Sangen om den uheldige mannen (eller damen)

Husker du denne gamle Egner-visa?

Dette er en vise om den stakkars mann.
Som var så uheldig som du bare kan.
Synes du denne visa kanskje er litt trist.
Kan du trøste deg med det at alt gikk bra til sist.

Det var en Fredag morgen han skulle gå avsted.
Men da han kom til trappen så snublet han og gled.
Han rullet og han rullet, den stakkart stakkars mann.
Så han fikk hull i hodet sitt og brakk en hjørnetann.

Så gikk han ut i gaten og vandret glad avsted.
Men oppå taket lå det en veldig haug med sne.
Det ramlet ned i hodet på den stakkars mann.
Så han ble nesten borte under sne og is og vann.

"Å nei og nei" sa mannen. "Her tør jeg ikke gå".
Han børstet av seg sneen og satte hatten på.
Så gikk han ut i gaten, men der var stor trafikk.
Og BANG så ble den stakkars mannen påkjørt av en trikk.

"Å gid" sa de som så på "nå slo han seg visst veldig".
Men heldigvis for mannen så gikk det ganske heldig.
Han reiste seg fortumlet og børstet sine klær.
Han hadde bare fått en to, tre skrammer hist og hær.

Så kom en mann med bil og han ropte "Slo de dem?
Sett dem inn i bilen min så kjører jeg dem hjem"
Men ikke før var bilen kommet godt i gang
Så møtte den en annen bil, og dermed sa det PANG!

"Nå går jeg hjem" sa mannen, "og legger meg og sover.
Og sover trygt og rolig til denne dag er over!"
Men da han kom til huset så gråt den stakkars mann
For tenk at hele huset der han bodde sto i brann

"Nå rømmer jeg" sa mannen. "Nå drar jeg langt av sted".
Så tok han fly til Engeland, men flyet ramla ned.
Å sykebilen kjørte til sykehuset me'n.
Der lå han fire uker for han hadde brekt et ben.

Der var en sykesøster. Hun var så snill og grei.
Så fridde han og sa "vil du gifte deg med meg?".
Og heldigvis for mannen, så svarte søster "Ja".
Så nå er mannen gift og har det veldig, veldig bra

Fin sang? Jeg tror jeg er i slekt med den uheldige mannen, jeg. Tryna på sykkel og brakk overarmen på vei til jobb i dag...

Jeg liker ikke tomat!

Hva er det som får folk til å si "Jeg liker ikke dette!" før de i det hele tatt har smakt på? Finnes det en mer effektiv måte å utelukke seg selv fra et variert og spennende kosthold enn å gå inn forutinntatt og bestemt på å ikke like det en får servert? Forsvinner ikke halve vitsen med feriereisa til Thailand eller Frankrike om man ikke prøver ut noe annet enn McDonalds når middagen skal inntas?

For enkelte mennesker er livet fullt av forutbestemte "jeg liker ikke". Noen nekter å forsøke nye prosedyrer som kanskje kan gjøre jobben enklere, eller sikrere. Noen fortsetter behandlingsmetoder som er bevist dårligere enn nyere metoder fordi "sånn har vi gjort det i alle år", og noen er direkte redde for nye kontaktnett og nye måter å hente informasjon på.

Jeg har vært på kurs i helga, i forbindelse med at jeg starter opp i ny jobb. I forbindelse med kurset uttalte kursleder (som også er øverste sjef på jobben) omtrent følgende: Jeg synes ikke facebook er noe bra, og synes ikke dere skal bruke tid på det. Det høres bare idiotisk ut at dere kan legge ut statuser hele tiden om hvor fulle dere har vært og sånt. Jeg vet egentlig ikke hva facebook er, forøvrig.

Okay, facebook er ikke noe man benytter seg av i arbeidstiden, og især ikke på arbeidsplassens egne PC-er. Men at sjefen skal råde sine ansatte til å ikke bruke en helt lovlig nettside som hjelper oss til å holde kontakten med gamle klassekamerater og holde oss oppdatert på vårt sosiale liv (også i den virkelige verden..) på fritiden, blir litt for dumt, især når sjefen ikke en gang vet hva tjenesten er for noe, eller hva den innebærer på både godt og vondt.

Har du noen gang fått beskjed om å ikke spise sushi på fritiden? Tenk om sjefen din anbefaler deg å ikke røre sushi. Fordi han synes det er et dumt motefenomen, og dessuten ikke smaker godt. Ikke det at han har smakt det.. Det blir litt sånn. At vi ikke spiser sushi i arbeidstida er kanskje ok, om jobbinstruksen tilsier at det ikke skal spises mat på jobb, men det er en helt annen ting..

Jeg liker ikke tomat. Ikke karve eller Jarlsbergsost heller. Men jeg har i det minste smakt.

Sommerjobb

I dag starta jeg på min nye jobb, og de to første dagene kommer til å gå med til kursing. For de fleste ville det kanskje bare ha vært en helt vanlig start på atter en helt vanlig sommerjobb. Men det er ikke bare en helt vanlig sommerjobb. Det er den FØRSTE sommerjobben... etter alt som har skjedd. Første sommerjobben på 4 år, første jobben på 2 år, første kravet jeg må leve opp til på 1 år.. Det er litt godt å være tilbake, jeg håper jeg klarer det.

Og hva jeg skal gjøre? Stelle gamle og syke på sykehjemmet. Ingen ønskejobb for en med dårlig rygg, men en start.

Grammatikk (eller kanskje mangelen på den)

Mye kan sies om min klasseforstander på barneskolen, men en ting skal hun ha. Hun lærte meg norsk grammatikk. Kanskje ikke så mye de første årene, men især fra og med fjerdeklasse fikk jeg slite og streve over gamle grammatikkhefter fra 60- og 70-tallet etter å ha gjort ferdig ukeplanen allerede på onsdagen. Alltid onsdagen av en eller annen grunn..

Det norske språket har jeg alltid beherska, mens jeg har hatt et litt anstrengt forhold til fremmedspråk som engelsk og tysk. Aldri i livet om jeg leste en engelskspråklig bok frivillig før jeg begynte på universitetet. Tysktimene var til å dø av, rett og slett. Det var først etter 2,5 år med litt slappe universitetsstudier jeg plutselig gjorde det utenkelige valget. Å søke meg til knallharde medisinstudier på engelsk i Tsjekkia. Noe som medførte at jeg måtte lære meg tsjekkisk, et språk som er kjent for å være ekstremt vanskelig, grammatisk komplisert og generellt "umulig" å lære seg. I tillegg viste jo timeplanen at jeg måtte lære meg latin (som også er et av de virkelig store kasusspråkene) samtidig med tsjekkisken. Jeg lurer litt på hva mamma tenkte da jeg sa at jeg skulle til Tsjekkia. Hun har i årevis prøvd å presse meg til å pugge engelske gloser uten nødvendigvis særlig hell.

Vel, en utfordring er en utfordring, og jeg dro min kos. Og om dere blar litt tilbake i bloggen, vil dere kunne lese flere av mine hjertesukk over latinen (ironisk nok skrevet på engelsk...). Det var i en av de første tsjekkisktimene at jeg "så lyset" og klarte å knekke språklæringskoden. Tysklærerene og engelsklærerene mine hadde gjort store feil. Og antakelig gjør de fleste språklærere den samme feilen fremdeles. Mine lærere i tsjekkisk og latin begynte ikke bare med ord og enkle setninger, men hoppa rett på med tabeller og grammatikk. Og en gammel kjenning fra barneskolen; setningsanalysen. Før vi i det hele tatt hadde mulighet til å lære oss et kvekk tsjekkisk eller latin før vi visste hva som ble sagt om hvem, når og hvordan. Setningene vi ville bygge måtte derfor først plukkes helt fra hverandre og analyseres før vi kunne bygge opp en setning som faktisk ga mening.

Engelsk og norsk er riktignok det som kalles syntaksspråk, der rekkefølgen av ordene ofte er viktigere enn formen. Men norsk er et språk med 3-4 kasus (tysk har 4), tsjekkisk har 7 og latin har 6. Og for den som ikke har lært språket fra barndommen av, så må man først lære seg systemet før man tar det i bruk. Og det måtte altså et medisinstudie i en alder av 24 som fikk meg til å koble setningsanalysen til det faktum at språk må læres systematisk...

Og jeg har stadig irritert meg på blogger og andre råtekster der grammatiske feil florerer, og især ord delings syken gir meg fnatt... Men også feil i bruk av ordet "som", som ofte brukes etter et komma, og da viser tilbake på det siste ordet før kommaet. Problemet er når ordene foran kommaet bytter plass og setningen mister sin opprinnelige mening eller kanskje blir totalt meningsløs. Det burde jo ha vært så enkelt! Det hadde vært kjekt om det ble brukt littegranne mer tid på grammatikk i barneskolen, og at tråden ble plukket opp igjen når elevene begynner med mer språk seinere.

Noen klassikrere:

Ananas ringer (*ring-ring*, "hallo??")

Sukker biter (glefser og sikler!!)

Tsjekkere på hjul...

Denne parkeringa sier vel egentlig alt...

Små og store gleder

Oj, for en travel dag!

Starten var jo i og for seg rolig, med revelje klokka ti og restaurantfrokost klokka elleve.. Men til meg å være er det eksepsjonellt tidlig om dagen, vanligvis har jeg stått opp mellom elleve og tolv de siste ukene. Frokosten ble mildt sagt mektig i og med at frokostserveringen slutter klokka ti, så det ble mer lunsjaktig det jeg spiste.

Rundt halv tolv var jeg på universitetet og begynte med et besøk på studieadministrasjonen. Vendula og Suzanna ble litt overraska over å se meg, og fortalte meg at da jeg banka på døra satt de faktisk og diskuterte meg. Vendula hadde nemlig sendt meg en mail samme morgen som jeg fremdeles ikke hadde svart på... forresten, Vendula lærer opp en ny sekretær, og det er i og for seg ikke så merkelig. Hun er like tynn som vanlig, bortsett fra en nokså avslørende mage. Og siden svangerskapspermisjonene i Tsjekkia har en tendens til å vare i to år, var det behov for en ny assistent.. Uansett, jeg fikk fiksa reenrolement og slike praktiske detaljer, med beskjed om å gå en tur og snakke med alle professorene mine i forhold til credits og eksamner.

Deretter sto Anatomy Dep for tur. Lukta av formalin var nesten hjemmekjær kjent.. Men det var ingen nede ved dissectionavdelinga, så jeg gikk opp til kontoret. Først tror jeg ikke professor anatomi kjente meg igjen. Men hvem kan klandre henne? Hun har 8 grupper à 30 studenter i året. Uansett ville hun ikke gi meg ekstra datoer for CNS-credit før last chance 1. september, bare to forsøk etter den datoen. Men i det minste fikk jeg datoer etter last chance..

På universitetet ble jeg forresten løpt ned av en av de malaysiske jentene. Jeg fikk 3 klemmer før jeg i det hele tatt klarte å identifisere jenta til å faktisk være en av de jeg har gått i klasse med i ett helt år.. Jeg tror det var Rian.. Madiha og Siti var like rause på klemmene, så jeg var så absolutt ikke glemt.. Sånt varmer!

Jeg fikk også booka eksamensdato i histologi, det blir den 27. august, jeg har jo gode erfaringer med histo på den datoen (strøyk med glans i fjor..).

Ved lunsjtider (les; i middagstider) møtte jeg Mei Yee, og det ble både varm mat, medovník og kaffe. Og en masse sladder! Etterpå gikk vi hjem til Mei Yee der jeg fikk overrakt henne hele tre glass med moltesyltetøy, og fikk møtt Saraniyaa og Jaymati. Det var godt å se dem igjen.

Deretter var neste post på programmet øl med gamle medstudenter. Hele programmet var å treffes for å møte meg (!!!) og attpå drikke litt øl. Det er faktisk ganske stort når opptil flere tar seg fri fra eksamenslesinga for å ta en øl med meg. Noen av dem hadde til og med litt dårlig tid og måtte hjem igjen til skjønnhets- (eller er det visdoms-) søvn, men halloo?? Jeg traff også på et par-tre av 6.års-studentene som tok siste eksamen i dag, og fra nå av kan kalle seg doktor. De var relativt påvirkede, men de aller fleste, og især de norske var veldig glade for den halvkiloen med Freia Melkesjokolade som plutselig befant seg på bordet.. :) Hyggelig å kunne bidra litt i det minste.

Ellers har jeg fått tilbakemeldinger fra de ikkenorske studentene om at de savner mine engelskspråklige innlegg, fra de norske om at de faktisk leser alle mine flyktige tanker her på nettet (for å følge opp med hvordan det går med meg til og med!) og at jeg ikke skriver ofte nok.. Dessverre har det ikke vært så alt for mye å skrive om. Men nå skjer det jo litt av hvert, så jeg føler for å skrive litt mer igjen. Håper det holder seg!

Ellers fikk jeg faktisk en god del kommentarer på håret mitt. Jeg har endelig begynt å få en lengde som jeg liker (minimumslengden mi) samt at jeg har fått tilbake den gamle hårfargen min. For to år sia hadde jeg lillabrunt hår med oransje effekter... ikke helt meg, med andre ord!

Sånn, det var det for i dag. I morgen skal jeg spise middag med Silje og Anette, det gleder jeg meg veldig til. Jeg var innom dem i dag, nemlig. Og det var veldig, veldig koselig. :):)

Hradec Kralove!

Da var jeg endelig tilbake i Hradec Kràlovè, ett år etter. En merkelig følelse av savn, lettelse, gode og dårlige minner..

Hilde har vært helt fantastisk, og tok imot meg med åpne armer og nøkler til hennes egen leilighet, og hun hadde til og med samlet sammen 3 andre til felles middag i ettermiddag. Det var veldig hyggelig med tanke på alle som har credits og eksamner fortløpende. Jeg rakk også å treffe et par andre kjente fjes og en ordentlig tsjekkisk øl før kveldstur og deretter en saliggjørende time i badekaret.

I morgen skal jeg møte administrasjonen ved universitetet og kanskje en og annen professor for samtaler og avklaringer om hvordan jeg kan gjøre dette videre. Jeg håper på et par ekstra forsøk på CNS credit, i og med at jeg ikke har fått en eneste sjanse ennå, mens de andre 1.klassingene hadde sitt nest siste forsøk allerede på fredag. Om jeg klarer prøvene er en helt annen sak..

Ellers? Det har vært noen store og små forandringer i byen som jeg la merke til med en gang.. Mer om det i morgen!

Assa, du her jo helt hjerneskadd!

Hva er din definisjon av en hjerneskadd person? Hva ser du for deg? En person i rullestol kanskje? Eller i alle fall en person med ustø gange og et blikk som ikke fester seg? En person som ikke klarer å snakke reint? En person uten evner til å reflektere, planlegge og tenke abstrakt? En person som i beste fall jobber under tilsyn på en verna bedrift?

Å være hjerneskadd er ikke nødvendigvis det samme som å sitte i en rullestol innerst i en krok på et nedslitt gamlehjem, eller å bo i sosialbolig med pleiepersonale på alle bauger og kanter til en hver tid. Det er kanskje vanskelig å forstå, og skremmende også, at tilsynelatende friske mennesker kan ha en skade. En hjerneskade kan gjøre at personlighetstrekkene blir forsterka, eller at andres humoristiske bemerkninger blir misforstått. Det kan være at man blir fortere og mye mer sliten enn andre, eller at arbeidstempoet ikke er det samme som man skulle ha forventa.

Jeg har egentlig følt meg helt fin hele tiden, jeg. Jeg har hele tiden vært den samme personen sett innenfra. Det er bare det at alle dere andre rundt meg begynte å reagere annerledes på hva jeg sa og gjorde etter ulykka. Noe jeg lenge tilskrev det at dere kanskje syntes synd på meg. Jeg trodde dere tok hensyn fordi jeg tross alt hadde opplevd noe veldig stort, spesiellt og skremmende.

Så begynte jeg å merke at jeg kunne observere mine egne ord og formuleringer sett utenfra. Jeg så og hørte hva jeg gjorde, at jeg gjorde det helt galt, og at jeg ikke klarte å korrigere meg selv før det var for seint. Og hver gang jeg prøvde å korrigere feiltagelsene forsvant ordene for meg. Stokket seg om i munnen på meg og falt ut som knuste potteskår.

Det ble etterhvert noe underlig. Plutselig kunne jeg våkne fra en slags transe og oppleve at jeg hadde armer og bein plassert overalt, bevisstheten hadde bare forlatt meg og kroppen levde sitt eget liv som små barn ville ha levd om ingen var der og passet på kakeboksene og krystallvasene.

Det kan kjennes veldig stigmatiserende å bli stempla som hjerneskadd, selv om skaden i seg selv ikke har innvirkning på intellektet. Alle forventer jo nesten at man skal være gæern og dum som hjerneskadd, og man blir kanskje aldri tatt på alvor (hun er jo hjerneskadd, så jeg tror ikke vi skal bry oss så mye om det hun sier om saken). Sannheten er at jeg er en fulltids medisinstudent med høy intelligens og i utgangspunktet stor arbeidskapasitet.

Det er nå 4 år siden skaden. Jeg blir mer og mer "meg selv" igjen sett utenfra. Innenfra kjenner jeg meg som den samme personen som alltid. Det eneste er at jeg fortsatt er mye trøtt. At jeg fortere blir utslitt. Og at jeg gjør og sier rare/dumme/uventede saker når jeg er sliten. Likevel pusher jeg på med både heltidsstudier, hund, sommerjobb og venner. Jeg er sterk og sta innerst inne, tror jeg.

Men vær så snill, la min skade være min egen. Den er ikke din, eller noen andres. La meg selv velge hvem jeg forteller hvordan jeg har det, og hva jeg har opplevd. Det tyngste jeg har opplevd i etterkant av ulykken er faktisk når hele historien min (med alt fra smellen, blodtapet, den brukne ryggen, hodeskaden, epilepsien, sykemeldingen, kateteriseringen etc) blir fortalt til mennesker som den ikke vedkommer av andre i min nærhet. Folk jeg har hatt tilitt til, som jeg bedtrodde mye til, men som ikke har vist seg tillitten verdig. Man kan dessverre ikke ta tilbake informasjon gitt til 3. person, så jeg har blitt mer forsiktig med å fortelle om hva jeg har opplevd. Og hvem jeg forteller til. Og om jeg forteller noe blir det ofte i en veldig kortfattet og redigert utgave.

Jeg har dessverre blitt nødt til å fortelle en superkort versjon til nesten alle mennesker jeg møter av de som omgås med min familie. Rett og slett for å ha en viss peiling på hvem som vet hva. De fleste vet alt for mye, og det sliter på psyket. Å poste en bloggartikkel om alt som skjedde er egentlig ikke noe problem. For så mange lesere har jeg ikke, og dessuten forvrenges ikke mine tanker og følelser av at en annen har gjenfortalt sin versjon av min versjon. Du vet, hver gang en historie gjenfortelles vil den forandres. For sannheten er ikke det jeg opplevde. Heller ikke det du opplevde når jeg fortalte om hva jeg opplevde. Vi har nemlig bearbeidet informasjonen etter vårt eget ståsted. Jo lengre unna du var begivenhetene, jo større feil gjør du i dine tolkninger av hva som skjedde. De største feilene begås når noen forsøker å fortolke mine følelser, hva jeg mener og hva jeg har opplevd når fortelleren selv ikke verken har vært der eller følt det jeg følte.