Jeg har følgende nære framtidsplaner:
-sove
-fikse fødselsdagsfika
-snakke med hormonlegen
-avtale et møte med en hund
-bestille flybilletter og overnatting
-lese noe om sykdommer
-dra til Stockholm, se på John Cleese og drikke obskure tsjekkiske øltyper
-dra på påskeferie
Omtrent der. Merk deg at eksamen ikke inngår i planene, enn så lenge. Det får vente til en annen gang, jeg orker ikke være flink pike om dagen, det holder med å være meg.
Men er det ikke godt å bare la forventinger være forventinger, krav være krav og verden være verden? Du burde prøve, om du har muligheten. Og gjerne før du tvinges.
fredag 25. februar 2011
onsdag 23. februar 2011
Läskiga hissen på Norrlands universitetssjukhus!
Det finnes en riktig ekkel heis på NUS. Ingen dør, ingen pling når heisen er framme, og den stopper aldri! Man risikerer å bli stående i båsen rundt og rundt og rundt og rundt, opp og ned om man ikke tør hoppe av ekkelsaken i fart. For stoppe, det gjør den aldri!
Du och jag, döden + språkforvirring
Japp, da ble det plutselig et norsk blogginnlegg igjen. Det ser ut til at jeg av og til tenker best på engelsk, av og til tenker jeg på svensk, noen ganger på tsjekkisk og så tenker jeg på norsk. Og bare for å komplisere det hele har jeg av og til tankefragmenter på tysk. Og min evne til å skrive blogginnlegg på et visst språk avhengiger tydligvis på hvilket språk jeg har brukt mentalt det siste døgnet når skrivearbeidet skal starte.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
søndag 20. februar 2011
Oh, yeah!
I decided to stay in Umeå. After a severe attack of Cryptosporidium in the Östersund water supply, the decisition was even easier. But I'm still planning to move on. Not physically, but in cyberspace..
Why? Because I need some space. I'm not comfortable to many knowing about my blog.. ..strange, isn't it? It is meant as a private diary..
I'm ill by the way. My studies is suffering, but I know what I got, and I will get an effective treatment. The problem is only to stand to wait for it!
Why? Because I need some space. I'm not comfortable to many knowing about my blog.. ..strange, isn't it? It is meant as a private diary..
I'm ill by the way. My studies is suffering, but I know what I got, and I will get an effective treatment. The problem is only to stand to wait for it!
lørdag 22. januar 2011
New semester, new possibilites!
My final in microbiology is completed, and I'm waiting for my results any day now. It felt very good after this one, despite I had to leave three questions open. One of them was anyway about pharmacology, not microbes, so I'm not that sad..
Anyway, some fun facts about this spring semester: I've taken up speaking czech again. I have forgotten most of it, it seems, but I remember enough to make me self understood by one of our new international students in class; Lucie from Brno! We are also in the same casegroup, thus I'll be able to practice a little czech every now and then this coming 5 months.
Subject for this semester is by the way pathology, a step further from our basis in anatomy, histology, physiology and microbiology. We will be digging us down in diseases, patient tests, symptoms and death. I'm really looking forward to know to learn about all this!
This weekend has been quite good at the personal level. I got my laundry machine on friday, no more laundry drama in the basement for me! Due to the arrival of this gigant machine (my bathroom is only 145x155 cm, the machine 60x60) I had to do some redecoration of my bath. A new shower curtain and some new towelhooks are bought and on the way to be installed. I'm also working on my 1 year old plan of painting the bathroom door.. Hopefully it will be done.. sometime! And then, finally, I went skiing with my brand new skies today. The snow was perfekt, the temperature was perfekt.. and it felt good! 5 kilometer is not much, but it is a good start for me.
Tomorrow I'll start revicing my old ECG-labs from HK, thus on tuesday we will have an ECG-lab.. :)
Anyway, some fun facts about this spring semester: I've taken up speaking czech again. I have forgotten most of it, it seems, but I remember enough to make me self understood by one of our new international students in class; Lucie from Brno! We are also in the same casegroup, thus I'll be able to practice a little czech every now and then this coming 5 months.
Subject for this semester is by the way pathology, a step further from our basis in anatomy, histology, physiology and microbiology. We will be digging us down in diseases, patient tests, symptoms and death. I'm really looking forward to know to learn about all this!
This weekend has been quite good at the personal level. I got my laundry machine on friday, no more laundry drama in the basement for me! Due to the arrival of this gigant machine (my bathroom is only 145x155 cm, the machine 60x60) I had to do some redecoration of my bath. A new shower curtain and some new towelhooks are bought and on the way to be installed. I'm also working on my 1 year old plan of painting the bathroom door.. Hopefully it will be done.. sometime! And then, finally, I went skiing with my brand new skies today. The snow was perfekt, the temperature was perfekt.. and it felt good! 5 kilometer is not much, but it is a good start for me.
Tomorrow I'll start revicing my old ECG-labs from HK, thus on tuesday we will have an ECG-lab.. :)
søndag 19. desember 2010
Jul, jul, strålande jul!
Ah, snart jul, jo! Bare to dager igjen av rotteracet, så blir det lang juleferie. Helt til 9. januar, faktisk. Eller, det vi si, jeg må nok bruke tid på studiene hjemme også, så bøker og forelesningspapirer får bare følge med hjem. Eksamen i januar er like sikkert som nisse på julekvelden.
Ja, hjemreise. Det blir mye å ta med seg. I skrivende stund har jeg 11-12 julegaver, 3,6 kg reinkjøtt, diverse småting og selvsagt "det vanlige" som skal pakkes ned i kofferten. Jeg håper jeg ikke får riktig like mange/store gaver tilbake, jeg er rett og slett redd for at jeg ikke har plass! I morgen blir det i alle fall 4 timers forelesning om vaksiner, på tirsdag blir det oppsummering av de siste casene våre, og så tar jeg flybussen direkte fra Umeå universitet.
Så er det bare å håpe på at alle gaver er i boks, at julestemningen er skrudd på bortimot maksimum og at mamma ikke tenker å spolere søstrene sisters' serinakakebakedag... At det blir jul, er jeg i alle fall ikke i tvil om!
Å ja, det store valget er foretatt. Det blir som det blir.
Ja, hjemreise. Det blir mye å ta med seg. I skrivende stund har jeg 11-12 julegaver, 3,6 kg reinkjøtt, diverse småting og selvsagt "det vanlige" som skal pakkes ned i kofferten. Jeg håper jeg ikke får riktig like mange/store gaver tilbake, jeg er rett og slett redd for at jeg ikke har plass! I morgen blir det i alle fall 4 timers forelesning om vaksiner, på tirsdag blir det oppsummering av de siste casene våre, og så tar jeg flybussen direkte fra Umeå universitet.
Så er det bare å håpe på at alle gaver er i boks, at julestemningen er skrudd på bortimot maksimum og at mamma ikke tenker å spolere søstrene sisters' serinakakebakedag... At det blir jul, er jeg i alle fall ikke i tvil om!
Å ja, det store valget er foretatt. Det blir som det blir.
fredag 19. november 2010
Det store valget
Hei! Lenge siden sist (som vanlig). Nå har jeg hatt siste eksamen i anatomi/fysiologi/histo-faget vårt, og det gikk sånn omtrent dårlig. Resultatet kommer kanskje til uka, men uansett hva det blir, skal jeg bare se framover. En eventuell konteeksamen får vente til jeg har tid og lyst, mer eller mindre.
Nytt kurs har dermed også starta, Attack och försvar. Svenske politistudenter har et kurs med akkurat samme tittel, men innholdet er ganske forskjellig. Vårt handler om immunforsvaret, bakterier, sopp og virus. Det er mange labber (hurra!) som handler om bakterievekst, bakterietyper, antibiotika og eksponensielle kurver, samt mange gode forelesninger og heller lite dødtid.
Med andre ord, jeg har dagene fyllt til randen. Fysioterapi, legeundersøkelser og tannlegebesøk hadde jeg all verdens tid til før siste eksamen, nå har jeg store vanskeligheter med å finne smutthull i timeplanen.
Og midt oppi alt dette må jeg gjøre et ganske stort valg. Skal jeg fortsette studiene mine her i Umeå om et år, eller skal jeg bytte studieby? Jeg må velge og jeg må sende inn mitt svar på valget innen 5. desember. Her er valgene, samt fordeler og ulemper:
Bli værende i Umeå:
-Jeg slipper å flytte, og slipper dermed å selge leiligheten med det første
-De fleste i klassen min blir også her
-Jeg kjenner byen
-Jeg får mye og bra helsehjelp her
vs
-70 studenter skal sloss om egentlig for få pasienter og veiledere
-Jeg blir boende langt fra Norge ut studietiden
-Jeg må reise ut og ta 2-4 ukers praksiser rundt om i Nord-Sverige resten av studietiden.
Dra til Sundsvall
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-IKEA som nabo...
Dra til Luleå
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-Jeg kommer meg nord for polarsirkelen...
Dra til Östersund
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-Kjempenært Trondheim, lillesøster og Norge generellt sett (175 kr for togbillett til Trheim)
-Billige leiligheter (helt akseptabel pris på 2-romsleiligheter, især kjekt om jeg får hund til sommeren)
Oh.. ja.. det blir vanskelig det her. Jeg elsker å flytte på meg, utforske nye steder og har mange lopper i blodet. Men det er jo fint her i Umeå også... Noen synspunkter på hva jeg burde velge??
Nytt kurs har dermed også starta, Attack och försvar. Svenske politistudenter har et kurs med akkurat samme tittel, men innholdet er ganske forskjellig. Vårt handler om immunforsvaret, bakterier, sopp og virus. Det er mange labber (hurra!) som handler om bakterievekst, bakterietyper, antibiotika og eksponensielle kurver, samt mange gode forelesninger og heller lite dødtid.
Med andre ord, jeg har dagene fyllt til randen. Fysioterapi, legeundersøkelser og tannlegebesøk hadde jeg all verdens tid til før siste eksamen, nå har jeg store vanskeligheter med å finne smutthull i timeplanen.
Og midt oppi alt dette må jeg gjøre et ganske stort valg. Skal jeg fortsette studiene mine her i Umeå om et år, eller skal jeg bytte studieby? Jeg må velge og jeg må sende inn mitt svar på valget innen 5. desember. Her er valgene, samt fordeler og ulemper:
Bli værende i Umeå:
-Jeg slipper å flytte, og slipper dermed å selge leiligheten med det første
-De fleste i klassen min blir også her
-Jeg kjenner byen
-Jeg får mye og bra helsehjelp her
vs
-70 studenter skal sloss om egentlig for få pasienter og veiledere
-Jeg blir boende langt fra Norge ut studietiden
-Jeg må reise ut og ta 2-4 ukers praksiser rundt om i Nord-Sverige resten av studietiden.
Dra til Sundsvall
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-IKEA som nabo...
Dra til Luleå
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-Jeg kommer meg nord for polarsirkelen...
Dra til Östersund
-Få som konkurrerer om pasienter/veiledere (10 studenter pr klasse)
-Slipper å reise Norrland rundt på forskjellige praksiser, men må dra til Umeå for enkelte moment på timeplanen
-Kjempenært Trondheim, lillesøster og Norge generellt sett (175 kr for togbillett til Trheim)
-Billige leiligheter (helt akseptabel pris på 2-romsleiligheter, især kjekt om jeg får hund til sommeren)
Oh.. ja.. det blir vanskelig det her. Jeg elsker å flytte på meg, utforske nye steder og har mange lopper i blodet. Men det er jo fint her i Umeå også... Noen synspunkter på hva jeg burde velge??
Abonner på:
Innlegg (Atom)