Å vokse på kunnskap

Det er ikke alltid lett å være liten i en stor verden. Og noen ganger kommer man bare til kort. Jeg med mine 170 centimeter merker stadig vekk at jeg kanskje ikke strekker til, og da må man jo kompansere for det, må man ikke? Ofte kan man vokse mye på solide kunnskaper, kunnskap er jo også makt. Og har man makt, kan man alltid få velge fra øverste hylle.

Visste du forresten at oldtidens egyptere ble skalert opp og ned på portretter i henhold til makt og rang? Faraoene og deres familier var alltid avbilda som giganter i forhold til slaver og bønder, mens prester og statsvitere hadde kropper med lengder som var litt midt i mellom bonde og farao. Men også kongebarna måtte lære seg mye for å få rangen (og proporsjonene) som en ekte kongelig. Det holdt nemlig ikke bare å være av blått blod.

Jeg har vokst litt i dag, jeg også. For da jeg rakk til, var det bare å ta fram solid kunnskap (en lærebok i cellebiologi, "Molecular biology of THE CELL", 1499 sider + tabeller, register og annet viktig). Med avansert cellebiologi som basis, var det ikke lenger et problem å nå opp dit jeg skulle, og jeg fikk tak på den fordømte blomsterpotta som jeg ikke klarte å få ned. Så nå har jeg vinduskarmen full av blomster (takk pappa), og de står alle i fine, hvite potter...

Bilde av ca halvparten av blomstene: