En travel påske!

Påsken har vært travel for frøkna. Først noen oppladningsdager den første helga, riktignok, men så smalt det så det sang!

Tirsdag tok jeg flyet ned til Stockholm. Målet var Gnesta der jeg skulle treffe på en liten hund. Han er like høy som meg når han plasserer labbene på skuldrene mine, men han er ikke så glad i å hoppe opp på folk, forsto jeg snart. Han ville mye heller at jeg skulle komme ned på hans høyde, noe som er en veldig god egenskap hos en hund som snart kommer til å veie mellom 60 og 70 kilo. Å bli møtt av 4 glade hunder som nesten sloss om oppmerksomheten og kos er alltid veldig koselig. Men tungt når 3 av 4 også gjerne hopper opp, som sagt. Ryggen har jo ikke blitt særskilt mye bedre den siste tiden.

Selve besøket ble ikke så langvarig, men det ble en 10 minutter alene med hundene og 20-30 med oppdretterens sønner, samt hunden som skal bli min.. :)

Neste post på programmet ble en litt løst avtalt visitt hos min faste kommentator utomjording. Jeg fikk en liten innsikt i hans studier og hverdagsliv. Jeg er jo en sånn overentusiastisk person som elsker å bli bedre kjent med nye personer, så jeg syntes det var morsomt! Dessverre er nok utomjording litt skeptisk til doktorer og andre med lisens til å stikke nåler i folk, så han var kanskje litt reservert til å begynne med... Jeg fikk i alle fall et blinkskudd på UFOn hans, og lover å legge inn bildet her på bloggen så fort jeg kommer hjem.

Uansett, det var onsdag som var den store dagen. Jeg og utomjording hadde jo avtale om en heldag. Vil si, planen var at han skulle skrive litt på sin magisteroppgave på formiddagen, mens jeg hadde en liten soveøkt (jeg er jo fortsatt sjuk). Deretter skulle vi møtes på Årstaberg stasjon like ved hotellet mitt og dra på museum sammen. For å gi et litt godt inntrykk av meg selv sørget jeg selvsagt å være på stasjonen i god tid, så jeg satt der ca 13.50, ti minutter før avtalt tid. Jeg hadde til og med gått hele veien fra hotellet, noe som tar 20 minutter eller så. Den som klarte å forsove seg med nesten en hel time... var... unge herr romvesen!

Turen gikk deretter videre til første post på programmet: Verdensrommet! Om man kjenner et romvesen/en utomjording/alien, så må man jo forsøke å få tatt seg en tur ut i det store, stille og svarte intet. Å se ned på den blå planeten er en egen opplevelse, og en guidet tur med et ekte romvesen er ekstra spennende. Jeg fikk se satelitter, romstasjoner, romdrakter, tekniske dubetitter og innsiden av romfartøyet Atlantis..

Etter noen timer i det store, svarte hadde vi en trygg landing og dro ned til Den blå Dörren på Slussen for litt middag. Det var forsåvidt min ide. Også dette må jeg jo si var vellykka, med kanskje et lite unntak. For neste post på programmet var å ta seg til museumsområdet igjen, for å gå på Circus. Altså ikke et sirkus med dyr og klovner, men en av Stockholms underholdningsscener. John Cleese var nemlig i byen og det var jo hele grunnen til at jeg hadde mast meg med på tur med utomjordingen. Uansett.. Jeg hadde tiltro til at denne lavmælte og ordentelige og absolutt svenskkorrekte personen hadde orden i sakene, men likevel klarte han å glemme igjen billettene våre på restaurantbordet! Når man allerede har bevist at man gjerne er ute i siste liten og gjerne litt for seint, blir det fort ekstra travelt når man har et standup-show å rekke.. Det ble taxi, heldigvis hadde restaurantbetjeningen tatt vare på papirlappene som lå igjen på bordet... Og vi kom bare kledelige 5 minutter for seint til showstart. Så John hadde faktisk ikke gått på scenen innen vi satte oss på plassene våre.

Ja, John Cleese.. Fantastisk morsom mann som dessverre (eller heldivis for oss) har blitt dømt til å betale sin ekskone 20 millioner amerikanske dollar som en del av skillsmisseoppgjøret. Han har jo ikke så mye penger tilgjengelig bare sånn der, og har derfor turnert i noen år nå for å skrape sammen det kona forlanger. Den enkleste måten å tjene mest mulig med minst mulig risiko er tydeligvis ved foredrag og standup, så da ble det slik. Selv vil nok John helst få lov til å være en gammel mann som får skrive sine memoarer og kanskje en historiebok og leve et heller tilbaketrukket liv, men det skjer nok ikke med det første. Men jeg beundrer hans innlevelsesevne og hvordan han klarer å holde publikum i sin hule hånd i fra første setning til siste ord. Jeg lo meg igjennom 2 timer med innfall og utfall fra denne karismatiske mannen.

Etter showet var det på høy tid med en øl. Og gjerne en god tsjekkisk en. Men kanskje med svensk standard på hygienen når det kommer til renholdet av glassene. Utomjording hadde vært flink og gjort sin research grundig, han hadde nemlig funnet fram til en tsjekkisk Hospoda; Soldaten Svejk. Vi kom kledelig en halvtime seinere enn avtalt, for det satt også en annen filur der og venta på oss. Når ølen er god, er allting godt. Jeg forsøkte å lære bort litt selskapelig anatomi, og fikk vite litt mer om surfaktanter og fluortanter. Svenskene er rare.

Stengetid ble behørlig introdusert czech style også på Svejk. Ingen sier "konec!!!" og springer rundt og jager på oss, neida betjeningen var utspekulerte slik bare ekte tsjekkere kan være. De begynte å rydde og vaske rundt oss på alle kanter, slik at det ble mindre og mindre pubtrivelig rundt oss jo lengre over stengetid vi var.

Da var det bare å takke for kvelden og si hade bra til den sjarmerende herren utomjording, komme seg hjem til hotellet og forberede seg på hjemreise til Norge og familiepåske hjemme. Trodde jeg. For ingen pendeltog gikk så seint på natten (for det var påsketrafikk og færre avganger). Så utomjording geleida meg på en buss og skulle jo samme veien som meg. Han lovte å si ifra når jeg var framme.. Men bussen valgte en annen rute, og plutselig sto jeg et helt annet sted enn hvor jeg hadde tenkt meg. Det ble en kriseløsning for å slippe over en time med buss fram og tilbake igjen, men det hadde nok vært enklere å kommet på riktig buss på første forsøk. Hjem kom jeg i alle fall neste morgen, og det var alt i alt et par veldig trivelige to døgn i Stockholm stad.

Bunad på gang

Ja, det broderes på i helgene nå. Jeg er ferdig med en del av broderiet til kragen og mansjettene, nå er det skulderstykkene og deretter skjortebrystet som skal under nålen..


Og jeg har kasta over de fleste delene av vestestoffet og har også sydd en klaff til vesten.. Det blir bra, men jeg blir neppe ferdig til 17. mai..

A quite normal day at school..

Let the photos tell the story..

First we need a male patient...
Then we have to wash the penis...
Then we start to insert the catheter...
Finished!

Can you feel me?

Hey you, out there in the cold
Getting lonely, getting old
Can you feel me?
Hey you, standing in the aisles
With itchy feet and fading smiles
Can you feel me?
Hey you, dont help them to bury the light
Don't give in without a fight.

Waters (The Wall, 1979)

---

Kan du føle meg? Jeg kan knapt føle meg selv nå. I beste fall kan jeg kjenne kriblingene i fingrene når armen dovner bort, eller en dytt når jeg slår beinet bort i en bordkant. Smakssansen begrenser seg til surt, salt og sterkt, matlysten er erstatta mot gnagende smerte i magen når jeg har gått lenge nok uten mat. Metthetsfølelsen er litt lettere å kjenne igjen.

Jo, og så kjenner jeg kveletaket rundt halsen min. Det er som en hånd har tatt tak og klemmer til litt mer hver dag. Nå kan jeg også se kulen som vokser under den skrå halsmuskelen. Muskelen dyttes ut og ser kjempestor ut, men er egentlig ganske tynn. Kulen følger med opp og sklir mot venstre når jeg svelger.. og så fort strupehodet snur og går ned igjen, følger kulen med og sklir inn mot midten igjen. Fascinerende i grunnen.

Jeg gikk innom sykehuset forrige uke og fortalte sykepleieren om kvelertaket. Legen ringte tilbake i går og sa han ville ha meg inn på en hastetime. Det blir om en uke.

Jeg har matchende blåmerker på begge lårene. Alt hadde vært helt greit, hadde det ikke vært for trøttheten og følelsen av å være totalt uttørka.

Thing to hate

Although I'm quite happy with my class and studies, there are things that I really hate. Like working in groups with people that doesn't see the point of group work. I'm in my second group of non-co-workers.

I am a quite loud person, but I really tries hard to not taking over.. That's actually not that difficult anymore, because my classmates are all intelligent and know how to work hard as individuals.. But when it comes to group work, some of them seems like cavemen.

I am ill at the moment, and not able to study full time. So I decided to do only every second case in stead of a lot of half cases. It would have worked brilliantly, except for my case-group's way of solving no-existing problems..

Why put so much work in dividing the group questions, create a common work space and agree to split the burden when somebody allways have to go solo and answer all the questions and put them up on the work space 3 days before the presentation? Why can't they all just write their own answers and keep them for them selves until after the presentation? It is great that this person work with all the questions, as we all are supposed to do... But don't do my part of the common document! Of course, if I fail to put up my work and don't show up for the presentation, please do what ever you want. But not 3 days before.

I really struggle now to find inspiration to continue my work. But I have to do it for my own. I've written in to our common document that I'm not OK with their way of pushing me aside. Sadly, there is only a couple of cases left, and I'm not planning to participate in them.

Etikk, takk!

Da var etikken tema på skolen. Viktig, men det blir tungt når det er det eneste vi jobber med 4 dager i rad.. De store temaene har kommet opp.. Døden, dødshjelp.. Autonomi og pasientens selvbestemmelsesrett. Prioriteringer, menneskets verdi, livssyn, rasisme.. Tungt og viktig, og jeg fikk ta en sovepause midt på dagen.

På ettermiddagen hadde vi gjennomgang der andre grupper framførte sine svar på sine oppgaver.. Mye spennende, og litt kritikk til kursledningen som uetisk nok hadde satt opp "Fika" på skjemaet, men ikke hadde sørga for kaffe og biteti! Opplevelsen levde ikke opp til våre forventinger, kan man trygt si.

Til slutt hadde min gruppe gjennomgang med våre ord og oppgaver. Døden og det å formidle budskapet om at en pasient må begynne å planlegge sin egen slutt.. Det ble mye fram og tilbake rundt etikken ved dødsbudskap..

Som Malin så beskrivende sa det til slutt:

"Du har fått en uhelbredelig diskusjon!"

1. april!

Japp, da var den dagen her igjen. Man vet ikke helt om man skal tro på nyhetene og murer seg selvsagt inne med bøker og trykksaker fra en annen dato.. Det hjelper på samvittigheten at det er overskya, kaldt og trist ute. Da kan man jo være inne og se på youtubeforelesninger og filosofere over akutt og kronisk inflammasjon.

Ja, det er sant. Av og til er man bare ikke fornøyd med undervisningen på skolen. Universitetet har et ganske sinnrikt system med tilbakemeldingsforum, anonyme spørreundersøkelser og en egen komité for utdanningsspørsmål. Jeg fyller i mine meninger så godt jeg kan, men synes ikke egentlig at responsen fra skolens del er så ekstremt fantastisk.. Til nå har vi bare sett ett tydelig tiltak gjennomført pga tilbakemeldinger fra min klasse: det har blitt hengt opp små skilt på dørene på biologihuset slik at det kan skrives på døra hvem som sitter der når. Det ble litt slitsomt med masser av folk som lette etter rett gruppe hele tiden. Så arbeidsroen og effektiviteten har blitt noe bedre der.

Jeg skulle ønske at universitetet ikke tviholdt på Casepedagogikken (en form for PBL/problemabsert læring) for pedagogikkens skyld. Det viktigste er vel at studentene lærer seg de de skal på en tilfredsstillende måte, ikke at alt de lærer seg er via case? For all del, caseundervisningen fungerer utmerket innenfor sykdomslæren (en sykehistorie er et case), men i normalhistologi, fysiologi og anatomi fungerer nok god gammeldags forelesning + praktikk (mikroskopering, disseksjoner, labber) mye bedre enn oppkonstruerte høyst teoretiske case..

Det jeg er minst fornøyd med dette semesteret er forelesningskvaliteten. Den varierer fra fantasisk bra til ekstremt dårlig. I og med at jeg også har sjukemeldt meg 50% blir det vanskelig å følge alle forelesninger og jeg har vanskelig for å motivere meg i og med at jeg aldri vet om det er verd strevet å dra til skolen. Da er YouTube en god venn i nøden. En fantastisk flink foreleser har tatt for seg ikke bare histologien men patologien, lest inn små snutter a 10 minutter i samme rekkefølge som de kommer i læreboka.. Og kvaliteten er jevn og god! Så kan man sitte i soffakroken med en kopp te og faktisk kose seg underveis. Og føler man for en pause hver halvtime er det mulig. Om noe går for fort kan jeg spille av hele eller deler av klippet en gang til. Og vil man gjøre noe annet en stund kan forelesningen vente.. :) Ja til flere online forelesninger!

http://www.youtube.com/watch?v=m097UUkqU2Q

Så når den lokale medisinstudentforeninga nå vil dele ut den pedagogiske prisen, har jeg egentlig mest lyst til å nominere en amerikansk professor i Washington...