Nå har jeg begynt å kjenne på det. Det håpløse. Jeg brukte kvelden på å tenke tilbake på hva jeg egentlig har gjort i sommer, høst og vinter. Uten å se på bilder jeg har tatt, eller blogginnlegg jeg har skrevet. Og jeg kom fram til at jeg egentlig ikke vet noe om mitt eget liv fra og med mai til og med midten av oktober.
Jeg husker de store tingene. Som at jeg sto en eksamen, og strøyk to ganger på en annen. To flotte konserter og en dobbelt 50-årsdag jeg aldri orka å egentlig delta på. Men også de litt tøffere tingene som de jeg på en eller annen måte har vekka en uønska reaksjon hos. Som da jeg ikke huska fra den ene dagen til den andre at jeg hadde faktisk truffet gamle kompiser fra studiedagene i Tromsø dagen før. Hverdagen er fullstendig borte.
De ekle anfallene som kjennes ut som strømstøt gjennom hodet husker jeg også. De kommer når jeg er sliten, jævlig sliten, om kvelden eller natta, like før jeg tror jeg skal få sove. Jeg hadde de i hele sommer, men de forsvant i september da jeg ga opp studiene og flytta hjem. Denne uka kom de tilbake. En gjennomtrengende lyd av elektrisitet som går igjennom hodet, følelsen av å lammes og rett etterpå skvetter jeg opp med en puls på 120, lys våken.
Jeg er hjemme, men føler meg som en rekvsitt i andres liv. En gjenglemt rekvisitt. Jeg har et ønske om å kunne få flytte for meg selv, for å få tid og rom rundt meg. Noe jeg ikke får så lenge jeg er hjemme, fordi jeg her har plikter og det det forventes at jeg deltar i et liv jeg har forlatt. Fordi jeg har blitt en slags tredje del av mine foreldres ekteskap, en del som ikke hører hjemme på den måten jeg er nå.
Det kom opp to forslag. Det ene var at jeg flytta ned til en av de tomme hyblene som ikke ble leid ut denne vinteren, og da deler kjøkken og stue med noen studenter som bor der. Det andre var at jeg dro til Hitra og flytta inn i sommerhuset der. Ingen av løsningene er optimale; Hitra er alt for langt unna både de jeg kjenner og alle de jeg må møte med jevne mellomrom pga skadene; kiropraktor, fastlege, spesialister og trygdekontoret. Studenthybelen? Hvor optimalt er det egentlig å flytte inn i et bofellesskap der de andre betaler min familie for å få bo der?
Jeg har, i samarbeid med fastlegen kommet fram til at hybelen tross alt er verdt et forsøk; skulle det ikke funke, er det ikke store jobben å flytte hjem igjen. Ingen bindingstid, ingen tapte utleieinntekter. Men kanskje litt tilpasning fra de andre leieboerenes sin side?
Det er uansett to uker siden forslaget kom opp, men da jeg endelig bestemte meg for det ene, så hadde visst tilbudet falt bort. Vi måtte visstnok tenke på stabiliteten og hverdagen til leieboerene som tross alt betalte for å få bo der. Bare synd at mitt ve og vel tydeligvis ikke teller så jævla mye når det kommer til stykket. Jeg nærmer meg 26 år, og har absolutt ingen følelser for å bo hjemme noe mer. Likevel er jeg nødt til å oppholde meg her, men jeg får ikke en gang velge å bo litt mer selvstendig enn med soverom vegg i vegg med mine foreldre.
Jeg føler innimellom at jeg har mista evnen til å være et normalt menneske. Det er liksom noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva. Jeg har klart å få folk sure på meg fordi jeg, i beste mening, har sagt eller skrevet noe om/for dem. Og så har det bare kommet så helt forjævlig feil ut. Det var aldri meningen!
Det er ikke mange dagene siden jeg oppdaga via facebook at de aller fleste jentene fra folkehøyskolen nå er ferdige med utdannelsen, de har fått seg jobb og det har til og med vært rene babyboomen det siste året. Til og med roomien min, Jane har fått barn, og det bare for 3 måneder sia. Jeg hadde ingen ide om at hun en gang var gravid. Vi pleide å snakke om alt mellom himmel og jord det året på folkehøyskolen. Og det har hendt at vi har hatt kontakt etter at vi flytta til hvert vårt. Jeg har i alle fall ikke glemt henne.. Jeg er jo glad på hennes vegne. Men samtidig misunnelig, men det er jo egentlig ikke lov å være det.
Hun som kjørte meg ned fikk som kjent en betinget straff. Og beholdt førerkortet. Jeg har både en norsk og en tsjekkisk advokat som jobber med å få til et sivilt søksmål slik at jeg kan få littegranne i erstatning. Det er ikke sikkert at jeg får så mye. Den norske advokaten jobber også opp mot forsikringsselskapet som holder tilbake skolepengeerstatningen på 80 000 kroner. I forsikringspapirene står det at de skal bli utbetalt ved studieavbrudd pga sykdom eller ulykke. Mer står det ikke. Så nå hevder forsikringsselskapet at dette ikke gjelder ved bare et midlertidig avbrudd, selv om det ikke står spesifisert. Ikke vil de betale for behandlingen jeg får hos kiropraktoren mer heller; med mindre de får en rapport fra henvisende lege. Det finnes ingen henvisende lege, man trenger faktisk ikke henvisning for å få kiropraktisk behandlig... Studielånet sammen med det at jeg ikke fikk meg noen sommerjobb gjør at jeg egentlig ikke har råd til noen ting. Jeg skylder også en masse penger for flyttelasset som ble henta i sommer + litt til. NAV er så snille at de automatisk setter en 20 ukers karantene på alle sjukemeldte studenter før de får dagpenger. Det er nesten et halvt år, det!
Akkurat nå føles det som om de andre cruiser rundt på Monopol-brettet og får kjøpt seg både hus og hoteller, mens jeg hele tiden har landet på "du settes i fengsel"-feltet, hver gang jeg forsøker å krysse.
Dra tilbake dit du kom fra. Og bli der.
