Gøy på landet!

Ikke tro at du kan ta inn som gjest på en storgård midt på sommeren, tre dager før et dobbelt 50-årslag, uten å måtte ta i et tak! Etter felles frokost rundt et oppdekket bord klokka åtte (jeg slipper morgenmelkinga i det minste), ble jeg sendt sporenstreks til barne- og ungdomsskolen i bygda for å hjelpe til med matlaging til den store låvefesten på lørdag. Med en kniv i den ene hånda og en bunt seleri i den andre, visste jeg hva jeg hadde å gjøre.

Jeg er tilbake på den gården hvor jeg har hatt mine gårdsferier siden jeg var ganske liten. Og det er som alltid herlig. Det første jeg gjorde da jeg ankom gården i går kveld, var å spise kveldsmat/middag. Og til den fikk jeg et glass melk som var så nymelka og fersk at den ikke en gang hadde rukket å bli kald. Den smakte veldig godt. Jeg er ikke mye redd for å få sur melk her! Alt er ved sitt gamle her, selv om fjøset er relativt nyoppussa, hønsene er hevet ut, det har blitt noen flere kyr på båsene og hestene har fått ny stall på låven. Og sjølfolket er seg selv like, alltid trivlige!

Jeg vet ikke hvor mange somre jeg har vært her i løpet av barndommen, men historia har alltid gjentatt seg. Hver gang jeg kommer, kan de fortelle om den helt nyfødte kalven, og dagen etter at jeg har dratt, kommer det en ny en. Men det kom aldri noen kalv mens jeg var her. Derfor var jeg ikke sein med å springe opp og ut da det var på tide med kveldsmelkinga i dag, da det ble ropt gjennom huset "kom å hjælp, vi har en kalving på gang"...! Og jammen meg sto det ikke en ku med fostervannspose hengende ut bak, ute på et jorde. Det var bare å få jaga kyrne inn, for her var det kalv i komminga (og de er visst litt vriene å få tak i om de først kommer seg på beina ute på jordet, så kalvinga bør skje inne).

Det tok vel ikke mer enn ca en halvtime, tre kvarter fra vi kom ned, til kalven var vel ute. Det var veldig spennende å se på, og også se hvordan kua rauta til kalven sin mens hun slikket ham ren. Første melka ble drukket (riktignok fra tåteflaske), før kua begynte å hisse seg noe veldig opp. Da var det bare å dra kalven vekk og sette den på en egen kalveboks i andre enden av fjøset, så roa den nybakte mora seg fullstendig, og begynte å konsentrere seg om kveldsmaten i stedet. Glemt var både fødsel og kalv, så det ut som. Kyr er kanskje ikke akkurat verdens smarteste eller omsorgsfulle dyr...

Uansett, det var ganske flott..

Framtidsdrømmer.

Jeg har alltid vært en person som drømmer mye. Jeg mener ikke sånne drømmer som man har om natten, slike man bare har et vagt minne om når man våkner, men sånne man har inne i sjelen hele tiden. Det er kanskje rettere å si at det er ønsker for min egen framtid.

Jeg ønsker å være meg selv. Jeg ønsker å jobbe med mennesker. Jeg ønsker å bli likt og respektert for den jeg er. Og jeg ønsker å slippe den følelsen av håpløshet som alltid følger meg når jeg ikke får til det jeg så gjerne vil gjøre (det skjer dessverre ofte).

Av de mer konkrete tingene så ønsker jeg å bli lege. Det har nok ligget i meg ganske lenge. Jeg vurderte jordmor ganske lenge, men i Norge er ikke jordmorutdanninga samlet og integrert; man må ta sykepleierutdanninga, jobbe i to år og så håpe på å komme inn på jordmorutdanninga som tar ytterligere 2 år. Det blir 7 år til sammen, ett år mer enn legestudiet. I Sverige derimot, der har de en integrert 5-årig master til barnmorska. Men jeg turte ikke søke dit, det var jo det store utlandet, forståss! Så da plutselig satt man i Tsjekkia som legestudent, ut av det blå. Merkelig hvordan hodet mitt fungerer fra tid til annen.

Men nå har situasjonen endret seg. Det er nå 3 måneder sia ulykka, og jeg begynner å kjenne at det vil ta lang tid før jeg er tilbake der jeg var rent kapasitetsmessig, om jeg noen gang kommer tilbake der jeg var. Jeg blir kanskje nødt til å ta et år fri fra studiene, eller bytte studieprogram. Jeg har begynt å sende mail til forskjellige universiteter for å forhøre meg med sjansene for å få bytte. Selv er jeg blitt veldig usikker. Jeg vil så gjerne, men får jeg det til nå? Mine klassekamerater har udelt tro på meg, men hvor mye hodepine skal det koste meg å fullføre? Skal jeg tørre å presse meg selv så hardt, så fort?

Jeg har gjort alle forberedelser. Søkt lånekassa om lån og stipend for neste år. Meldt meg opp til eksamnene mine i august/september. Lett etter en ny leilighet i studiebyen min. Men jeg vet ennå ikke hva jeg blir å gjøre. Framtidsplanene mine fikk plutselig et stort, tungt og vått ullteppe lagt over seg, og jeg kan ikke lenger se hva jeg skal gjøre.

Det jeg i alle fall skal gjøre, er å snakke med min gode venn Ellen. Hun studerte også i utlandet, og det dro visst litt ut i tid for henne også. Men hun ble da ferdig til slutt, og hun vet hva det vil si å studere i et fremmed land på et fremmed språk på et hardt studie. Jeg tror jeg skal høre på hennes råd. Og så legge nye planer oppå det våte, mørke ullteppet som har dekket mine gamle planer...

Opp, opp og avsted!

Nå er det bare knappe to timer til toget mitt går til Gardermoen. Jeg skal ut og fly, til Tromsø, min favorittby i Norge. Der skal jeg tilbringe en hel uke i midnattsolens rike. Jeg gleder meg.

Planen var å ta seg en tur til Buktafestivalen. En skikkelig nordnorsk rockefestival med god og lun stemning (sånn er bare den nordnorske folkesjela), gamle venner og god musikk.. Planen har omtrent vært uendret i et år nå. Det holdt på å gå skeis i og med ulykka for 3 måneder sia, men nå løser alt seg. Og jeg får treffe gode venner igjen. Jeg gleder meg!

Flyet mitt tar av omtrent i ti-tida i kveld. Og lander fem på tolv i natt. Jeg skal få se innflyginga til Tromsø Lufthavn i midnattsol! Noe vakrere finnes ikke. Jeg har booka flysete med vindusplass, så jeg håper jeg får tatt noen bilder fra lufta, selv om flyvinduer til store boeing-fly ikke akkurat er det som gir best utsikt. Dessuten tror jeg dessverre at jeg sitter over vingen også. Men vi får i alle fall prøve! Kameraet er i alle fall pakket og klart.

Å pakke er noe av det verste jeg vet. Jeg elsker å reise, men vet aldri hva jeg skal ha med meg. Merkelig i grunn; jeg har vær speider/scout siden tidenes opprinnelse, men har ennå ikke fatta hvordan pakke en konsentrert og samtidig velutstyrt koffert/sekk. Jeg ender alltid med 10 kg overvekt. Eller i alle fall nesten. Denne gangen veide jeg kofferten inn på 14,9 kg, ikke dårlig til å være meg (og det er for 2 ukers ferie). Men så må jeg jo ha med meg noen spesialremedier som hørselvern, goretex-klær, ullundertøy og lader til kameraet. Det er ingen spøk å dra på utendørsfestival i Tromsø!

Frokost

Det er sommer. Jeg er aleine i huset. Dagene snegler seg av gårde og det er varmt. Jeg kjenner ingen trang til å spise frokost når jeg står opp, men jeg vet at jeg bør; især når jeg er nødt til å svelge unna tabletter skrevet ut av leger med skrivekløe (det ble ganke mye til slutt).. Jeg blir nemlig uvel om jeg ikke svelger unna en skive brød til.

Vi har en gammal brødboks i tre. Den har vi hatt i mange år. Med jevne mellomrom tar mamma den fram og vasker den i klor. Jeg tror det trengs igjen nå. For i dag, da jeg skulle finne meg noe jeg kunne kalle frokost, fant jeg muggent brød. Mye muggent brød. Er det noe jeg virkelig misliker, så er det muggent brød i plastposer. Fordi jeg har miljøsamvittighet, må jeg jo kildesortere søpla. Plast skal gjenvinnes, muggent brød skal komposteres. Det er så ekkelt å ta ut brødet fra plastposen når det er grønt og hårete. Ikke hjelper det på den noe manglende matlysta mi heller.

Det fikk bli knekkebrød fra Wasa og rugkjeks fra Kavli i dag. Med ost. Og en stor kopp lunken te til. Og så tror jeg at jeg ikke skal ta opp noe mer brød før mamma og pappa er tilbake. Er jeg lur, så tømmer jeg alle åpnede glass med syltetøy snart også. Det utvikles hvit og grønn pels på pålegget i kjøleskapet også. Jeg tror det er det verste med sommeren.

Å ha forståelse for pasientens situasjon.

Som kommende lege, må jeg jo lære meg litt av hvert om hvordan jeg skal møte mine framtidige pasienter. Og hva er da vel bedre enn å være erfaren pasient selv?

Som sagt, så gjort. Jeg har alt en lang karriære som småsjuk bak meg. To sykehusinnleggelser har det også blitt, og bare fordi jeg er så nøye på det, har det til og med en av innleggelsene vært en feltstudie i utlandet. Bare så det er sagt; det er store forskjeller, selv om jeg må innrømme god pleie både i Norge og i Tsjekkia. Det er bare litt enklere når en snakker det samme språket som helsepersonellet.

I dag har jeg nemlig vært hos legen, igjen. Jeg merker at legetimene har forandra seg litt fra før jeg begynte å studere medisin. Fastlegen min vet plutselig at jeg lærer meg det samme som hun bruker som grunnlag for sin veiledning av meg. For det er jo ikke så mye behandlig som foregår på et fastlegekontor. Det er en samtale, og så kanskje en henvisning, en resept og et blodprøvepapir, kanskje en sykemelding eller erklæring også, samt veiledning. Alt det praktiske; blodprøvetakning, stingfjerning, sårskift og analysering av urinprøver er det jo legesekretærene som gjør. Selve behandlinga utfører jeg jo på meg selv, helt alene i mange tilfeller. Jeg tar tablettene mine selv, trener opp igjen etter skader selv (ingen kan gjøre det for meg), passer selv at jeg får den hvilen jeg trenger. Og alt gjør jeg etter veiledning fra min lege. Kjekt.

Jeg var også på røntgenkontroll for ryggen min i dag. Skal på konsultasjon med ortoped om en stund, bare for å få litt mer informasjon og veiledning om hva jeg skal gjøre. Det gjør nemlig litt vondt fra tid til annen, især når jeg nyser. Og jeg vil så gjerne trene, men kirurgen i Tsjekkia ville at jeg skulle vente ennå en måned, mens fastlegen min mener at det er på tide å kaste korsettet og begynne styrketreningen nå. Selv vet jeg ikke, men jeg tror jeg er trygg så lenge jeg holder meg under smertegrensa.

Mens jeg lå der på røntgenbenken tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg kanskje skulle få tak i "portrettbildene" fra sykehuset i Tsjekkia. Alternative bilder av barna i glass og ramme må jo være en hit? Jeg tror jeg skal prøve å få tak i bildene, selv om det skal holde hardt. De er litt mer konservative der nede enn her i Norge, hvor vi bare betaler inn en hundrings til sykehuset, så kommer alle bildene på en CD sendt hjem i posten..

Nå har jeg i alle fall tatt alle mine piller for i dag, sovet ettermiddagslur i 5 timer og strikka litt (7 cm for å være presis). I morgen skal jeg hente skolebøkene mine. 17 kg medisinsk faglitteratur. Det blir ikke så mye mer ferie på meg i år. Jeg håper at jeg kommer til å huske alle disse rare tankene jeg har gjort meg de siste 3 månedene når jeg treffer på en forvirra pasient.

Spam

Jeg virkelig hater spam. Hver dag ramler det inn ca 30 mail på adressa mi med titler a la "you look very stupid sorrow", "be a stud in bed and make your wife happy" osv osv.. Det sies at disse som sender ut all denne søpla faktisk tjener på å gjøre det. Det vil igjen si at noen faktisk svarer på mailen/følger linkene ved dem, og kjøper piller og tjenester som garantert ikke har noe for seg. Det har vært rettsaker i USA der spamutsendere har blitt dømt til klassiske amerikanske straffer, av typen 40 år i fengsel. Og hurra for det, men for hver utsender som blir tatt, dukker det f*** meg opp 100 nye.

Spørsmålet er. Hvem er det som er så dumme at de går på limpinnen og svarer på disse idiotiske mailene? Hvem er det som kjøper piller i alle farger og fasonger (som neppe kan ha noe virkestoff av det slaget som det reklameres for)?

Om folk virkelig hadde hatt litt omløp i hodet, hadde de latt være å gå for tilbud som er for gode til å være sanne (de er nettopp det..). Og hadde ikke folk trodd på tilbudene, hadde også utsenderene gitt beng i å sende ut så mye søppel. Så da kan man jo lure hvem som fortjener straffa, de som utnytter folks manglende intellekt, eller de som faktisk er så dumme at de påfører oss andre så mye skit??

Strange..

..I was sitting in the hostel livingroom on monday evening, after dining with a friend in Stockholm. My plan was to check my e-mail and do some other stuff before I was supposed to pack my stuff before leaving Stockholm early next morning. The strange thing was that I overheard a conversation between 3 backpackers. It was in czech. I introduced myself, and the responce was very nice.

They were all international students, just heading back to Czech Republic (allthough, one of them, the only girl in the group, was Slovak). The funny thing was that the girl actually was heading back to Norway quite soon, to continue her studies. And she lived in my hometown!

The boys were from Pardubice, close to the city where i study in Czech Rep..

Today I went to the gym. There I met my old german teacher from gymnasium. She is also from Czech republic... Strange..