Noen venner er mer spesielle enn andre

Nå har det rukket å gå noen uker siden jeg flytta inn på hybel, og jeg merker nå ting som plager meg uavhengig av konflikter og problemer i forhold til det å bo hjemme hos foreldrene. Jeg har sovet dårlig og kjenner meg sliten. Jeg har tatt problemene opp med fastlegen, og hun sa det ganske greit; sov, tren, spis, les og kutt ut alt annet enn deg selv. Ikke vær hos dine foreldre på en stund, du trenger tid for deg selv. Samme kveld snakka jeg tilfeldigvis med Silje Cam, og vi ble enige i ekspressfart at det var en tur til Tromsø jeg behøvde.

Fem minutter seinere hadde jeg flybilletter og togbillett klar. Dessverre for meg så glemte jeg å dobbeltsjekke dato, så det ble dobbelt så dyrt opp til Tromsø. Men sånn får en bare tåle når huet ikke helt er på plass. Fredag 6. mars var jeg på gardermoen, bare 8 timer etter at jeg bestemte meg. Dagene har gått med til å snakke ut om alt mellom himmel og jord (og da især det svevet jeg foretok i akkurat den sonen), lesing, kosing og soving. Jeg har faktisk fått noe som ligner på en døgnrytme: legge seg før tolv, stå opp sju-åtte.

Silje Cam er en veldig god venn å ha, hun har fulgt meg fra jeg starta studiene og gjennom hele tiden etter ulykka og tiden etterpå også. Hun er vel den som best har kunnet se forandringene hos meg. Og hun sier det har vært vanskelig, for jeg har absolutt ikke vært den Astrid som hun kjente før ulykka. Jeg er fremdeles ikke der jeg var, men ting bedrer seg, sakte, sakte. Hun savner impulskontrollen min. Og ser at jeg ikke klarer å skjule noe av det jeg tenker og funderer på lenger. Jeg er som en åpen bok. Også mine frie assosioasjoner får mørkere toner og kan bli veldig forstyrrende, men hun vet at det ikke er JEG som snakker. Jeg håper fler og fler kan se det, og også tilgi meg når ting går litt over styr for meg.

Lesetreninga går bedre og bedre, sammen med en litt mer ordna døgnrytme orker jeg mer, selv om jeg føler meg konstant sliten. Jeg har oppdaga at jeg sliter veldig med det som kalles regressjon; jeg stopper opp og går tilbake en setning, en linje eller et avsnitt og begynner lesinga på nytt derfra. Da tar det lang tid å lese en hel tekst! Målet mitt nå er å trene vekk regressjoner og stopp i lesinga, noen enkle grep skulle lett kunne doble lesehastigheten min uten å slite meg ut mer eller hindre meg i å oppfatte budskapet. Dette er viktig med tanke på prøva jeg snart skal ha.

Jeg har hatt veldig godt av Tromsølufta og tiden sammen med Silje Cam. Vi er ikke alltid enige, men finner ut av det til slutt likevel. Hun hadde en tannsorteringstest i går, og selvfølgelig fikk hun "tsjekkisk bestått", absolutt alt rett. Jeg tror hun kommer til å gjøre det bra når hun får fortsette med de praktiske og teknisk grunnleggende fagene i tannlegeyrket. Og jeg kommer til fortsatt ta en og annen svipptur innom henne, det er ingenting morsommere enn å gå ut med henne! :)

Nå skal jeg lese litt igjen. Jeg satser på 300 ord per minutt.

Noen ganger må man bare undre...

Noen ganger slår det meg at jeg gjerne bruker mye lenger tid på ting som strengt tatt kunne ha vært mye kjappere unnagjort. Nå har jeg faktisk studert 3,5 år ved universitetet, og har ennå ikke en gang gjennomført førsteåret på den utdanninga jeg vil ha. Jeg har derfor minst 5 år igjen på skolebenken. Akkurat nå skulle jeg ønske det fantes noen litt enklere alternativ... I mellomtiden forbereder jeg meg til opptak på medisin for andre gang i mitt liv. Jaja...

8 pluss 3 meter.

Nå har jeg flytta hjemmefra. Nøyaktig så mange meter som tittelen indikerer. Det kjennes bra.

En riktig bra helg!

Da var man tilbake i hverdagen (i den grad man kan kalle dagene mine for hverdagslige), etter en kjempeflott laaaaaaanghelg i Stockholm.
Formålet med turen var å komme seg til Karolinska Institutet for rådgivning i forhold til studiesøknad seinere denne våren. Men å samtidig bruke noen dager på å utforske omgivelsene og folkene der var like viktig for meg. Og man kan vel si at jeg fikk fullt utbytte av turen.

Fredag skjedde det ikke så mye, egentlig, annet enn at jeg ble henta på sentralstasjonen. Privat innkvartering er både en sosial og økonomisk løsning for de aller fleste. Jeg fikk bruke kvelden på å hvile ut etter en nokså lang reise, jeg er nok ikke helt i slaget ennå. Samtidig la vi litt planer for helga, og det så virkelig bra ut!

Lørdag starta med sein frokost og så en ganske lang omvisningstur rundt i Stockholm. Dessverre var det tjukk tåke akkurat denne dagen, så det ble mest til at jeg fikk forklart at "i den retninga finner du psykologiske instituttet, og der borte ligger karolinska et sted". Til slutt var tærne kalde og mørket framme, så vi tok buss tilbake til st.eriksplan og lagde middag. Thaiwok med ris, faktisk. På kvelden dro vi til Sugar Bar og traff flere bekjente, tok noen drinker/øl og hørte på mye bra musikk, for de som liker elektronisk. Litt komisk ble det jo da lyden plutselig stoppa opp i noen sekunder pga en teknisk feil, men sånn kan skje den beste, tror jeg..

Søndag var dagen for sein frokost og en tur til Vasamuseet. Jeg har regna litt på det, og har kommet fram til at det er mer enn 10 år sia jeg sist var der, så det var veldig spennende å kikke på båten en gang til. Jeg tror jeg fikk med meg flere av de utsøkte detaljene på båten og ikke minst lot jeg meg fasinere av rekonstruksjonsarbeidet de hadde gjort på skjelettene de fant i båten (jeg er evig medisinnerd). Planen var egentlig å gå på galleri etterpå, men da vi kom fram til galleriet viste det seg at det var stengetid, så vi fikk heller dra hjem og lage middag.

Mandag betyr som regel jobb og studier for de fleste, mens jeg hadde jo fri. Så da fikk jeg begi meg ut på byen på egenhånd for litt shopping, men ikke minst for en lang kafferast med Saskia. 3 timer satt vi på cafe med hver vår latte og kakestykke. Etter det gikk vi noen ærender sammen før vi skilte lag 4 timer etter at vi møtte opp vid ringen på centralen...
Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe noen smågreier til meg selv mens jeg likevel var på bytur, men det er ikke alltid lett å finne fram til spesialbutikker i en storby! Så etter en totimers letetur og noen merkelige opplevelser fant jeg endelig fram. Heldigvis gikk det greit å komme seg hjem (hvorfor har vi ikke metro i store byer i Norge????), og til alt overmål ble jeg påspandert middag på restaurant!

Tirsdag var dagen for rådgivningstime på Karolinska. Kort vei bort, lett å finne fram, og jeg var nokså nervøs. Men så viste det seg at rådgiveren var både positiv, hyggelig og hadde flott informasjon til meg, jeg må bare ta högskoleprovet. Det er ikke en sånn veldig enkel prøve, men den gir meg en fair sjanse i alle fall. Datoen for prøva er 28. mars, så da må jeg tilbake.
Jeg valgte å spise lunsj ute, etter å ha pakka kofferten og rydda opp etter meg. På ettermiddagen fikk jeg ta farvel til min gjestegiver, og fikk også følge til toget mot Arlanda, slik at jeg ikke gikk meg bort. Jeg fikk lovnader om at jeg var velkommen tilbake seinere, noe som kan komme godt med når det nærmer seg for högskoleprovet.
Flyreisa hjem gikk sånn passe greit, bortsett fra store forsinkelser både på fly og tog.

Oppsummeringa blir vel at jeg har hatt en spennende helg der jeg har utforsket Stockholm og folkene som bor der. Det var riktig trivelig og jeg synes jeg har opplevd mye spennende! Tusen takk for gjestfriheten, jeg kommer gjerne tilbake! :):)

Alt det håpløse.

Nå har jeg begynt å kjenne på det. Det håpløse. Jeg brukte kvelden på å tenke tilbake på hva jeg egentlig har gjort i sommer, høst og vinter. Uten å se på bilder jeg har tatt, eller blogginnlegg jeg har skrevet. Og jeg kom fram til at jeg egentlig ikke vet noe om mitt eget liv fra og med mai til og med midten av oktober.

Jeg husker de store tingene. Som at jeg sto en eksamen, og strøyk to ganger på en annen. To flotte konserter og en dobbelt 50-årsdag jeg aldri orka å egentlig delta på. Men også de litt tøffere tingene som de jeg på en eller annen måte har vekka en uønska reaksjon hos. Som da jeg ikke huska fra den ene dagen til den andre at jeg hadde faktisk truffet gamle kompiser fra studiedagene i Tromsø dagen før. Hverdagen er fullstendig borte.

De ekle anfallene som kjennes ut som strømstøt gjennom hodet husker jeg også. De kommer når jeg er sliten, jævlig sliten, om kvelden eller natta, like før jeg tror jeg skal få sove. Jeg hadde de i hele sommer, men de forsvant i september da jeg ga opp studiene og flytta hjem. Denne uka kom de tilbake. En gjennomtrengende lyd av elektrisitet som går igjennom hodet, følelsen av å lammes og rett etterpå skvetter jeg opp med en puls på 120, lys våken.

Jeg er hjemme, men føler meg som en rekvsitt i andres liv. En gjenglemt rekvisitt. Jeg har et ønske om å kunne få flytte for meg selv, for å få tid og rom rundt meg. Noe jeg ikke får så lenge jeg er hjemme, fordi jeg her har plikter og det det forventes at jeg deltar i et liv jeg har forlatt. Fordi jeg har blitt en slags tredje del av mine foreldres ekteskap, en del som ikke hører hjemme på den måten jeg er nå.

Det kom opp to forslag. Det ene var at jeg flytta ned til en av de tomme hyblene som ikke ble leid ut denne vinteren, og da deler kjøkken og stue med noen studenter som bor der. Det andre var at jeg dro til Hitra og flytta inn i sommerhuset der. Ingen av løsningene er optimale; Hitra er alt for langt unna både de jeg kjenner og alle de jeg må møte med jevne mellomrom pga skadene; kiropraktor, fastlege, spesialister og trygdekontoret. Studenthybelen? Hvor optimalt er det egentlig å flytte inn i et bofellesskap der de andre betaler min familie for å få bo der?

Jeg har, i samarbeid med fastlegen kommet fram til at hybelen tross alt er verdt et forsøk; skulle det ikke funke, er det ikke store jobben å flytte hjem igjen. Ingen bindingstid, ingen tapte utleieinntekter. Men kanskje litt tilpasning fra de andre leieboerenes sin side?

Det er uansett to uker siden forslaget kom opp, men da jeg endelig bestemte meg for det ene, så hadde visst tilbudet falt bort. Vi måtte visstnok tenke på stabiliteten og hverdagen til leieboerene som tross alt betalte for å få bo der. Bare synd at mitt ve og vel tydeligvis ikke teller så jævla mye når det kommer til stykket. Jeg nærmer meg 26 år, og har absolutt ingen følelser for å bo hjemme noe mer. Likevel er jeg nødt til å oppholde meg her, men jeg får ikke en gang velge å bo litt mer selvstendig enn med soverom vegg i vegg med mine foreldre.

Jeg føler innimellom at jeg har mista evnen til å være et normalt menneske. Det er liksom noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva. Jeg har klart å få folk sure på meg fordi jeg, i beste mening, har sagt eller skrevet noe om/for dem. Og så har det bare kommet så helt forjævlig feil ut. Det var aldri meningen!

Det er ikke mange dagene siden jeg oppdaga via facebook at de aller fleste jentene fra folkehøyskolen nå er ferdige med utdannelsen, de har fått seg jobb og det har til og med vært rene babyboomen det siste året. Til og med roomien min, Jane har fått barn, og det bare for 3 måneder sia. Jeg hadde ingen ide om at hun en gang var gravid. Vi pleide å snakke om alt mellom himmel og jord det året på folkehøyskolen. Og det har hendt at vi har hatt kontakt etter at vi flytta til hvert vårt. Jeg har i alle fall ikke glemt henne.. Jeg er jo glad på hennes vegne. Men samtidig misunnelig, men det er jo egentlig ikke lov å være det.

Hun som kjørte meg ned fikk som kjent en betinget straff. Og beholdt førerkortet. Jeg har både en norsk og en tsjekkisk advokat som jobber med å få til et sivilt søksmål slik at jeg kan få littegranne i erstatning. Det er ikke sikkert at jeg får så mye. Den norske advokaten jobber også opp mot forsikringsselskapet som holder tilbake skolepengeerstatningen på 80 000 kroner. I forsikringspapirene står det at de skal bli utbetalt ved studieavbrudd pga sykdom eller ulykke. Mer står det ikke. Så nå hevder forsikringsselskapet at dette ikke gjelder ved bare et midlertidig avbrudd, selv om det ikke står spesifisert. Ikke vil de betale for behandlingen jeg får hos kiropraktoren mer heller; med mindre de får en rapport fra henvisende lege. Det finnes ingen henvisende lege, man trenger faktisk ikke henvisning for å få kiropraktisk behandlig... Studielånet sammen med det at jeg ikke fikk meg noen sommerjobb gjør at jeg egentlig ikke har råd til noen ting. Jeg skylder også en masse penger for flyttelasset som ble henta i sommer + litt til. NAV er så snille at de automatisk setter en 20 ukers karantene på alle sjukemeldte studenter før de får dagpenger. Det er nesten et halvt år, det!

Akkurat nå føles det som om de andre cruiser rundt på Monopol-brettet og får kjøpt seg både hus og hoteller, mens jeg hele tiden har landet på "du settes i fengsel"-feltet, hver gang jeg forsøker å krysse.
Dra tilbake dit du kom fra. Og bli der.

Skitur i tåka

I dag gikk jeg både sesongens og årets første skitur. Det ble 8 kilometer i tåka før min søster invilget oss en pitstop på Kirk/Nordseter for påfyll av kakao/kaffe, pizzasnurrer og farris.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om saken, annet enn at vi traff en gjeng tyskere på skitur i den norske fjellheimen, at det var tåke og at det gikk bra med ryggen min. Jeg har ikke tatt bildet selv (lot fotoapparatet være igjen hjemme), men dette er det omtrentlige motivet jeg ville ha hatt av de tyske skituristene, bare legg til litt mer tåke, så har vi det. Og så litt vind, ja. Ingrid måtte til slutt låne lua mi, og surre den fast til hodet med sjalet sitt, for hennes lue var for tynn (jeg hadde jo vindtett hette)...

Eksamenstid

Jepp, da var det eksamenstid igjen. I Hradec altså. Men også for meg. I går var jeg hos neuropsykologen i 3 timer og testa hjernefunksjonen. Det gikk ganske bra, og det er alltids gøy å gjøre fra tall til tall-tegninger på tid, løse labyrinter og pusle med tre klosser og leke ord-memo. Resultatet var forøvrig bestått på alle punkter, men med svak karakter i impulskontroll og arbeidstempo. Det er håp om at disse to skal bedre seg litt til over tid. Det er i alle fall ingenting i veien for at jeg kan begynne å studere litt igjen etterhvert.

Jeg feirer med å trene, lese anatomi og histologi og sove. Øhh.. ja, det er vel egentlig det jeg har gjort hele tiden, det.