Can you feel me?

Hey you, out there in the cold
Getting lonely, getting old
Can you feel me?
Hey you, standing in the aisles
With itchy feet and fading smiles
Can you feel me?
Hey you, dont help them to bury the light
Don't give in without a fight.

Waters (The Wall, 1979)

---

Kan du føle meg? Jeg kan knapt føle meg selv nå. I beste fall kan jeg kjenne kriblingene i fingrene når armen dovner bort, eller en dytt når jeg slår beinet bort i en bordkant. Smakssansen begrenser seg til surt, salt og sterkt, matlysten er erstatta mot gnagende smerte i magen når jeg har gått lenge nok uten mat. Metthetsfølelsen er litt lettere å kjenne igjen.

Jo, og så kjenner jeg kveletaket rundt halsen min. Det er som en hånd har tatt tak og klemmer til litt mer hver dag. Nå kan jeg også se kulen som vokser under den skrå halsmuskelen. Muskelen dyttes ut og ser kjempestor ut, men er egentlig ganske tynn. Kulen følger med opp og sklir mot venstre når jeg svelger.. og så fort strupehodet snur og går ned igjen, følger kulen med og sklir inn mot midten igjen. Fascinerende i grunnen.

Jeg gikk innom sykehuset forrige uke og fortalte sykepleieren om kvelertaket. Legen ringte tilbake i går og sa han ville ha meg inn på en hastetime. Det blir om en uke.

Jeg har matchende blåmerker på begge lårene. Alt hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for trøttheten og følelsen av å være totalt uttørka.