Japp, da ble det plutselig et norsk blogginnlegg igjen. Det ser ut til at jeg av og til tenker best på engelsk, av og til tenker jeg på svensk, noen ganger på tsjekkisk og så tenker jeg på norsk. Og bare for å komplisere det hele har jeg av og til tankefragmenter på tysk. Og min evne til å skrive blogginnlegg på et visst språk avhengiger tydligvis på hvilket språk jeg har brukt mentalt det siste døgnet når skrivearbeidet skal starte.
Problemet er selvsagt at jeg ikke er så ekstremt god på andre språk enn norsk og engelsk, og det er derfor vanskelig å skrive blogginnlegg på andre språk enn de to. Og rent språkteknisk er jo alltid norsk lettest å formulere seg på, for jeg kjenner synonymene og nyansene i språket så mye bedre. Men selv der er det trøbbel, hodet henger ikke helt med og jeg sliter mye med å finne
det riktige ordet. Jeg håper evnen til å trylle med ord kommer tilbake så snart tyroksintablettene er tatt i bruk.
Døden.. Døden er temaet både i dette blogginnlegget, i mine tanker om dagen og kurset jeg går nå. Vi har startet det oh-så-store dødensemesteret. Obduksjoner, patologi, bilder av sykdom på sitt værste. Diskusjoner om opplevelser, tanker og erfaringer om døden. Hva betyr døden for meg? Hva synes jeg om organdonasjon? Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere for en obduksjon av en avdød pasient når familien ikke vil? Og hvordan påvirker mitt syn på døden mitt profesjonelle liv?
Jeg kan starte med det enkleste. Organdonasjon. Jeg signerte organdonorkortet mitt første gang i 2002. Lettere paranoia slo inn og jeg var dødssikker på at jeg kom til å bli drept i en trafikkulykke innen 3 uker. Det ble jeg ikke. Jeg ble heller ikke drept i den faktiske ulykka jeg var ut for 6 år seinere, bare nesten. Jeg har alle mine organer inntakt i kroppen, enn så lenge. Og jeg har sett hvor ille det er å være alvorlig syk, og jeg har tenkt mange ganger at jeg gjerne skulle ha delt av meg selv (bokstavelig talt) om bare lillesøster kunne bli frisk. Hun ble heldigvis frisk, og det uten å sette inn ekstradeler. Å velge å signere organdonorkort er enkelt: Vil jeg ha ha et organ donert til meg om jeg blir så syk at jeg trenger det for å overleve? Ja. Behøver jeg alle mine organer om jeg likevel skal i jorda? Nei. Synes jeg det er en fin tanke at i det minste noe av kroppen får leve videre? Absolutt. Kortet er signert og ligger i lommeboka.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å argumentere mot en families vilje? Der skiller nok norsk og svensk lov seg ganske mye. Jeg vil alltid være positiv til obduksjon. Det er lærerikt både for studenter, behandlende leger og forskere. Det gir feedback på virkningen av nye medisiner og diagnosemetoder. Hva gikk galt, og hvorfor? Hva kan vi gjøre bedre til neste gang? En obduksjon hjelper ikke den døde. Men det kan hjelpe familien til å komme videre; vi gjorde alt vi kunne, vi lærte at medisinen vi ga hadde en bivirkning som vi må lindre, dere hadde rett i at slektningen deres ikke var alkoholiker selv om mange trodde det (han var jo så sjanglete!). Men jeg har ingen rett til å tvinge på noen en obduksjon hjemme i Norge.
Hva betyr døden for meg? Oj, stort spørsmål! Viktig spørsmål! Noe jeg har tenkt over mange ganger de siste 3-4 årene. 1 år på disseksjonssalen, en alvorlig trafikkulykke med påfølgende lang sykemelding og tid for refleksjon. Så nye semestre med disseksjon, kropp, anatomi og nå atter en gang.. Døden som hovedtema. Døden er den naturlige slutten på livet. Det har jeg i alle fall funnet ut. Og døden er ikke ondskapsfull. Døden er bare døden. Det store intet. Ingen smerte, ingen glede, alt går i svart. Dødsprosessen er en helt annen sak. Den kan være smertefri og rask, eller langsom og pinefull. Eller noe helt annet. Hvert menneske har sin dødsprosess på slutten, og den er like unik for hvert individ.
Jeg er ikke redd døden. Jeg er redd dødsprosessen. Eller rettere sagt, worst case scenario av dødsprosessen. Jeg har et håp om at døden kommer smertefritt og ikke somler for mye når det først er på tide. Som en del av pensum har jeg lest en bok om en alt for tidlig og langsom, men likevel alt for rask dødsprosess. Om journalisten som den ene dagen står foran kamera og rapporterer, den neste får hun fått dødsdommen. I løpet av kort mister hun kontrollen på sin egen kropp, fra å være en topptrent kvinne til å bli en rullestolbruker avhengig av mating og stell. Hele tiden like mentalt våken som hvilken som helst person i arbeidslivet. Og innen et år dør hun. Men hun klarer likevel skrive bok i løpet av dette året. En bok om å forsone seg med at døden er den siste delen av livet.
Hvordan vil mitt syn på døden påvirke mitt profesjonelle liv? Vel... Det kommer vel an på hva slags spesialitet jeg velger. Om jeg velger patologi vil jeg selvsagt møte mange døde mennesker, men ikke så mange pårørende. Og ikke se selve dødsprosessen, kanskje? Som psykiater vil jeg kanskje jobbe mye med dødsangst hos pasienter. Som allmennlege vil jeg møte mennesker i alle deler av livet. Og så kommer det jo an på hva slags pasienter jeg får. To pasienter med samme diagnose, samme progonse og samme bakgrunn kan ha to vidt forskjellige syn på liv og død. Og det må jeg ta hensyn til. Men samtidig bærer jeg jo med meg mine egne tanker om livet.. og døden.
Døden er helt okay. Den er der. Jeg vet den kommer til meg også. Bare ikke når. Eller hvordan. Det er det ingen som vet. Jeg håper jo at jeg kan bli en gammel søt dame på 88, slik som farmor. Jeg er glad i farmor.
