Et selvløsende dilemma

Å være student er ikke alltid en dans på roser. Og økonomisk sett kan det være ganske trangt omtrent på denne tiden. Spesiellt for oss utenlandsstudenter som får studielånet utbetalt 2 ganger i året. Vi må passe på å porsjonere ut pengene i riktig takt, og ta høyde for at kronekursen kan gå både opp og ned. Krona er alltid som svakest når regningene er størst, har jeg funnet ut. Det er en sannhet som burde få plass ett eller annet sted i Murphys små betraktninger av verdens hendelser.

Mai har allerede vist seg fra sin beste side, og man kan trygt si at dette har vært en hendelsesrik måned allerede. Jeg har endelig fått Levaxin, stoffskiftehormon. Spesialisten var ikke spesiellt overbevist, men kunne gi meg et halvt års forsøk på grunnlag av familiehistorie, symptomer og det faktum at jeg nå har struma. Blodprøvene mine lever sitt eget liv uten tanke for at spesialister og leger generelt liker fakta presentert som prøvesvar langt uttapå referanseverdiene før de blar opp reseptblokka. Jeg må huske på dette når jeg forhåpentligvis blir lege selv om 4 år eller så.

Jo, Mai måned og hva som har hendt. Jeg sover altså 8 timer i døgnet (nesten på minuttet) og våkner av meg selv rett før klokka ringer, tidligere sov jeg gjerne 14 timer... Jeg klarer å holde konsentrasjonen i 40-50 minutter når jeg leser (mot 10-12 før). Jeg klarer å springe opp trappa uten pauser for hver etasje. Og jeg orker å gå lange turer i skog og mark hver dag. Muskelkrampene har forsvunnet. Takk medisinen min!

Samtidig forsøker jeg å ikke bruke alt for mye penger nå før skattepengene kommer seilende inn på kontoen. ICA får derfor omsetning på varene i nedsatt-disken. Grillpølser, pålegg og parmesanost til halv pris sier jeg ikke nei takk til nå. Dessuten spiser jeg meg igjennom fryseren, jeg har en tendens til å kjøpe litt mer når det er tilbud, koke store porsjoner og spare til magrere dager. De siste to ukene har jeg derfor spist alt fra kjøttgryte, laksefilet, ertesuppe og torsk som har gjemt seg i den nederste skuffen.

Som student (og som tilnærmet økonomisk menneske forøvrig) forsøker jeg å holde svinnet på et minimum. Og da oppstår jo det visse dilemmaer fra tid til annen.. Skal jeg kaste eller skylle av den grillpølsa som trilla ned på gulvet? Hva teller mest? Hygiene eller økonomi/miljø? Jeg liker som sagt ikke å kaste fullt spiselig mat. Men å spise mat fra gulvet har jeg på en måte slutta med. Dilemmaet har heldigvis blitt selvløsende den siste uka. Ruffen lar seg nemlig ikke be to ganger om han får tilbud om å konsumere kasserte kjøttråvarer på gulvet. Det er i sånne stunder at jeg virkelig kjenner at jeg har savna det å ha hund!

Ruffen hviler litt på kjøkkengulvet mens jeg blogger: