Å være fugl i bur

I dag tok jeg MR av hodet. Det foregikk på følgende måte:

1. Jeg hadde streng beskjed om å ta med meg egen musikk om jeg ikke følte jeg kunne stole på utvalget til MR-labben. Valget falt på Vapen & Ammuniton av kent (surprise!). Jeg måtte for all del møte usminka (ikke noe problem i grunn).
2. Jeg måtte ta av meg klokke, genseren som hadde maljer, bh'en fordi den hadde spiler, klokke og alt av elektronikk i lommene. Men jeg fikk beholde buksene på selv om den hadde noen små maljer. Jeg hadde selvfølgelig forsikra meg om at jeg hadde på meg strømpebukser under, noe som likevel var lurt da det var kaldt i dag tidlig da jeg gikk til sykehuset.
3. Etter en liten spørreundersøkelse fikk jeg på meg sånn grønn operasjonshette, og la meg på benken. Jeg fikk på meg hørselvern med musikk i (min musikk), og nivået ble justert.
4. Hodet skulle ligge på en plate, og det var en sånn sprinkelsak som skulle tres over huet mitt, slik at jeg nærmest lå med hodet i et fuglebur.
5. Nå var det på tide å bli kjørt inn i maskina. Der lå jeg i en halv time og prøvde å slappe av samtidig som jeg ikke rørte meg. Ikke lett. Dessuten bråker MR-undersøkelser noe vanvittig, fordi magneten i maskina ramler litt fram og tilbake underveis. Derfor er det helt nødvendig med hørselvern.
6. Etter en halv time ble benken kjørt ut av maskina, fugleburet ble fjernet og jeg fikk reise meg opp.

Bildene får jeg ikke se med det første, men jeg kan alltids få de tilsendt seinere. Jeg er glad jeg ikke er noen burfugl forresten, det var ganske kjedelig.

Gratulerer med dagen!

I dag har lillesøster bursdag, og selv om min prealz-befengte far tok bursdagstelefonen allerede i går (og gratulerte med 23-årsdagen, hun blir 24...), har hun tydeligvis vært veldig fornøyd med gaver og oppmerksomheten hun har fått.

Hun har fått Madrugada-billetter av kjæresten og en Bergans-dress fra oss familien (jeg har alt betalt min andel, så grattis på deg!). Det er ganske bra, så jeg håper at jeg også kanskje får det jeg ønsker meg til min bursdag.

Men jeg vil også benytte anledningen til å spørre etter den julegaven jeg fikk i fjor.. Jeg har nemlig ikke sett mer enn den teaseren jeg fikk på julaften.. :)

Legger ved et bilde fra '05, der jubilanten er avbildet sammen med vår kjære hund, en flott Cao da Serra da Estrela.

Et halvt år

I dag er det et halvt år sia livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det er en ganske merkelig situasjon, men jeg håper jeg kanskje ser lyset i tunnelen nå. At jeg kan flytte hjemmefra i januar. For å være sjukemeldt er hardt arbeid! Jeg prøver å legge opp en dag der jeg står opp litt tidligere enn det som egentlig er behagelig, men samtidig ikke veldig tidlig. Dessverre blir det ofte alt for seint før jeg kommer meg opp. Jeg prøver å trene litt, men blir fort sliten. Og jeg lager meg små prosjekter for å holde motet oppe. Nåværende prosjekt er kostymer til en temafest.

I dag tok jeg bilde av beinet mitt igjen, og sammen med et bilde tatt med mobilen ulykkesdagen kan dere jo trekke slutninger av hvor hard smellen egentlig var. Det øverste bildet er fra mens jeg ennå lå på sykehuset i april, det nederst er fra i dag.

Ellers fikk jeg rettsbelæringen fra Tsjekkia i dag, masser av papirer som må underskrives og returneres. Det blir litt arbeid. Heldigvis har jeg en tolk som skriver flytende norsk, og det er lett å lese oversettelsene hennes, og det ser også rett utifra det jeg kan av tsjekkisk (de originale papirene følger med, selvfølgelig).

Om et halvt år igjen vil jeg helst være ferdig med saken, og også igang med studiene igjen.

Inspirasjon

Dette maleriet ble produsert i dag. Kunstneren la seg til på stuegulvet, som for anledningen var pakket i svart plast. Jeg var ansvarlig for å holde pensel og malerskrinet (akvarellfargene til min far) rent og pent, å skifte vann i vannskåla med jevne mellomrom og levere maleklare akvarellpapir til kunstneren. Resultatet ble denne van Gogh-inspirerte mannen.


Kunstneren er 2 år og 3 måneder gammel.

Roser

Naboen var innom i dag med en stor bukett roser til meg. Bildet taler vel for seg selv..

Skolestil, skrevet høsten 2000

Et emne som har opptatt meg.

Det er i midten av oktober det skjer, hvert bidige år. Et tilsynelatende hyggelig brev dumper ned i alles postkasser. Et juletiggebrev fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Vi får alle noen pakkelapper, et par julekort og en giro som er påtrykt et kontonummer og et beløp på feks 100 kroner. I og for seg er det ikke noe galt med det, bortsett fra tidspunktet. For julestresset starter da. Fra og meed denne dagen, midt i oktober. Jeg har som regel ikke en gang funnet ut hva jeg skal gi lillesøster i bursdagspresang, så det å begynne å tenke på jula da gir meg angst. I avisene er det allerede annonser med tilbud om billetter til julespill og julebord.

I midten av november tror visst de fleste butikkeiere at adventen har begynt, for da henges adventspynten opp i vinduene, med frostroser på sprayflaske og lilla og røde silkebånd. De setter opp store plakater hvor det står "Hva med en flott genser til ham til jul?" eller "Tulledukken, alle jenters julegaveønske i år! Selges her!", "Vi har undertøyet som får deres kone til å se 10 år yngre ut!", "Løp og kjøp!" og så videre.

I midten av november er deler av julegavene kjøpt inn, de ligger klare til å bli sendt til søskenbarn, barnebarn, venner og venners venner. Nå begynner handelstandet å tenke på julegatepynten. Den skal opp! To uker før adventen faktisk er her, er girlandere av plastgranbar hengt opp. Og i den tiden det er igjen til åpninga av julegata prøvekjøres hver eneste lyspære i stjernene og granbaret. Forøvrig åpnes ikke julegata den 1. desember, men faktisk torsdagen før, for da er det langåpent og pengene kan klirre litt ekstra i kassen.

Selve åpninga er ikke så spennende, alle har sett pynten både med og uten lys i minst en uke. Barna kan forøvrig glede seg litt, for nissen kommer en måned på forskudd og deler ut godteposer. Noen barn er kanskje så heldige at de får karret til seg en pose, mens ungdommer og velmenende fedre nærmest overfaller coca-cola-nissen og får med seg både sju og åtte poser hver.

Men nå er i det minste adventen startet. Vil si, handelstanden feirer nå jul, og det som var av adventspynt er alt kasta ut og skiftet med enda flere nisser og røde bånd. Kassadamene skriker ut sine tilbud, visakortene går varme og alle vet at prisene faller til både det halve og en firedel i romjula. Men det er først om en måned, så butikksjefene smiler bredt for hver en hundrelapp som daler ned i skjul, i pengekassa. I mellomtiden handler vi i panikk. Familie skal ikke glemmes, familien til venner og venners venner er også viktige å huske på. Vi vil da ikke bli sett på som gjerrige?

Så var det da julekortene da. Alle vi noensinne har truffet skal ha et brev. Minst. Og de må postlegges så tidlig at de kommer fram tidsnok til at mottageren kan rekke å postlegge sitt julebrev til deg i tilfelle du (skrekk og gru) har blitt glemt i første runde! Sånne fadeser må unngås. Her er forøvrig kortene fra LHL nyttige. Godt vi får dem tidlig.

Julebordsesongen varer som sagt helt fra midten av november og fram til 23. desember. Når julaften kommer, er det ikke rent få som er skitlei ribbe og pinnekjøtt. Kan vi ikke heller ta en pizza Grandiosa spør barna, og så blir det sånn. Jeg har som regel gått lei lenge før Luciadagen. Nå er det slik at jeg har fødselsdag i slutten av februar. Jeg resirkulerer gjerne ønskelista mi fra jula. Men jeg bruker ikke halvannen måned på å planlegge min egen bursdag, slik alle andre planlegger jul. Jeg er da tross alt ingen bortskjemt liten drittunge.

Det jeg virkelig i adventen er NRKs klassiske julekalender "Jul i Skomakergata". Der er det en figur, Frøken Anti-Hjul. Hun sier bestemt at "Jula begynner ikke før 24. desember!". Skulle ønske hun eksisterte her hjemme. Det hadde vært godt for stressnivået i befolkningen. Så hvorfor er det så galt å vente med advent og jul til desember? Jo: butikkene ville ikke ha tjent så mye penger. Derfor overeksponeres jula fra slutten av oktober og utover. Landsforeninga følger bare etter, vil si, de løper litt i forveien, for å være på den sikre siden.. Skal man tigge penger må man gjøre det før julestresset setter inn for alvor.

---
Som dere ser, kom tiggebrevet fra LHL i postkassa i dag. Den 14. oktober. *sukk*

Man vet at det blir katastrofe

Jeg har min brors datter på 2 år liggende i en reiseseng på rommet mitt nå. Hun sover dypt og inderlig. Eller "ligger på lading" som enkelte kunne finne på å si. For i morra, når jeg sover min aller beste søvn (jeppers, jeg er et nattedyr som ikke er spesiellt glad i tidlige morgner), da skal frøkna ha full underholding. Jeg lurer på hva jeg skal bruke som arsenal for å slippe å stå opp selv med det første i morra.

Det mest selvsagte hadde jo vært å finne senga nå med en gang. Eller aller helst for et par-tre timer sia. Men det har jeg alt ikke gjort, så det er en tapt mulighet. En annen ting er at jeg har fått tilbud om å lempe henne inn på naborommet der bestemor og fafa sover sin tilsvarende skjønnhetssøvn. Men det er litt feigt. Dessuten var jo frøkna så utrolig herlig i går da hun kom. Det første hun gjorde da hun så meg var å rope ut "tanteeee!" og løpe mot meg med armene strekt framover. Hun skulle nemlig sitte på min arm. Ikke bestemors, ikke fafas, ikke mammas eller pappas, men tantes. Hvordan kan man vel motstå ei jente med så god smak!?

Takk, og god natt!

Tadaa! Rydda ferdig!

Sånn ser det ut på rommet mitt nå! Det som ikke synes er at jeg har revet ut alt som var i skapene og rydda på plass i de også. Samt noen trillekasser under senga som også har blitt rydda. Og så har jeg sortert alle papirene i alle permene i hylla. Godt å ha det gjort!

Pausemusikk

Mens jeg venter på at jeg skal bli ferdig med den oh så store transformasjonen av ikke mindre enn 5 rom (mitt eget, badet som pusses opp, kjelleren som ryddes, loftet til pappa som skal førstegangsinnredes og stua som er mellomlager for alle pappesker som skal hit og dit), har jeg tenkt litt på det der med inspirasjon, evner og musikk.

Jeg har alltid vært en litterær type. Allerede som 14-åring skreiv jeg en novelle som var god nok til å bli utgitt i en utgave av en årlig novellesamling for ungdom. Jeg har skrevet en og annen tullesang til en melodi jeg kan godt. Og jeg har ei søster som har fortalt meg at jeg har en god fortellerstemme og at jeg er flink til å skrive, flinkere enn henne. Men det var likevel hun og ikke jeg som gikk et år på forfatterstudiet.

Nå lurer jeg på om jeg kan klare å skrive en sangtekst. Altså, uten å vite hva jeg skal sette som melodi på først. Det blir jo en slags form for dikt, bare at det blir vers og refreng, og kanskje en bro. I følge de som har greie på det, er det å skrive sangtekster og gode dikt hardt arbeid. Først og fremst må jeg finne ut hva jeg skal skrive om. Og så begynne å skrive ned ord, tekstrader og setninger. De må files på, gjøres om på, forkastes, skrives på nytt og omformes mange ganger for få til en sang. Akkurat slik man må gjøre med en novelle for at den skal bli interessant.

Jeg brukte 3 måneder på den lille tosiders novella, som lett kunne ha fått plass på et vanlig A4-ark om jeg hadde valgt vanlig skriftstørrelse og enkel linjeavstand. Jeg vet hvordan jeg må arbeide. At jeg må være kritisk. Det er noe helt annet å skrive en bloggtekst. Spørsmålet er om jeg faktisk klarer det.

Det er verre med melodien. Jeg er jo forsåvidt musikalsk. Jeg har spilt fiolin og bratsj i mange år, og også sunget mye i kor. Jeg har bortimot eksakt gehør, og var visstnok en pest og en plage når det kom til nattasangen da jeg var liten. Mamma ble effektivt korrigert når hun sang falskt. Selv før jeg kunne snakke (det var sikkert godt ment, mamma!)... Men jeg har ingen komposisjonslære inne. Jeg har aldri prøvd å skrive en melodi, de har alltid kommet ferdig servert på et noteark til meg. Nå kan jeg angre på at jeg takka nei til skoleplassen på Tranberg gymnas. Musikklinja må vite. Men det er vel for seint, om det ikke finnes kurs i komposisjonslære. Jeg tar gjerne et gitarkurs i samme slengen, og pianotimer.

Jupps. Da legger jeg det til i halvårsplanen min: skriv en sang. Trallalllallalalaaaa!

Storopprydning

Da har flyttelasset kommet. Jeg hadde talt opp og merka 8 kasser, Silje likeså. Pappa kom hjem med 9 kasser til meg. Noe var definitivt feil. Det viste seg at han hadde tatt med en kasse tilhørende den forrige som bodde i leiligheten min, ting som skulle kastes. Litt bortkasta å kjøre en 80 liters kasse 150 mil for å så kaste innholdet, men sånn går det når man selv ikke har muligheten til å fikse og vise og ordne. Det viktigste er at jeg fikk de tingene jeg skulle ha, og de som ville ha litt av de tiloversblevne tingene fikk det de ville ha.













Men sånn så rommet mitt ut i går, det ser ikke så mye bedre ut i dag, bortsett fra at alle skolebøker, en del viktige papirer og alle cd'er og dvd'er er på plass, samt stereoanlegget og noen bilder i glass og ramme. Ukas prosjekt er å gå igjennom alt jeg eier og har, og kaste, vaske, sortere, lagre og plassere alt der det hører hjemme.

Samtidig har jeg begynt å lete etter kopper og kar i Porsgrund Porselen sin serie "Lava", fordi det begynner å bli lite av det her nå. Det var det mamma & pappa ønska seg i bryllupsgave, og nå er det nesten ingenting igjen, men det er så vakkert og holdbart (det vi fremdeles har er over 30 år gammelt!). Jeg har funnet to serveringsfat, men mangler ganske mye. Håpet er å kunne finne sånn at det blir sånn nesten komplett igjen. Skal gå igjennom gjenbruket, loppemarkeder og bruktbutikker. Har du sett slikt porselen som ikke er komplett/i bruk, så ta kontakt!!!

Krabbe, matblekksopp og pannekaker a la mamma

Jeg er på min andre høstferie denne høsten, ikke verst! Første del ble unnagjort på Hitra helga som var, før jeg måtte returnere hjem for litt praktiske gjøremål.

I natt tok jeg toget til Trondheim. Jeg liker å reise, og især med tog, men når det kommer til nattog tror jeg at jeg foretrekker sovekupè. Jeg fikk ikke sove, og ble ganske trøtt. Da jeg i tillegg klarte å be om feil billett på hurtigbåten ut til Hitra, ble det meste ganske tullete. Heldigvis fikk jeg ordna opp med å kjøpe en ekstrabillett som fortsatte der den forrige slutta å være gyldig. Mamma sto og venta på meg på kaia på Sandstad, og lurte på i all verden jeg hadde gjort, jeg som ikke svarte på opptil flere sms'er. I Myra venta både bror og en smørblid Vilde med dagens andre frokost for min del.

Etter frokost var det på tide med en liten tur ut i båten, men sjøen var bølgete. Tror du det stansa toåringen Vilde?? Neida, og heller ikke pappaen eller tanta. Så ut på bøljan blå skulle vi, for som Vilde sa: "Vilde fiske krabbe". Tante styrte motorbåten mens pappa fanga blåsene til teinene.. Og Vilde sto for begeistra hvin og hyl i det den første teina ble dratt om bord. Der var det en middels stor krabbe. Da pappan kasta teina ut igjen hadde bølger og vind blåst oss så langt vekk fra holmen at teine, 20 meter tau og blåse havna mange meter under vann. Vi håper å kunne få fatt i blåsa på stille lavvann i morra, men det er meldt vind igjen. Den andre teina var dessverre tom, men Vilde var ikke lei seg for det, for en krabbe kan undersøkes og kokes og renses. Det var duket for mange timers underholdning.

Etter at krabben var rensa, var det sovetid både for tanter og tantebarn. En fikk gå i vogna (ikke tante sove der!) og en fikk sove i senga. Og vi våkna opp til lukten av nystekte pannekaker. En driftig bestemor hadde funnet fram steikepanner, blåbær og bacon. Og en minst like driftig pappa/bror hadde vært ute og funnet seg matblekksopp som ble til suppe. Godt var det!

En relativt innholdsriks dag til tross for lite soving i natt, og mye soving i dag!