skal jeg spise middag med Silje og Anette, det gleder jeg meg veldig til. Jeg var innom dem i dag, nemlig. Og det var veldig, veldig koselig. :):)
mandag 8. juni 2009
søndag 7. juni 2009
Hradec Kralove!
Da var jeg endelig tilbake i Hradec Kràlovè, ett år etter. En merkelig følelse av savn, lettelse, gode og dårlige minner..
Hilde har vært helt fantastisk, og tok imot meg med åpne armer og nøkler til hennes egen leilighet, og hun hadde til og med samlet sammen 3 andre til felles middag i ettermiddag. Det var veldig hyggelig med tanke på alle som har credits og eksamner fortløpende. Jeg rakk også å treffe et par andre kjente fjes og en ordentlig tsjekkisk øl før kveldstur og deretter en saliggjørende time i badekaret.
I morgen skal jeg møte administrasjonen ved universitetet og kanskje en og annen professor for samtaler og avklaringer om hvordan jeg kan gjøre dette videre. Jeg håper på et par ekstra forsøk på CNS credit, i og med at jeg ikke har fått en eneste sjanse ennå, mens de andre 1.klassingene hadde sitt nest siste forsøk allerede på fredag. Om jeg klarer prøvene er en helt annen sak..
Ellers? Det har vært noen store og små forandringer i byen som jeg la merke til med en gang.. Mer om det i morgen!
Hilde har vært helt fantastisk, og tok imot meg med åpne armer og nøkler til hennes egen leilighet, og hun hadde til og med samlet sammen 3 andre til felles middag i ettermiddag. Det var veldig hyggelig med tanke på alle som har credits og eksamner fortløpende. Jeg rakk også å treffe et par andre kjente fjes og en ordentlig tsjekkisk øl før kveldstur og deretter en saliggjørende time i badekaret.
I morgen skal jeg møte administrasjonen ved universitetet og kanskje en og annen professor for samtaler og avklaringer om hvordan jeg kan gjøre dette videre. Jeg håper på et par ekstra forsøk på CNS credit, i og med at jeg ikke har fått en eneste sjanse ennå, mens de andre 1.klassingene hadde sitt nest siste forsøk allerede på fredag. Om jeg klarer prøvene er en helt annen sak..
Ellers? Det har vært noen store og små forandringer i byen som jeg la merke til med en gang.. Mer om det i morgen!
fredag 5. juni 2009
Assa, du her jo helt hjerneskadd!
Hva er din definisjon av en hjerneskadd person? Hva ser du for deg? En person i rullestol kanskje? Eller i alle fall en person med ustø gange og et blikk som ikke fester seg? En person som ikke klarer å snakke reint? En person uten evner til å reflektere, planlegge og tenke abstrakt? En person som i beste fall jobber under tilsyn på en verna bedrift?
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.
Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.
Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.
Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.
Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.
Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.
Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.
Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.
søndag 31. mai 2009
torsdag 28. mai 2009
mandag 25. mai 2009
Snøstorm
De første tegnene kom allerede i går kveld, små hvite flak som virvlet gjennom luften og strøk mykt mot kinnet. I dag var det noen fler flak, og hist og pist kunne jeg se et tynt hvitt lag på bakken.
Og i ettermiddag, da sola mistet litt tak på oss, begynte det virkelig å lave ned. Tett i tett, lett som fjær danset flakene i vindpustene. I morgen kommer bakken til å være helt hvit, bortsett fra forglemmegeiene og gresstustene som selvfølgelig vil trone seg opp og forbi alt det hvite. Heggen har virkelig stått lenge i år, i hele 11 dager, men nå er det definitivt slutt, og alle kronbladene må nå slippe taket. 
Den tunge blomsterduften har ligget som et tett lokk over byen, og humlene har hatt det travelt. Nå er det snart syrinenes tur, og epletrærne har også kommet med nydelige små hvitrosa blomster.
De siste to ukene har jeg brukt store deler av i hagen. Jeg har rydda hele verandaen til farmor, kjøpt inn nye krukker, jord og gjødsel, tømt gamle potter og trau, kastet det som har vært utbrukt og ødelagt, og rengjort alle utemøblene. Og etter et par innkjøpsrunder sammen med farmor, har jeg plantet ut fuchsia, stemor, flittiglise, erteblomster, floks, kornblomst og blomkarse. Jeg er nok som blomstene selv; jeg trives best når jeg står i litt jord ute i hagen en solskinnsdag.Lesinga foregår nå mer ute enn inne, og det er godt i hele kroppen, allerede i slutten av april har det vært varmt nok til å sitte ute hele dagen. Da jeg gikk på gymnaset var det jo stort å kunne sitte ute og småfryse i bikinien i storefri fra midten av mai og utover. Vi (jeg, min søster og våre klassekompiser) tok lunsjen hjemme, og var vi heldige var det jo hele 12-15 grader ute! Formålet var selvfølgelig å være litt brun før badesesongen begynte... Men jeg kan også huske 17.mai-feiringer der vi hadde ullundertøy på under bunaden fordi det var snø og ikke heggeblomster som falt til bakken den dagen..
Nå er jeg i alle fall klar for at sommeren skal begynne. Og med sommeren kommer også eksamensperioden for alle tsjekkiastudentene. Jeg reiser ned til Hradec Králové søndag 7. juni og blir der til onsdag 10. juni. Formålet med turen blir å reaktivere studentkontoen, og snakke med sekretæriatet og mine faglærere. Jeg håper jeg kan få tatt eksamnene jeg mangler i løpet av de neste 3 månedene, og deretter må jeg se hva jeg gjør til høsten. Alt henger liksom i løse luften nå. Jeg gleder meg til å treffe alle mine gode venner igjen, og håper det blir tid til litt sladder og kaffe innimellom lesinga til alle eksamnene alle har nå.. Utover det er alt ved det gamle. Jeg går til kiropraktor og til spesialpedagogisk rådgiver for å få trent opp leseferdigheten min. Og jeg venter på at ting skal skje med studiesøknadene mine både her hjemme og i Sverige. Det blir spennende å se!
onsdag 11. mars 2009
Noen venner er mer spesielle enn andre
Nå har det rukket å gå noen uker siden jeg flytta inn på hybel, og jeg merker nå ting som plager meg uavhengig av konflikter og problemer i forhold til det å bo hjemme hos foreldrene. Jeg har sovet dårlig og kjenner meg sliten. Jeg har tatt problemene opp med fastlegen, og hun sa det ganske greit; sov, tren, spis, les og kutt ut alt annet enn deg selv. Ikke vær hos dine foreldre på en stund, du trenger tid for deg selv. Samme kveld snakka jeg tilfeldigvis med Silje Cam, og vi ble enige i ekspressfart at det var en tur til Tromsø jeg behøvde.
Fem minutter seinere hadde jeg flybilletter og togbillett klar. Dessverre for meg så glemte jeg å dobbeltsjekke dato, så det ble dobbelt så dyrt opp til Tromsø. Men sånn får en bare tåle når huet ikke helt er på plass. Fredag 6. mars var jeg på gardermoen, bare 8 timer etter at jeg bestemte meg. Dagene har gått med til å snakke ut om alt mellom himmel og jord (og da især det svevet jeg foretok i akkurat den sonen), lesing, kosing og soving. Jeg har faktisk fått noe som ligner på en døgnrytme: legge seg før tolv, stå opp sju-åtte.
Silje Cam er en veldig god venn å ha, hun har fulgt meg fra jeg starta studiene og gjennom hele tiden etter ulykka og tiden etterpå også. Hun er vel den som best har kunnet se forandringene hos meg. Og hun sier det har vært vanskelig, for jeg har absolutt ikke vært den Astrid som hun kjente før ulykka. Jeg er fremdeles ikke der jeg var, men ting bedrer seg, sakte, sakte. Hun savner impulskontrollen min. Og ser at jeg ikke klarer å skjule noe av det jeg tenker og funderer på lenger. Jeg er som en åpen bok. Også mine frie assosioasjoner får mørkere toner og kan bli veldig forstyrrende, men hun vet at det ikke er JEG som snakker. Jeg håper fler og fler kan se det, og også tilgi meg når ting går litt over styr for meg.
Lesetreninga går bedre og bedre, sammen med en litt mer ordna døgnrytme orker jeg mer, selv om jeg føler meg konstant sliten. Jeg har oppdaga at jeg sliter veldig med det som kalles regressjon; jeg stopper opp og går tilbake en setning, en linje eller et avsnitt og begynner lesinga på nytt derfra. Da tar det lang tid å lese en hel tekst! Målet mitt nå er å trene vekk regressjoner og stopp i lesinga, noen enkle grep skulle lett kunne doble lesehastigheten min uten å slite meg ut mer eller hindre meg i å oppfatte budskapet. Dette er viktig med tanke på prøva jeg snart skal ha.
Jeg har hatt veldig godt av Tromsølufta og tiden sammen med Silje Cam. Vi er ikke alltid enige, men finner ut av det til slutt likevel. Hun hadde en tannsorteringstest i går, og selvfølgelig fikk hun "tsjekkisk bestått", absolutt alt rett. Jeg tror hun kommer til å gjøre det bra når hun får fortsette med de praktiske og teknisk grunnleggende fagene i tannlegeyrket. Og jeg kommer til fortsatt ta en og annen svipptur innom henne, det er ingenting morsommere enn å gå ut med henne! :)
Nå skal jeg lese litt igjen. Jeg satser på 300 ord per minutt.
Fem minutter seinere hadde jeg flybilletter og togbillett klar. Dessverre for meg så glemte jeg å dobbeltsjekke dato, så det ble dobbelt så dyrt opp til Tromsø. Men sånn får en bare tåle når huet ikke helt er på plass. Fredag 6. mars var jeg på gardermoen, bare 8 timer etter at jeg bestemte meg. Dagene har gått med til å snakke ut om alt mellom himmel og jord (og da især det svevet jeg foretok i akkurat den sonen), lesing, kosing og soving. Jeg har faktisk fått noe som ligner på en døgnrytme: legge seg før tolv, stå opp sju-åtte.
Silje Cam er en veldig god venn å ha, hun har fulgt meg fra jeg starta studiene og gjennom hele tiden etter ulykka og tiden etterpå også. Hun er vel den som best har kunnet se forandringene hos meg. Og hun sier det har vært vanskelig, for jeg har absolutt ikke vært den Astrid som hun kjente før ulykka. Jeg er fremdeles ikke der jeg var, men ting bedrer seg, sakte, sakte. Hun savner impulskontrollen min. Og ser at jeg ikke klarer å skjule noe av det jeg tenker og funderer på lenger. Jeg er som en åpen bok. Også mine frie assosioasjoner får mørkere toner og kan bli veldig forstyrrende, men hun vet at det ikke er JEG som snakker. Jeg håper fler og fler kan se det, og også tilgi meg når ting går litt over styr for meg.
Lesetreninga går bedre og bedre, sammen med en litt mer ordna døgnrytme orker jeg mer, selv om jeg føler meg konstant sliten. Jeg har oppdaga at jeg sliter veldig med det som kalles regressjon; jeg stopper opp og går tilbake en setning, en linje eller et avsnitt og begynner lesinga på nytt derfra. Da tar det lang tid å lese en hel tekst! Målet mitt nå er å trene vekk regressjoner og stopp i lesinga, noen enkle grep skulle lett kunne doble lesehastigheten min uten å slite meg ut mer eller hindre meg i å oppfatte budskapet. Dette er viktig med tanke på prøva jeg snart skal ha.
Jeg har hatt veldig godt av Tromsølufta og tiden sammen med Silje Cam. Vi er ikke alltid enige, men finner ut av det til slutt likevel. Hun hadde en tannsorteringstest i går, og selvfølgelig fikk hun "tsjekkisk bestått", absolutt alt rett. Jeg tror hun kommer til å gjøre det bra når hun får fortsette med de praktiske og teknisk grunnleggende fagene i tannlegeyrket. Og jeg kommer til fortsatt ta en og annen svipptur innom henne, det er ingenting morsommere enn å gå ut med henne! :)
Nå skal jeg lese litt igjen. Jeg satser på 300 ord per minutt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)